Lerkendal – presentert av Rune F. Hjemås

Olympiastadion byr på nok en stadionpresentasjon. Denne gangen er det Lerkendal, trøndernes storstue, som skal under lupen. Til å gå anlegget i sømmene, fikk vi tak forfatter og RBK-patriot Rune F. Hjemås. Etter noen år i Oslo-eksil vendte Rune hjem til Nidaros, der han blant annet har startet tidsskriftet/forlaget Beijing Trondheim. Stadionpresentasjonen ble skrevet til Olympiastadion cupfinalehefte 2013.

Beliggenhet

Bydelen Lerkendal bærer navn etter kontreadmiral Christian Lerches lystgård, Lerchendal gård, fra begynnelsen av 1700-tallet. Dette rimer kanskje dårlig med klubbens opprinnelige bakgrunn fra arbeiderklassestrøket Rosenborg, men i og med at de overbetalte fotballspillerne i dag er en helt naturlig del av samfunnsadelen, er det få som reagerer. Lerkendal stadion er nå områdets lystgård, mens den gamle trebygningen er annektert av NTNU i hensikt å drive møtevirksomhet, konferanser og andre svært lite lystbetonte aktiviteter. Det er i det hele tatt kunnskapsbyen som preger landskapet rundt stadion, med Gløshaugen i nord, forskningsinstitusjonen SINTEF mot sør og en nybygd studentby rett vest for stadionmurene – til irritasjon for alle tilflyttede studenter som heretter må finne seg i å bli avbrutt av jubelbrus og høylydt supportersang under hjemmeeksamen. Lerkendal er også kjent for de to karakteristiske tyskerbrakkene, hvorav den ene utgjør RBKs klubbhus (der mange legendariske krisemøter har funnet sted), mens den andre kuriøst nok disponeres av den gjenstridige MC-klubben RAMS. Sistnevnte har i en årrekke nektet å flytte på seg, til tross for at treningsfeltet stadig bygges tettere om brakka. Derfor kan man den dag i dag høre lyden av pils som jekkes og gammel puddelrock som dunker i bakgrunnen når A-laget trener.

Byggestil

Stadion ble innviet i 1947 og har siden den gang gått gjennom en rekke byggmessige paradigmeskifter. Et av de viktigste var da den såkalte Adidastribunen ble reist på nordsiden av gressmatta i 1996, på restene av gamle Store Stå. Senere kom også nye tribuner til på de tre andre sidene, noe som blant annet medførte at de malplasserte løpebanene rundt matta endelig ble historie. Teknikken med trinnvis oppgradering har gitt stadion et noe sammenlappet preg, i forhold til mer helhetlige anlegg som Røkkeløkka, og er du opptatt av inkonsekvente bygningselementer kan du nok finne et og annet av interesse her. Det vakte for øvrig oppsikt da den nevnte Adidastribunen sto ferdig og det viste seg at de 7457 sitteplassene besto av røde plaststoler (minus de hvite som gikk med til å stave ordet «Lerkendal»). Var det et komplott,  en snik-brannifisering? Mysteriet ble bare mer presserende av at de nye tribunene som dukket opp var prydet med stoler i svart og hvitt. Enkelte av oss med fast plass på Adidas venter ennå på en oppklaring, og drømmer i vårt indre om den dagen hvor vi skal komme inn på stadion og oppdage at setene våre omsider har blitt byttet ut med de rettmessige svarte og hvite.

Lerkendal anno 1986.
Lerkendal anno 1986.

Kølogistikk

Etter at køvaktene ble utstyrt med strekkodelesere har innslusingen av kravstore supportere gått forholdsvis greit, med unntak av 16. mai, da det store innslaget av russ medfører at det gjennomføres kroppsvisitasjon. Til vanlig glir publikum lett gjennom inngangspartiet, som varer på et handlebånd. Ikke helt upassende, kanskje, ettersom det første som venter deg innenfor gjerdene er enorme reklameskilt for klubbens hovedsponsor Rema 1000.

Akustikk

Akustikken har kanskje ikke vært første prioritet gjennom de mange utbyggingsleddene, men konstruksjonen med tribuner på hver side av banen, med dertil mer eller mindre dekkende tak, har nok bidratt til at lydkvaliteten er bedre nå enn i gamle dager, da den fordums supportergruppa Fraggleberget var lite annet enn en amorf hvit flekk i folkemengden på ståtribunen. Akustikken hemmes nok likevel av at tribunene ikke er bygd sammen, slik at noe av diksjonen i Kjernens finskårne poesi forsvinner ut gjennom de gapende tomrommene i hjørnene. Her har imidlertid Odd Reitan sett sitt snitt til å spenne opp digre seil med Rema-logoen på, og på dager hvor disse ikke har blåst ned er det mulig at noe av skaden utilsiktet bøtes på gjennom dette tiltaket.

Pølsekvalitet

Der andre matprodusenter har sett en gullkantet mulighet til å profilere seg gjennom stadionsalg, finnes det på Lerkendal få opplysninger om hvem som står bak de vasne produktene som selges til kraftig overpris under betegnelsen «pølse». Av den grunn har kanskje pølsene havnet litt i skyggen på Lerkendal de siste årene, til fordel for en mer kinoinspirert meny bestående av baconcrisp og popkorn med sånn ekkel seasoning. På den andre siden har det i år dukket opp stadionreklame for RBK-salami fra Eidsmo slakteri, som åpenbart er et av de nye prestisjeproduktene til Rema 1000. Fra før av fører lavpriskjeden et sortiment bestående av RBK-brød og RBK-tannpasta, noe som kan tyde på at budskapet i dag at supportermat er noe som skal inngå i et helhetlig kosthold og ikke bare som pausemat på kamp. Takket være Trondheims karakteristisk nedkjølte sommerklima er det uansett kaffen som står i høysetet ved Lerkendals stadionkiosker, selv om det var tilløp til tumulter tidligere i år da en eller annen rabulist i kiosksegmentet bestemte seg for at kaffen skulle serveres i rosa pappkrus. Nesten like ille som de oransje tredjedraktene fra i fjor.

Kåre Ingebrigtsen, Mini og Ørjan Berg.
Kåre Ingebrigtsen, Mini og Ørjan Berg.

Kvinnetetthet

Et sjarmerende innslag i en ellers mannsdominert klubbhistorie er den såkalte dameavdelingen som i 1945 ble dannet av tolv kvinnelige fans i oppspilt fredsrus. Ifølge klubbens protokoller spanderte styret kaffe og wienerbrød og «bevilget deretter 200 kroner, slik at Rosenborg samme høst kunne melde seg på i håndballserien». Ingen har vel hørt noe mer til verken dameavdelingen eller håndballsatsingen siden den gang, men den dag i dag er kvinneandelen på stadion overraskende høy. Kanskje skyldes det at RBK alltid har vært påpasselige med å rekruttere langhårede sjarmører til stallen sin, fra Mini og Brutter’n til Mix – eventuelt at disse sjarmørenes medfølgende kortvoksthet får morsinstinktet til å slå ut i full blomst.

Gresskvalitet

Mest uro rundt gresset på Lerkendal var det i klubbens glansperiode for noen år siden, da det jevnlig ble spilt Champions League-kamper til begynnelsen av desember. Som om det ikke var naturstridig nok at lag som Real Madrid, Athletic Bilbao og Bayern München trakk til Trondheim for å spille kamper i førjulstida, var det naturligvis en ekstra belastning for gresset å skulle prestere samtidig som snøen lavet ned. Best kom paradokset til syne i 1997, da det ble spilt kvartfinale mot Juventus på Lerkendal samtidig med at Ski-VM ble arrangert i Granåsen. Gressmattas gode tilstand i dag kan nok tilskrives klubbens sjabre resultater i Europa de siste sesongene, for de fleste av oss en ganske mager trøst.

Champions League på Lerkendal.
Champions League på Lerkendal.

Utmarsj

Utmarsjen er kanskje det området hvor man tydeligst merker hvor strømlinjeformede og standardiserte tippeligakampene har blitt de seneste årene, med innføringen av den såkalte Tippeligahymnen og det som virker å være en målrettet indoktrinering av «I Will Survive» i de uendelig lange minuttene før spillerne kommer til syne i tunnelen. Personlig irriterer jeg meg mest over at speakeren har begynt å annonsere lagoppstillingene mens spillerne ennå sitter i garderoben. Slik fratas publikum muligheten til å juble ekstra, og ikke minst til å bue spotsk, til de spillerne som fortjener det. Dette skyldes tilsynelatende at tiden i stedet skal brukes til en pompøs seremoni der et knippe kjernesunne ungdommer etter nøye koreografi løfter og blafrer med et gigantisk seil med logoen til Norsk Tipping på – nok til å få enhver til å konvertere over til lumske utenlandske bettingselskaper på nett.

De siste sesongene har det blitt gjort et forsøk på å innføre en ny tradisjon med allsang av Åge Aleksandersens «Bilde ta’n Ivers» umiddelbart før avspark. Til tross for at dommeren i en av høstkampene forsøkte å spolere stemningen ved å blåse i gang kampen midt i det ekstatiske sisterefrenget, har dette blitt en aldri så liten suksess. Kanskje kan det tilskrives det faktum at Åge himself ofte pleier å være tilstede på stadion, og gjerne viser seg på storskjermen i sin allmektige skikkelse akkurat idet låta durer i gang over anlegget. Ingen tør annet enn å dra på litt ekstra da.

Bilde ta'n Ivers - x3
Bilde ta’n Ivers – x3

Klage vs. jubelnivå

Inne på stadion føles det ofte som om aldringsprosessen akselererer kraftig, og selv småunger tyr til kraftsalver om at alt var bedre før (les: for ett år siden, da Steffen spælt på laget). Det er kanskje uunngåelig, med en slik seiersbefengt historie, at det skal relativt lite til før klagene strømmer på, for eksempel ved et hårreisende tilbakespill eller en slapp corner. Til gjengjeld sitter jubelen langt inne. Kanskje henger det igjen fra tiden da RBK pleide å slå Brann 10-0 og det var tilrådelig å spare på lungekapasiteten for å unngå at kampen tonet ut i et kollektivt kolsaktig hves. De mange 0-0-kampene denne sesongen har derimot ført til mye undertrykt ulyd, noe som muligens har fått uheldige følger i de mange trønderske hjem i de kaotiske minuttene mellom kampslutt og Fotballekstra.

Speakerkvalitet

Det kan virke som om speakeren i vår tid er underlagt den samme loven som dommeren – jo mindre vi legger merke til ham, jo bedre jobb gjør han. Etter storskjermenes inntok på norske stadionanlegg har nok speakerembetet falt merkbart i anseelse, og arbeidsoppgavene er nå begrenset til å videreformidle bytter og hvor mye tid som er lagt til – opplysninger som strengt tatt allerede fremgår av fjerdedommerens lystavle og må regnes som overflødig dobbeltkommunikasjon.

Pauseunderholdning

Pauseunderholdningen er arrangementets klare akilleshæl, og de tilfellene hvor det faktisk har kommet noe underholdende ut av dette kan telles på få fingre. Mer skal man kanskje ikke vente når markedsfolk piskes ut på indre bane for å engasjere seg i noe så fremmed som underholdning. Aktiviteten ute på gresset minner ofte om varianter av team building, med et slags ekstra, The Office-aktig lag av pinlighet. Et godt eksempel kan hentes fra sesongens siste hjemmekamp, da fire publikummere var hentet inn for å delta i en konkurranse i å treffe tverrliggeren fra midtbanen (!) – et så graverende eksempel på manglende dømmekraft at man kan lure på om de ansvarlige noen gang selv har prøvd å sparke en ball. Underholdende var det derimot å følge en av de dresskledde aktørenes kamp med et sponsorseil for å få det til å holde seg oppreist i den, vel, flaue brisen. De mest minneverdige pausene er de hvor det skjer minst mulig. Klok av skade har pausemannskapet derfor ofte resignert til å spille av et potpurri av RBK-musikkvideoer på storskjermene, der den med D.D.E. dessverre er blant de mest slitesterke.

Toalett-fasiliteter

Naturlig nok kan jeg her bare svare for den halvdelen av anlegget hvor det tradisjonelt er minst problemer med trengsel og uakseptabel tidsbruk. Stort sett fungerer logistikken upåklagelig i herreavdelingen, med et mulig unntak for de øyeblikkene hvor pauseunderholdningen er på sitt mest pinlige og enkelte i panikk velger å styrte en flaske Imsdal for å ha et påskudd til å søke tilflukt i det trygge pissoarfellesskapet. Standarden er ellers god, så god at det anføres et lite minus for manglende skjellsord og nedsettende nidvers om motstanderne på toalettveggene.

Det går unna på Lerkendal-toalettene.
Det går unna på Lerkendal-toalettene.

Les også:

Brann stadion – presentert av Henning Bergsvåg

Skagerak Arena – presentert av Stian Johansen

Atlanten stadion – presentert av Mette Karlsvik

Aker stadion – presentert av Endre Ruset

Bryne stadion – presentert av Nils Henrik Smith

Alfheim stadion – presentert av Sigbjørn Skåden