Fotball som litterært univers. Intervju med Ørjan Zazzera Johansen

Ørjan Zazzera Johansen gav høsten 2014 ut fotballromanen Vent på meg, Diego. Vi tok en prat med forfatteren om boken og om fotball i skjønnlitteraturen.

Først, kan du fortelle litt om hovedlinjene i boken. Om karakterene vi møter, miljøet de vokser opp i…

Hovedpersonene er unge fotballspillere, benkesliterne på juniorlaget til en ganske stor norsk klubb. Vi møter fortelleren Lars og kompisene hans, blant dem den litt fyldige reservekeeperen Kjell, som gjemmer sjokolade i hanskebæggen, og Kjøtt, som er belasta med motvind i familien. Mye av handlinga foregår i Norway Cup, på banen og i garderoben; noe på skolen og i småbyens møteplasser hvor de utfører avanserte sjekketriks. Det er ikke så lett å skaffe seg dame når alle veit at du er en reserve. Samtidig er hovedpersonene nesten gode nok, og det er da det gjør ordentlig vondt å slite benken. De føler fotballens mening på kroppen: det avgjørende er ikke seier eller tap, men å få spille eller å måtte se på. Treneren er suveren, men nødvendigvis subjektiv – den enkelte fotballspillers innsats er jo ikke målbar – noe som rettferdiggjør alle benkesliteres misnøye: de er bedre enn førstevalgene pånoe, treneren har bare valgt å overse det.

Hva betyr fotball for disse gutta vi møter i «Vent på meg, Diego»?

De elsker fotball. De spiller selv, ser kamper på teve og drømmer om fotball-VM. Det er fotball de vil drive med, det er det de vil bli gode i. Men fotballen utgjør også en målestokk: lagoppstillinga rangerer dem som nummer tolv til seksten, og dette kan de ikke unnslippe noe sted: verken på skolen, foran jentene eller hjemme hos foreldrene. Å spille seg inn på laget blir løsninga på alle deres problemer. Dessverre er de er gode på feil tidspunkt: når treneren er på seminar og jentelaget spiller bortekamp.

Du innleder og avslutter boken med å skrive om Diego Maradona. Hvilken rolle spiller Maradona i romanen?

Maradona er symbolet på hvor god det er mulig å bli. Han er et virkelig menneske, men også en Spiff og en Skybert. Fortelleren Lars Hadland drømmer om å bli like god, finte som ham, drible hele Englands landslag og slå ballen i nettet med hånda; men han kan også se for seg det å være Maradona eller han bruker ham som en innbilt samtalepartner. Som alle andre fotballspillere tar Lars VM med seg ut på løkka, der unger og ungdom prøver ut nye finter og triks som de har sett på teve, og de gjør det i trøyer med heltenes navn på. Maradona blir en behagelig erstatning for Lars’ manglende suksess.

smussomslag
Fotball, fotball, fotball. En enorm del av mange unge gutters liv.

Fotballspillere er forbilder for utrolig mange unge verden over. Hva sier forbildene vi velger om oss?

De forteller hva vi ønsker å være. Tenker vi bare på å bli best, så er det den beste fotballspilleren som blir forbildet vårt, uavhengig av stil og personlighet. Men de fleste forskyver litt på det, gjør et kompromiss og finner en som ligner litt på oss selv. Mine helter var alltid kortvokste målskårere: Paolo Rossi, Maradona, Jesper Olsen og Brynes Paul Folkvord. Min bror, derimot, likte de opprørske med flagrende hår og nedrullede strømper: Bruno Conti, Paulo Futre og Jan Madsen. Jeg får vel røpe at bruttern kunne blitt god om han hadde hatt bedre holdninger. Men Myggen likte vi, begge to.

Fotball som tema er lite behandlet i norsk skjønnlitteratur. Et hederlig unntak er Arild Stavrum og hans forfatterskap. I et land som USA skriver mange anerkjente forfattere om sport i sin skjønnlitteratur. Hvorfor er det så lite av det i Norge?

Det er fristende å si at norsk litteratur er underutvikla, og da tenker jeg på grøfta den har gravd mellom form og innhold. Den norske litteraturen er gjerne betraktende og analytisk, ofte formalt minimalistisk for å vise at de små tinga henger sammen med de store. Jo mer alvorlig og jordnær, jo mer eksistensiell blir teksten oppfatta. Jo færre virkemidler, jo høyere vurderes håndverket. Lekens plass i norsk litteratur er liten. Da fotball er en lek i seg selv, blir den gjerne ikke ansett som verdig nok.

I tillegg er det norske markedet begrensa og forlaga redde for bøker som kan kategoriseres etter tema. Litteraturvitere og forlag vet kanskje ikke at sytti prosent av alle norske gutter har spilt eller spiller organisert fotball. Det er fotball som er den største fellesnevneren i norsk kultur. Litteraturen selv er en biting, dessverre.

Men noen brukbare norske fotballromaner fins, som ”Fotball! Plymouth!” av Ingar Skrede og ”A-laget” av Bjarne Rønning. Vi har jo også en stolt tradisjon når det gjelder essayistikk. I VM-bøkene sine har Dag Solstad nådd et nivå som kan konkurrere med hans beste romaner.

En av klassikerne i kategorien fotballroman. Fotball! Plymouth!
En av klassikerne i kategorien fotballroman. Fotball! Plymouth!

Fotballens temposkifter og ulike tilstander bryter med forventningene til hva litteratur kan og skal være. Det litterære etablissementet ønsker seg stabilitet, flyt og stilistisk forutsigbarhet. Kort sagt: norsk litteratur er fremdeles fanget i grøfta mellom form og innhold, subjekt og objekt. Selv Solstad sine praktfulle fotballessays er prega av analytisk distanse; han og Michelet lager sosiale og sosiologiske analyser, til nøds drøftinger om taktikk og disposisjoner. Det nærmeste de har kommet opplevelsen av spillet er å referere til tekster de skrev i kampens hete – for så å studere notatene i etterpåklokskapens lys. Dette sier noe om dem som mennesker, men lite om menneskets opplevelse av fotball.

I ”Vent på meg, Diego” endres språket etter fortellerens sinnstilstand, og tilstanden etter situasjonen. Fotball som litterært univers forsterker dette, siden det er spillets natur å bølge fram og tilbake. Fotballspillet er alltid i bevegelse – og subjektets perspektiv endrer seg om du er spiss eller back, spiller ballbesittende eller gjennombruddshissig, planlegger å drible eller skyte, takle eller sparke noen ned, sitter på benken, tribunen eller foran teveen med snacks og vellagra øl.

Jeg vil bort fra analyse og inn i opplevelsen, til livet. Da blir roman rett sjanger for fotball, og fotball det rette universet for en roman.

Les også:

Bokutdrag: Vent på meg, Diego