Bokutdrag: Vent på meg, Diego – av Ørjan Zazzera Johansen

Jeg forbanna de ensomme oppvarmingene fra tidlig i første omgang, som bare endte i gult kort og innlegg bak mål. Jeg fordømte Oppmannens sukk, og drakt uten nummer, Tjenestegutts smisking og autoritetsapplaudering. Og jeg tenkte på gamle dager, tida før alvoret, sommerferiene på løkka. Vi strømte til: én og én eller to og tre sammen, vi hadde ball under armen og sett stjerner på skjermen. Vi kom fra nord: Brynehaugen og Reefeltet; vest: Austbø og Kolheia; øst: Ulf helt fra Rosseland; og sør: som jeg og Kjell og Kjøtt, fra byggefelt vi ikke kjente navna på, men kalte “bak løkka et sted, den veien”. Sommerferie var gras, fotballsko med striper som skein, og knotter i farger; det var skrubbsår og skyggelue, og fotballsokker som mødrene vaska uten kjærlighet og dermed utvikla blandingsfarger vi ikke hadde ord for. Det var benker som mål og tre kårner straffe. Og det var frihet, frihet til å drømme, til å innta fjernsynsskjermen og det som skjedde i mesterskap. Vi levde i bildene og knytta skoa som Zico, sentra som Platini og banna som McMahon. “Føkk!” sa vi, “føkk ju!” og “gåo tu hell! ju bastard”. Vi leste på leppene før bokstaver ga mening og kunne ord på engelsk vi ikke forsto. Vi bar trøyene deres, kongenes klær, svaiende i vinden utenfor shortsen, beina var gjømt til nedenfor kneet. Vi hadde engelske klubbdrakter, syntetisk admiral som svei når du svetta; og landslagstrøyer, i hovedsak danske: foreldre var gemere på ferie og Danmark rundspilte jo Norge. Ryggene var vår ruvende kroppsdel, uforholdsmessig til resten av kroppen: ‘7’ Mølby til langt ned på låret, ‘6’ Lerby, ‘11’ Laudrup. Og Maradona ja; Argentina eller Napoli: ‘10’, ‘10’, ‘10’. Vi var ham, han var oss; foran Burruchaga, like bak Ulf. Og mens de andre drakk XL-1 eller bomma Kjell for smågodt, gikk jeg på banen for å gjøre det sjøl: sammen med ingen, aleine mot resten. Jeg sparka ballen bakover, dro den under med sålen, snurra rundt med kontroll over Verden; jeg stirra Reid i øynene, han var der, gamle Reid angreip; det var han mot meg: Lars Maradona eller Diego Hadland; og Reid var lettlurt, treigere enn Kjell; jeg gampa i vei, løp så drakta fanga fluer og vind; jeg passerte Butcher, lurte Fenwick som vanlig og sendte Shilton rett i kumlokket. Og når ballen sneik seg inn under benken, da spurta jeg, fortere enn noen gang; jeg løp; til høyre mot hekken, hjørneflagget vårt. Og der, under buskasets skygge, strakk jeg armene mot eika og hørte det synge, det bruste, det var larm på Azteka og sus på løkka. Jeg skulle bli verdensmester; jeg! Lars Hadland, løkkas Maradona, skulle løfte Fifa World Cup med Guds venstre hånd. “Vent på meg, Diego, jeg kommer!”

Les også:

Fotball som litterært univers. Intervju med Ørjan Zazzera Johansen