Klatreren fra Modum. Intervju med Mads Kaggestad. Del 2 av 3.

 

Andre del av intervjuet med Mads Kaggestad. Første del av intervjuet leser du her!

P: Du har vært med på en revolusjon i sykkel-Norge i den perioden du har vært aktiv. Hvordan har det vært å oppleve den forvandlingen?

Det er helt rått det som har skjedd. Da jeg begynte å sykle på nittitallet, skjønte ikke folk hva det var for noe engang. Å sykle rundt med tights og racersykkel oppfattet folk var ganske rart. Hvis du er ungdom i dag og sykler da er du en av de tøffe gutta i skolegården. Mange er interessert i sykkel. Den prestisjen var der ikke før. Det var til de grader en lidenskap som jeg ikke fikk forståelse for i miljøene mine, men jeg dyrka det jo, jeg ville bare ut og sykle.

Det må være gøy for unge folk å sykle nå med det engasjementet som er rundt sporten i dag. Jeg mener det var over 200 påmeldte i seniorklassen i Norgescupen nå inne i Maridalen, og det er flere enn de som er påmeldt i Norgescup i langrenn. Det er blitt helt enormt. Nå snakker de om å dele opp i A og B-klasser, for det er så mange, og det er kjempegøy, da må det jo bare bli flere som blir gode.

E: Hva er ditt fineste minne fra tiden som proff?

California Rundt i 2007, selv om det nærmet seg slutten på karrieren og perioden da jeg sprakk totalt, så er det veldig gøy når kroppen fungerer slik den kan og du sykler så fort oppover og er så god som det jeg var da. Resultatene av all treninga og jobbinga, ikke resultatene på papiret men effekten av all den jobbinga som jeg dreiv med da, at det fungerer så bra. Så er det jo det å være en del av et lag. Naturopplevelsene i treningsøktene i all slags vær over fjell og langs hav over hele verden. Kameratskap utenom konkurransene som kanskje er det fineste. Jeg har jo delt mange fine stunder særlig med gutta i Ringerike og U23-landslaget da jeg var amatør og med Thor. Alle de timene på sykkelen er noe jeg tenker på med et smil.

E: Vil du anbefale dine egne barn å bli toppidrettsutøvere?

Ja. Det vil jeg. Men de må være innstilt på at hver gang de lykkes er det ti ganger de mislykkes. Du skal være tøff skal du drive med toppidrett, for du må takle mye motgang. Du må se mange rundt deg som har masse suksess og du må ha fokus på deg selv og hva du kan gjøre noe med. Det er veldig mange som blir proffer, men som mister helt fokus. De er med i noen år, og så er det så mye motgang at de glemmer å trene og å jobbe hardt.

Suksess som idrettsutøver er ikke bare basert på resultater Det er hvilke erfaringer du sitter igjen med, og hva du gjør med de erfaringene etterpå. Det å vinne for enhver pris er ikke så viktig. Du kan være en vinner selv om du ikke står øverst på pallen så innmari ofte. Det er hvilke erfaringer du får og hva du gjør med dem som menneske som er det viktigste

Den svenske proffsyklisten Thomas Lövkvist opplever mer oppmerksomhet fra norsk enn svensk media.
Den svenske proffsyklisten Thomas Lövkvist opplever mer oppmerksomhet fra norsk enn svensk media.

.
P: Hvordan vil du beskrive den nye generasjonen elitesyklister. Likhetstrekk med din generasjon?

Vi ble jo sett på som litt rare. Vi bodde hjemme hos mor og far og trente 6-7 timer om dagen i all slags vær. Du må jo være smågæren skal du bli god i idrett. Alt er mye større og bedre organisert nå enn da jeg begynte å sykle. Nå har vi alle disse kontinentallagene som er småprofesjonelle, som Joker Merida. De har vel over ti millioner i budsjett i året. Det var ikke snakk om sånne premisser da vi syklet som amatører. Det ble tendenser til det i 2002 med Team Krone, som kanskje er en slags forløper til det som er Joker Giant nå. De hadde to millioner i budsjett, og da begynte det å bli ganske flott.

Vi levde et nokså enkelt liv, hadde ikke noen penger og kjørte rundt i en fullstappa Citröen Berlingo i månedsvis nedover Europa. Bodde på all slags lugubre dårlige steder. Men det betød ingenting for oss. Det viktigste var at vi fikk sykle, vi var sultne på noe mer, vi visste at om vi ble proffer så ville ting bli litt annerledes, det var en skole man skulle gå. Gabriel var jo amatør nede i Italia. Det var knalltøft. Det var sånn internattilværelse. Da vi var amatører i Frankrike et år, bodde vi midt nede i Paris og all eksosen, i en leilighet uten vinduer som bare ble kalt for «fengselet». Det var ikke noe privatliv. Vi bodde oppå hverandre.

Når vi treffer hverandre i dag, så kjenner vi hverandre utrolig godt. Når det gjelder dagens ryttere. Det stilles muligens litt høyere krav i dag til at utstyret skal være i orden, mange snakker om de skal ha lønn. Jeg tror nok det stilles litt mer krav til støtteapparat rundt fra unge ryttere. Men jeg vet at norske amatørsyklister i dag ikke er bortskjemt, men det er allikevel litt mer enn da vi drev på.

E: I Danmark særlig men kanskje også i Sverige har det vært mer tradisjon for landeveissykling enn i Norge. Men nå har mye forandret seg i Norge. Kan du si litt om det?

I Danmark har de kortere vei ned til Europa. Det tror jeg har mye å si. Det er et flatt land med værforhold som legger til rette for sykkel. Så det er vel den naturlige årsaken til at Danmark har mer sykkeltradisjoner enn Norge. De har flere baner og har satsa på sporten. Sverige har jo en historie, men i dag er det jo ikke all verden med sykkelmiljø i Sverige. Det tror jeg har med media å gjøre, det blomstrer mer i Norge enn i Sverige nå.

Jeg har snakket med Thomas Löfkvist om det. Han sier at han snakker mer med norske journalister enn svenske, det er ikke like stor interesse i Sverige for sykkelsporten selv om de har hatt flere gode prestasjoner de siste årene i Sverige. Men der har media bestemt seg for at de gidder ikke å følge opp sykling, og da blir naturligvis interessen mindre. De hadde jo et svært sykkelritt der som hette Postgirot Open som var knallbra, der det var masse store sykkellag som deltok. Nå er det ikke noe sånt i Sverige i det hele tatt, mens vi i Norge har vi tre ritt i den kategorien.

I Norge har jo sykkelsportens vekst i høyeste grad med kommersiell tv å gjøre, Tv2 kjøpte Tour de France og pumpet opp interessen for sykkel. Fokuserte veldig på Thor Hushovd da han var på vei opp fra amatør til proff. Dyrket han. Media løper i flokk. Alle begynte å følge med på han. Han ble en stjerne som det er obligatorisk at du følger opp i media.

Odd Christian Eiking. En av de unge talentene Kaggestad tror kan sette preg på norsk sykkelsport i fremtiden.
Odd Christian Eiking. En av de unge talentene Kaggestad tror kan sette preg på norsk sykkelsport i fremtiden.

E: Hvilke norske syklister har du sett deg ut i dag?

Du har Odd Christian Eiking, han bergenseren som sykler for Joker Giant, han ser lovende ut. Du har Hoelgaard-brødrene som sykler i farmerlaget til Omega Pharma Quickstep. De gjør det veldig bra. Du har masse gode juniorer, en av verdens beste juniorer fra Stavanger, husker ikke navnet hans i farten. Så har du Oskar Svendssen, han ble juniorverdensmester for noen år siden, han ble fem i Tour de l’Avenir i fjor, og da er du sinnssykt god. Jeg undrer meg litt hvorfor han ikke har fått det til så godt i år. Joker Giant har også bomma litt i år, men det er sikkert bare en justering så kommer de bedre tilbake.

E: Har du tro på et norsk profflag med tid?

Delvis. Jeg vet at det er vilje i Norge rundt omkring fra folk som ønsker å få det til. Man må finne en næringslivsaktør som er villig til å spytte inn penger, begynne på prokontinental-nivå som er under protouren. Man må kanskje inn med 40-50 millioner i året, hente noen utenlandske ryttere. Det er veldig mye å hente i forhold til profilering av norsk næring, fisk f.eks. Tenk å være en del av det feltet, som jo minner om en fiskestim i seg selv, å kunne vise seg fram der, bli kjent som fiskelaget fra Norge.

Da eier du jo navnet på sykkellaget. Med Tv2 og norsk media på hjul kunne du få ganske mye spalteplass. Tour de France er jo kjempesmarte, for hvis du kjøper rettighetene til Touren må du også vise de andre rittene de arrangerer. Det betyr f.eks. at Arctic Race går ut til over 100 land. Det ble vist i Kina i fjor. Til sammenlikning ble VM på ski i 2011 ble vist i tolv land.

Å bygge et proffsykkellag byr på kjempemuligheter for en norsk sponsor. Det ville være å bygge noe positivt for en ny generasjon unge ryttere. Ha med noen eldre som har gode holdninger og kan jobbe hardt og lære de yngre. Det har jeg troa på hvis det finnes en gæren investor der ute, så kan prosjektet brukes til å bygge intern bedriftskultur.

Sjef for Sky Dave Brailsford. En av sykkelsportens nytenkere.
Sjef for Sky Dave Brailsford. En av sykkelsportens nytenkere.

E: Vi får håpe på Team Findus i 2020!

Eller Team Norwegian Salmon? Få med Røkke og Fredriksen som kan kose seg på VIP-tribunen i Paris og glede seg over å være med i følgebilen. Bruke det til å gjøre Molde Fotballklubb enda bedre! Dave Brailsford i Team Sky er jo nå rådgiver for det britiske fotballandslaget. Det er på grunn av vinnerkulturen til Team Sky, de ser overføringspotensialet.

Norsk toppidrett er basert på at vi skal lære av hverandre. De som er best i én idrett, har sannsynligvis noe som kan lære andre til å bli best i sine idretter. Det er de samme prinsippene som gjelder i alle idretter: å jobbe iherdig med detaljer. Sånn er norsk idrett veldig spennende. Det er kanskje fordi vi har så få å ta av. Vi tar veldig vare på dem vi har. Det merket jeg også. Jeg holdt på å legge opp da jeg var første års senior. Jeg var akkurat ferdig på skolen, det var russetid, hadde fått meg dame, du trodde du skulle gifte deg med henne og leve med henne og det var det eneste som betød noe, sånt som alle opplever. Jeg tenkte jeg måtte slutte med sykling og etablere meg her hjemme i bygda. Det jeg opplevde da var at veldig mange ringte til meg og sa du må ikke slutte, for vi var så få talent i Norge, vi var tretti stykker, og da fikk de meg på bedre tanker. Og det er jeg ekstremt glad for i dag.

P: Sky har jo blant annet brukt sportspsykiater Steve Peters til å hjelpe med vinnerkulturen.

Og Tim Kerrison, med bakgrunn fra svømming. Svømmemiljøet er kjent for kanskje å være de hardeste til å trene. Klart man har mye å lære fra dem. Det er veldig farlig i idretten om man sovner i sitt eget grep, med sånn-har-vi-alltid-gjort-ting-holdningen. Det er ekstremt lærerikt å se hvordan andre utøvere trener. Thor, Lars Petter, Edvald og jeg har alle har utnytta miljøet i Olympiatoppen for å se hvordan andre jobber. Man blir mer ydmyk da tror jeg.

Det er jo interessant med Sky også. De henter erfaring fra andre idretter. Der har fotball noe å lære. I hvert fall herrelandslaget i fotball. Slik jeg har oppfattet det har tonen der vært veldig sånn: vi er så spesielle, vi er så annerledes, så vi kan ikke sammenliknes med noen ting. Mens kvinnelandslaget har utnyttet miljøet i Olympiatoppen mye bedre. Norsk fotball har kanskje noe å lære, uten at jeg er fotballekspert. Med en gang du uttaler deg om en sport du ikke er ekspert i så blir man jo slakta. Men sånn er det!

Viktig utveksling mellom norske topputøvere i forskjellige idretter foregår på Olympiatoppen.
Viktig utveksling mellom norske topputøvere i forskjellige idretter foregår på Olympiatoppen.

Steve Peters er også involvert i fotball etter lang tid med individuelle idretter. Kjenner du til Steve Peters arbeid i Sky?

Nei. Men jeg har sett en del youtube-intervjuer med Dave Brailsford, og det er ingen tvil om at Sky er et lag som er banebrytende i sykkelsporten. De jobber med moderne metoder med tilnærminger som er annerledes. Det er akkurat det vi trenger. Sykkelsporten har grodd seg fast i gammel tankegang og dårlig kultur som har ført til kortsiktige og uheldige løsninger som blant annet doping.

Nå ser du at rytterne konkurrerer mye mindre enn før. De har intense treningsperioder. Det er bedre planlegging og systematikk fra lagenes side. Ikke minst er det et fokus på kosthold og ernæring som vi ikke har sett tidligere.

Del tre og siste del av intervjuet med Mads Kaggestad finner du her!