Klatreren fra Modum. Intervju med Mads Kaggestad. Del 1 av 3.

 

Da Mads Kaggestad gikk fra amatør til proffsyklist oppdaget han at det ble syklet fryktelig fort. For fort. Som forkjemper for en renere sykkelsport er han blitt en av norsk idretts viktigste stemmer.

Olympiastadion møter den tidligere proffsyklisten Mads Kaggestad på en solfylt dag på Hovseter, der han har slått seg ned med kone og familie. Kaggestad var lagkameraten til Thor Hushovd i Crédit Agricole. Han er sønnen til Johan Kaggestad. Nå er han blitt en profil i norsk sykling, som ekspertkommentator og som en sentral talsmann i spørsmål om syklingens utvikling og dopingoppryddingen i sporten. Her snakker Kaggestad om sin egen karriere som syklist, om livet etter toppidrettskarrieren, og ikke minst om sykkelsportens tilstand og fremtid.

Hvorfor valgte du sykling?

Jeg ble interessert i sykling gjennom å se på Tour de France. Da var det ikke noe dekning av Touren her hjemme i Norge. Fatteren hadde akkurat kjøpt seg parabolantenne. Han og broderen satt klistra og så Touren på Eurosport, og jeg syntes det var fascinerende.

Jeg drev egentlig med langrenn, men ettersom jeg kommer fra Vikersund sykla jeg mye rundt på bygda for å møte venner. Jeg begynte å visualisere at jeg var syklist når jeg var ute og sykla, og spurte fatteren om muligheten for å skaffe en racersykkel. Han skaffa det nokså raskt, tror han syntes det var bra at jeg begynte å bli interessert i idrett. Jeg var ikke så interessert i idrett egentlig, drev på med skateboard og breakdance. Skimiljøet var jeg en del av, men var ikke noe god, vant aldri noe. Men etter at jeg fikk min første sommer med mye sykling, ble jeg kretsmester i langrenn vinteren etter. Sånn sett var sykling fantastisk trening for å gå på ski, men det var syklist jeg ville bli.

Det var ikke noe klubb i Modum, så jeg meldte meg inn i Ringerike sykkelklubb i Hole kommune, en halvtime fra Vikersund. Der fant jeg miljøet der blant annet Gabriel Rasch var, vi ble ledet av Birger Hungerholdt, han som nå er manageren til Edvald og Lars Petter, og som eier Joker Merida-laget. Birger har hatt en enorm betydning for norsk sykkelsport. Han betød veldig mye for oss da vi var små, bygde opp et kjempemiljø på Ringerike.

Sånn sett tror jeg det var flaks at sykkelsporten ikke var så utbredt da. Jeg kom til et miljø som var veldig rikt, mens nå er det jo klubber overalt, også i Modum.

Du sier du ble inspirert av Tour de France, hvilket år var det? Hvem så du sykle?

1989-1990. Det var da Greg LeMond vant. Jeg ble så fan av Greg LeMond at jeg skrev særemne om han på ungdomsskolen. Og jeg begynte å se over alle opptakene fatteren hadde fra Tour de France, helt tilbake på tidlig åttitallet, så gjennom alle de Tourene på kveldstid når jeg lå og slappa av. Ble ekstremt interessert og leste alt som var av sykkelblader. De fleipa med det i klubben, at jeg kunne skostørrelsene til rytterne.

Greg LeMond vant Tour de France tre ganger, og inspirerte Mads Kaggestad til å begynne med landeveissykling.
Greg LeMond vant Tour de France tre ganger, og inspirerte Mads Kaggestad til å begynne med landeveissykling.

Fatteren og jeg delte den gleden ved å se på sykling på tv, og ikke minst syntes han det var gøy å følge opp syklingen min. Jeg ble jo en av landets beste gutteryttere ganske raskt, allerede som 14-åring var jeg med og dominerte.

Hvilke andre talent var det på den tiden?

Thor Hushovd syklet jeg med som fjortenåring. Da syklet jeg i 13-14-årsklassen. Thor var 13 og jeg 14. Det var Thor og meg og sønnen til Birger Hungerholdt som kom sammen i spurten på det rittet, Thor tror jeg faktisk ble slått, jeg ble nummer tre, jeg angrep hele tiden og så henta Thor meg med Ole Petter på hjul. Vi var 5 – 6 stykker som dominerte, delte på å vinne, men jeg ble ikke ungdomsmester før jeg ble 16.

Du sier Hungerholdt var viktig. Vi kjenner jo godt til faren din, Johan Kaggestad. Han trente langdistanseløpere, Waitz og Kristiansen. Han kjøpte racersykkel til deg. Pushet han deg veldig på det å skulle bli idrettsutøver?

Nei. Overhodet ikke. Jeg var mest sammen med mutteren. Fatteren var mest sammen med broderen og søsteren min fordi de drev med langrenn og løping. Jeg er mye yngre enn de, så jeg hang mest med mutteren, jeg var jo med fatteren på BUL-trening med Grete Waitz og Ingrid Kristiansen, og han trente pasienter på Modum Bad. Jeg observerte og så på, men var ikke så veldig opptatt av å drive med det selv.

Det med sykling kom helt fra meg selv, fatteren er ikke syklist, han syntes bare det var gøy at jeg begynte med noe. Senere har fatteren betydd mye for meg som samtalepartner og særlig når det har gått tungt. Han har hele tiden snudd tankegangen min til å bli mere konstruktiv, hjulpet meg til å se muligheter og ikke problemer. Sånn er fatteren veldig flink, og det er også derfor han brukes mye som coach i næringslivet. Han er hele tiden opptatt av muligheter, ikke å grave seg ned i problemer.

Den mentale biten i toppidrett er viktig, som vi vet. Du sier selv at det gikk trått i flere sesonger. Hvordan motiverte du deg selv til å fortsette?

Jeg begynte å satse heltid fra jeg gikk ut av videregående, begynte å konkurrere internasjonalt fra jeg var 21, da kom jeg på landslaget. Amatørperioden var kjempegøy, for da var vi et veldig godt lag. I amatørsykling er man ofte ikke så flinke til å sykle som et lag, men vi ble sterkere av å sykle sammen. Vi hadde Atle Kvålsvoll som leder på U23-landslaget. Vi syklet som proffer og var kjent for det, jobbet for én mann. I Frankrike var det som regel lag med individualister, de jobbet ikke så godt sammen. Derfor kunne vi kjøre fram Thor til å vinne mange sykkelløp.

En ung Kaggestad møtte Gabriel Rasch i RIngerike Sykkelklubb
En ung Kaggestad møtte Gabriel Rasch i RIngerike Sykkelklubb

Vi var klar over at det var doping da òg, men allikevel hang vi godt med, og jeg har bøttevis av topp 10-plasseringer i store amatørritt nedover i utlandet. Vi hadde flere på laget, Thor, Gabriel, som vant masse og vi delte på å vinne. Siden ble jeg proff og følte at mitt talent var oppover. Jeg ble sett på som den beste klatreren på landslaget, men blant proffene gikk det så mye fortere, det var en helt ny verden.

Ofte var det sånn at man kom til start og visste at man kom til å falle av. Men jeg hadde allikevel fått æren av å bli proff. Jeg hadde fått kontrakt og da var det å gjøre sitt beste, prøve å fokusere på det man kunne gjøre noe med. Det var jo bare å trene hardere og jobbe mer seriøst og ta utgangspunkt i de dagene hvor det var positivt, hvor du følte deg bedre og hang med lengre. De dagene du kunne matche litt bedre enn du pleide. Noen ganger fikk jeg ålreite resultater, men det var jo aldri noe seier eller noen pallplasseringer.

De små lyspunktene var viktige, og det å jobbe for laget var meningsfullt. Du hadde noen ryttere på laget som kunne få toppresultater, blant annet Thor, og da kjørte jeg for han og var en del av den seieren, og det var viktig. Men på dårlige dager når man var i dårlig form og slet forferdelig, da følte man seg helt mislykket selvfølgelig.

Da snakka jeg med fatteren og sa at det var helt håpløst og jeg var helt talentløs. Han spurte meg om hvordan jeg hadde trent i det siste, når var jeg syk sist, hadde jeg spist riktig, hva gjorde jeg i går, er det en grunn til at jeg følte meg dårlig akkurat nå? At nå når jeg var ferdig med dette rittet så ville jeg få en fin treningsperiode og så ville det bli bedre, ikke grave meg ned i sorgene og miste troa på meg selv. Da tenkte jeg da var det kanskje det, med litt justering ville jeg føle meg bedre. Sånn er fatteren veldig flink.

Men i og med at nivået var så høyt og jeg følte jeg hadde potensiale oppover, jeg hadde over 90 i 02-opptak og var ganske liten og lett, så tok jeg en avgjørelse i 2005. Jeg bestemte meg for at nå skulle jeg brette opp ermene og lukke gapet opp til de beste. Jeg slanka meg og trente enda hardere. Det gikk for så vidt bedre. I 2006 satt jeg mye bedre med og var på et annet nivå, kjørte bra i Spania Rundt og i andre ritt. Jeg fortsatte å trene hardt i 2007 og jobbet særlig med det med vekt.

Det er ingen tvil om at jeg hadde et spisevegringsproblem som gjorde at jeg til slutt ble helt utmatta, mistet nattesøvn, gikk rundt og var helt kraftløs, i perioder svimmel. Men jeg fortsatte bare å trene på, hadde stålkontroll på det jeg spiste, levde i en sånn liten boble hvor folk egentlig ikke var helt klar over hva jeg holdt på med. Folk syntes at jeg var sykelig tynn, og Thor sa til meg at om du fortsetter å trene sånn som du gjør nå så kommer du til å kjøre deg helt ned i grøfta.

Mads Kaggestad i aksjon for Crédit Agricole
Mads Kaggestad i aksjon for Crédit Agricole

Men jeg hørte ikke på det i det hele tatt. Jeg var opptatt av at nå hadde jeg noe på gang som jeg trodde på, og det var så hardt å lykkes at hvis man skulle lykkes så måtte man satse og være helt ekstrem. Men er man så ekstrem og så seriøs, så 24-timersutøver som jeg var i perioder, så blir du utbrent til slutt. Det ble ikke nok avkobling, det var ikke nok fri. Kroppen gikk tom for næring.

Presset la jeg mye på meg selv. I 2006 var laget veldig fornøyd med meg, de sa at de skjønte ikke hvorfor de ikke har brukt meg i tre ukers etapperitt før nå. Og de så veldig fram til 2007-sesongen. Jeg var kjempemotivert, kjørte California Rundt i bra form og ble nummer 21 sammenlagt. Ganske mange av de rytterne foran meg er senere tatt i doping. Men da jeg kom hjem igjen fra California Rundt begynte det å gå nedover.

Presset rundt fornyelse av kontrakt begynte å øke. Jeg jobba hardere og hardere og det var som å stange hodet i veggen, det ble bare verre og verre. Jeg var helt vrak fra juli og ut 2007-sesongen, og da var det kroken på døra. Jeg kunne fortsatt å sykle, funnet meg et annet lag på lavere nivå, men jeg bestemte meg for å gjøre noe annet. Det er jeg glad for i dag.

Syklinga har gitt meg en veldig ballast, en tilleggsutdannelse som selvfølgelig er helt unik. Jeg vet med meg selv at jeg prøvde så godt jeg kunne, pluss litt til. Men jeg angrer ikke på noen ting. For det var med gode intensjoner. Og nivået var sinnssykt høyt. Du kan jo på en måte si at årsaken til mitt fall indirekte var den utstrakte dopingbruken i feltet.

Hvis du skal måle deg mot de gutta som du veit senere har blitt avslørt som dopere, så skal du være så ekstremt god og jobbe så sinnssykt hardt. Skal du opp på det nivået som rein rytter krever det mange år med systematisk jobbing mot det. I sykkelsporten er det hele tiden press og krav til prestasjoner, og å kombinere det med å heve nivået sitt så betraktelig er vanskelig.

Hvordan var hverdagen din da du la opp? Mange utøvere som har levd i en sånn «monoton» boble sliter når man er ferdig, det er et tomrom å fylle.

Det er helt riktig det du sier at det er en monoton tilværelse. Du spiser, sover og trener og lever sånn sett et behagelig liv. Konkurransene er veldig tøffe, og man blir sliten av så mye reising, men ellers er det en nokså bekymringsløs tilværelse. Men jeg fryktet jo hverdagen da jeg måtte gi meg som sykkelproff, for jeg følte at jeg var en del av noe som var veldig unikt og hadde ikke nådd målet og drømmene mine. Jeg var redd for å leve et helt annet liv.

Sykkelkommentator Christian Paasche fikk Mads Kaggestad til å jobbe for TV2.
Sykkelkommentator Christian Paasche fikk Mads Kaggestad til å jobbe for TV2.

Jeg var allerede medeier i det selskapet jeg jobber i nå, som heter Avantas aktiv, og jeg hadde allerede en kunde der som jeg jobbet med. I tillegg jobbet jeg med salg mot næringslivet. Det syntes jeg var veldig meningsfylt. Etterhvert tok Tv2’s Christian Paasche kontakt med meg fordi han hadde lest bloggen min på syklingens verden, en samlende nettside for sykkel-Norge. Så sa han «kan du ikke begynne å skrive litt for oss med sykkelsatsinga, det synes vi er gøy i og med at det er far og sønn og sånn.» Da begynte jeg å kommentere sykkelløp også. Kona mi hadde flyttet inn med meg i Oslo, og jeg studerte journalistikk på BI.

Nå synes jeg sykkeltilværelsen er tom og savner det ikke, selv om det var kjempefint det òg. Hadde du spurt meg om jeg ville gjøre comeback som sykkelproff så hadde jeg sagt blankt nei. Men for unge utøvere som drømmer om å bli det, så syns jeg de skal satse på det. Det er en bra ballast å ha med seg. De kan oppnå mye suksess, men det er uansett motgangen du lærer av, de tøffe stundene der du sliter mest.

Du jobber nå med firmaet Avantas. Der jobber du med fysisk trening inn mot arbeidsplasser. Fortell.

Det er tanker fra idretten. Bygge et miljø, en prestasjonskultur, hvor man har fokus på å gjøre de tingene som er riktige å gjøre. En av de tingene er å passe på helsa si gjennom regelmessig mosjon. Altså må man motivere sine ansatte til å mosjonere. En stab i god fysisk form er bedre enn en stab i dårlig fysisk form. Det kan være et konkurransefortrinn. Da er det lederne som må forankre den kulturen. Jeg er med på å sette det i system og følge opp.

Johan Kaggestad, her i prat med Thor Hushovd, har vært en god støtte for sønnen Mads gjennom sykkelkarrieren.
Johan Kaggestad, her i prat med Thor Hushovd, har vært en god støtte for sønnen Mads gjennom sykkelkarrieren.

De som er i kjempedårlig form, som på grunn av miljøet begynner å trimme litt mer, de har jo størst prosentvis fremgang, og klarer å snu livet sitt til plutselig å få mye mer energi, få tilbake helsa si. Sånne miljøer kan man faktisk skape i næringslivet hvis man har gode leder som bidrar til kulturen. Det sammenfaller godt med det andre jeg står for i idretten. Lederne er ansvarlige for kulturen under seg. Sepp Blatter og Hein Verbruggen er dårlige eksempler, og det er ikke rart at det blir mye ukultur med de på toppen.

Kan man bruke trening som antidepressiva?

Idrettens viktigste oppgave er å inspirere folk. Dagens ungdom er i mye mindre aktivitet enn vår generasjon var. Undersøkelser viser at en gjennomsnittlig femtenåring i dag er i mindre aktivitet enn pensjonister og veier sju kilo mer enn for 25 år siden. På tross av at vi spiser mindre nå enn vi gjorde da. Når de kommer opp i arbeidslivet vil de bli fortere sliten. Er man mye sliten blir man deppa, er man mye deppa blir man til slutt syk. Enkle slutninger. Idrettsungdom har en ballast fra de er små, de orker mer, blir mindre slitne enn andre ungdom som ikke har vært så mye i bevegelse, tror jeg.

Det ikke så mange vet at fatteren og mutteren har vært med på å etablere deler av behandlingstilbudet på Modum bad. Der er fysisk trening er en del av behandlingstilbudet. Fatteren starta den første frisklivsentralen i Norge i Modum i 96. I år er det over hundre av dem i Norge og det har blitt et eget fag på idrettshøyskolen. Fysisk aktivitet gir kapasitet. F.eks. gir det en positiv rus å være ute i Nordmarka under blå himmel. Samspillet mellom natur og kropp og sosialt samvær.

Andre del av intervjuet finner du her!