Syklingens Paulus. Intervju med Ingvar Ambjørnsen. Del 2 av 2.

 

Her fortsetter del 2 av Olympiastadions intervju med Ingvar Ambjørnsen. Del 1 finner du her!

Hvis du tenker tilbake på årene du har fulgt sykkelsporten: Har du et favorittøyeblikk?

Nei, ikke favorittøyeblikk. Men alle som fulgte med husker jo Belokis fall. Det er et sånt øyeblikk man aldri glemmer. Fryktelige greier. Og så husker jeg veldig godt, med negativt fortegn, han kompisen til Vinokourov som døde. Som kjørte seg i hjel. Andrey Kivilev. Det gjorde veldig inntrykk på meg. Det mange ikke skjønner noe av er at de ikke stopper rittet. De kjører videre.

Det er en livsfarlig sport.

Det er jo det. Jeg var utsendt til Touren av VG i 2005. Da skreiv jeg daglig tekster for VG. Jeg fulgte løpet i en drøy uke, mens ryttere var i alpene. Jeg hadde aldri gjort den type jobbing før, og jeg hadde aldri sett Tour de France live. Vi var tre stykker som kjente hverandre fra før, og vi fikk en splitter ny bobil.

VG hadde masse penger. Jeg fikk ekstremt bra betalt også. Det de redaktørene ikke visste: Jeg hadde gladelig betalt det de betalte meg for å få lov til å være med på det! Vi var kreditert. Vi kunne gå akkurat der vi ville. Vi var inne og snakka med gutta, det var jævlig gøy.

Joseba Belokis famøse fall på etappen mot Gap i Touren i 2003. Armstrong sneier unna og kjører over gressjordet i bakgrunnen.
Joseba Belokis famøse fall på etappen mot Gap i Touren i 2003. Armstrong sneier unna og kjører over gressjordet i bakgrunnen.

Hvordan var forskjellen på å se det live og å se det på tv?

Det var enorm forskjell, en kolossal forskjell. Jeg var så heldig å få være med i bilen til Dag Otto Lauritzen. Vi kjørte Col du Télégraphe, over fjellet og ned på andre siden. Det er en av de mest heavy etappene. Det du ikke skjønner når du ser det på tv er hvor bratt det er. Og hvor fort det går. I nedkjøringene er det lange strekk på kilometer helt uten sikring. Det går rett ned i steinrøysa. Hvis du kjører ut der så dør du.

Mange ryttere får skrekken når det kommer til utforkjøringer?

Dag Otto er jo opplært i grisekjøring, han har jo vært i terrorpolitiet. I spesialtroppen. Der lærer de sånn kjøring. Han hadde bestemt seg på forhånd at han skulle teste meg skikkelig. Jeg som i utgangspunktet er redd for å kjøre bil, fikk adrenalinkick. Jeg glemte helt å være redd. Vi kjørte inn i disse svingene ut på strekkene mellom i hundre km/t. Og da husker jeg at Vinokourov kom opp på sida av oss. Han vant den etappen. Disse gutta kjører nedover der på gammal dårlig asfalt med korte bukser… det er jo aldeles utrolig at det ikke går flere liv.

Kjøreturen med Dag Otto: Jeg tenkte at nå har jeg levd i ca. et halvt århundre, og det jeg opplever nå er faktisk det morsomste jeg har vært med på. Vi kjørte foran feltet. Vi var den aller første bilen i løypa. Det var horder av mennesker, tusenvis av folk oppover fjellsida. Dag Otto stoppet og delte ut vin. Det var skikkelig show.

Forfatterlegende og sykkellegende. Ingvar Ambjørnsen og Thor Hushovd under Tour de France i 2005.
Forfatterlegende og sykkellegende. Ingvar Ambjørnsen og Thor Hushovd under Tour de France i 2005. Foto: Gøran Bohlin, VG.

Hvordan var det å møte Hushovd og Arvesen?

Kurt er jo en jævlig kul fyr, en morsom og allright type. Thor var den første jeg hilste på. Før vi reiste ned til Tour de France var vi på et løp som gikk i Heerenveen. Den dagen var det lagtempo, som jeg egentlig synes er ganske kjedelig. Da ordna Thor det sånn at jeg fikk sitte i følgebilen sammen med kjæresten hans. Det var mitt første møte med sykkelritt live, der jeg kunne snakke med gutta. Jeg ble tatt godt i mot.

Er det noen likheter mellom det å skrive og det å sykle?

Nei fy f… altså, hehe. Joda. En roman er et langt ritt det også. Nå skriver jo du poesi. Det har jeg forsøkt å få til gjennom et langt liv! Nei. Skrive og sykle. Det blir kanskje litt konstruert. Da må man gå tilbake til de gamle syklistene, de første som kjørte Touren. De var aleine. Og som forfatter må jeg virkelig si at da er du aleine på veien. Du har ikke noe lag rundt deg.

Man har bare seg selv. Tøff disiplin.

Det er klart det er forbindelseslinjer. Det som har med disiplin å gjøre. Det å holde på med et forfatterskap gjennom hele livet krever disiplin. Det likner nok en del på den «gutsen» du må ha for å levere i de hardeste rittene. Det har veldig mye med vilje å gjøre. Det nytter ikke å sitte og sverme og å vente på inspirasjon. Sånn sett likner skriving på disiplinene til de som kjørte hver for seg i de første store sykkelrittene. Da kjørte de aleine og dobbelt så langt som de gjør i dag. De kunne komme fram klokka to på natta.

Henter du inspirasjon fra sykling?

Nei! Riktignok har jeg skrevet epistler om sykling. Men jeg bestemte meg tidlig, da jeg ble virkelig hekta på sykkel, for at dette rommet her skal jeg ikke bruke i litteraturen. Inntil da hadde absolutt alt handlet om å skrive bøker. Så dukket det opp noe annet. Sykling. Og jeg tenkte at det rommet der, det skal stå, det skal jeg IKKE skrive meg inn på. Jeg er en middels amatør-ornitolog. Men jeg kommer ikke til å skrive en roman om sykling.

Har du sett årets løypeprofil i Touren?

Jeg har ikke fått sett på i det hele tatt. Jeg har akkurat kommet hjem, jeg har vært i Norge flere ganger. Det er ting jeg har tenkt å begynne å studere nærmere i dagene som kommer. Det er jo virkelig spennende nå, ikke som de åra der Lance vant hver jævla gang. Jeg så jo sykkel i åtte år før noen andre enn han vant!

Hva synes du om saken rundt Lance? For meg virker det nesten som en roman, en fiksjonshistorie.

Jeg synes Lance Armstrong er et rasshøl. Rett og slett. Én ting er å bli dratt inn i juks, og én ting er å lyve. Men ikke bare sitter han og juger: Han er aktivt ute og later som om han jobber for antidoping. Han gjemmer seg bak kreftsykdommen. Det er så usselt. Han er en psykopat.

Tidligere hjelperytter for Armstrong og en av sykkelsportens råeste talenter. Tyler Hamilton skrev senere "Det hemmelige rittet" der han beskrev eget dopingbruk og de den omfattende dopingbruken i sykkelfeltet.
Tidligere hjelperytter for Armstrong og en av sykkelsportens råeste talenter. Tyler Hamilton skrev senere «Det hemmelige rittet» der han beskrev eget dopingbruk og den omfattende dopingbruken i sykkelfeltet.

Tyler Hamilton skriver jo om han i «Det skjulte rittet». Hamilton er for øvrig en rytter jeg hadde veldig sans for. Men når du ser hva Hamilton skriver der er det ikke vanskelig å forestille seg hvilken type Armstrong er. En iskald type. Se bare på blikket hans.

Jeg husker godt et par ganger da vi var i startområdet i Touren. Alle sto der. Så kom Lance med et par fra hoffet sitt. Alle de andre rytterne bare delte seg. Han seilte frem til sin selvfølgelige plass. Hevet fullstendig over de andre. Tenk hvordan det har vært å være på lag med han. Det kan ikke ha vært mye moro.

Hamilton skildrer også veldig godt hvordan amerikanerne reagerte da de kom over til Europa for å sykle profesjonelt. Hvordan de opplevde den enorme nivåforskjellen. Hvordan de skjønte hvorfor det var slik.

Så byttet de ut sine leger med spanske dopingleger. Og vips!

Ja. Hvordan de seig inn i det miljøet som var. De snakket ikke om det, men alle skjønte hvordan det foregikk etter hvert. Og så skjønte de en ting til, at hvis du skal være med på det sirkuset, hvis du skal være proff, så er det helt umulig å konkurrere med de andre når de ikke doper seg. Jeg var heller ikke klar over hvor mye dopingen de brukte kunne øke yteevnen. Det var en enorm forskjell.

Jeg synes det er urettferdig. Folk som ikke har noe peiling, de bare sitter og snakker om at her er det bare doping og bedrageri og alt sammen. Du ser ikke sånn kjøring lenger. De der eksplosive greiene. Se bare hvordan det var med Lance. Og ikke bare han. Se hvordan Vinokourov og Tyler Hamilton kjørte i den perioden. Hamilton kjørte hele rittet med brudd i kragebeinet.

Tour de France som estetisk opplevelse: Sykkelfeltet på vei gjennom en solsikkeåker.
Tour de France som estetisk opplevelse: Sykkelfeltet på vei gjennom en solsikkeåker.

*

Tour de France 2014 kommer garantert til å gå med Ambjørnsen foran tv-skjermen. Selv er det ikke usannsynlig at jeg går fra en lang etappe mot Nancy til «En lang natt på jorden», eller fra å følge Chris Froome opp Hautacam til «Opp Oridongo». Olympiastadion ønsker Ambjørnsen en god Tour!