Syklingens Paulus – Intervju med Ingvar Ambjørnsen. del 1 av 2.

 

En gloheit sommer i 1999 ble starten på Ingvar Ambjørnsens fascinasjon for landeveissykling.

Mitt første møte med Ingvar Ambjørnsen var gjennom romanen «Hvite Niggere» som jeg leste 16 år gammel i ett strekk gjennom en dag og en hel natt. Romanen fikk meg til å stjele konjakk og sigaretter av fatteren mens jeg levde meg dypt inn i livet til Erling Haefs. Kanskje var det her jeg bestemte meg for å bli forfatter. Lite sannsynlig var det i alle fall at når jeg først skulle snakke med forfatteren et halvt liv senere, skulle samtalen handle om landeveissykling! I forbindelse med årets Tour de France, har jeg tatt en prat med en av våre store norske forfattere, som – muligens noe overraskende – har fulgt sykkelsporten tett gjennom femten år.

*

Hvilket år begynte du å følge Tour de France?

Det var det første året var da Lance Armstrong vant. I 1999. Det var en sommer det var så jævla varmt. Så jeg gikk ikke ut på dagtid, jeg satt inne og så på tv. Dette gikk på tv hele dagen, kule programmer på to av de store tyske kanalene ARD og ZDF.

Jeg er jo en sykkelsportens Paulus! Fra før hadde jeg en forakt for alt som het idrett. Og sport. Det var det aller siste. I det miljøet jeg kom fra var sport det streiteste man kunne drive på med og følge på med. De der fotballballfolka, de var fiender. Det var bare søl. Men så ble jeg sittende og se på disse sykkelsendingene hver dag. Det var veldig mye historie og geografi, det var slott og borger, og det var vinsmaking, ost og skinker. Filmingen og bildene var veldig kule, de var forførende. Filmingen i Touren er den absolutt beste. Se på Spania Rundt. Det er kvalitetsforskjell på filmingen i forhold til Tour de France.

Men på et tidspunkt begynte jeg å lure på: Hvorfor gjør de dette? Jeg begynte å følge med, men jeg hadde ingen å spørre, kjente ikke noen som var inne i sykling. På det tidspunktet var det minimalt med sykling i norske medier. De trykket vel dagsresultatene, hvem som vant, men det var ikke noe dekning utover det.

Ambjørnsen begynte å følge Touren i 99. Året Lance Armstrong tok sin første gule trøye. Som han i likhet med alle sine Tourseirer senere ble fratatt. Her med laget sitt, US Postal.
Ambjørnsen begynte å følge Touren i 99. Året Lance Armstrong tok sin første gule trøye. Som han i likhet med alle sine Tourseirer senere ble fratatt. Her med laget sitt, US Postal.

Dette var før Hushovd?

Hushovd var jo faktisk med veldig tidlig der. (Han debuterte i 2001 red anm.) Både han og Kurt Asle. De var de norske som var med. Jeg lurer på om det var det første året Thor var med at han sprakk så jævlig. Han hadde glemt å spise. Jeg tror det var første året han kjørte Touren. Jeg kan huske de tyske kommentatorene sa «Det her er helt katastrofe. Å sende en slik kujon til Tour de France! Det går bare ikke an». Men så viste deg seg at Thor klarte å fullføre. Han kjørte på blanke viljen. Og da fikk han faktisk veldig respekt: Han brøyt ikke. Men det er jo naturligvis også en kjempetabbe å glemme å spise.

Sånn kom jeg inn i det. Jeg måtte lære meg det selv fra begynnelsen. Når man begynner å se på, så tenker man jo sånn «Men herregud? Hvorfor legger han seg ut til siden hundre meter før mål og så er det en annen fra samme laget som vinner!?» Ikke sant. Alt det du trenger å lære om sykkelsporten. Men da jeg begynte å skjønne psykologien i dette, da synes jeg det ble jævlig spennende.

Var det et spesielt øyeblikk du husker som fanget din oppmerksomhet?

Ta eksempelet med Thor. I det ene øyeblikket så kjører han av sted som bare faen, og i det neste ser det ut som om noen har slått han i panna med en hammer. Tyskerne kaller det jo «å få hammeren» når syklistene sprekker.

Jeg er ikke noe sånn lagmann i det hele tatt. Men det er jo helt nødvendig med samarbeid, samtidig som det er helt åpent for de mest groteske individualistene. Etter hvert var det veldig mye som plutselig falt på plass, som gjorde det ekstremt spennende. Rundt omkring da fikk vi internett. Jeg var inne på debattforumet til VG, der det handlet om sykling.

Det forumet ble viktig for meg, der var det debatt, vi var inne med sånne nicknames. Og på alle ritt som gikk arrangerte de en sykkellag-konkurranse på forumet. Alle vi som var fast inne der satte opp vårt eget lag. Og det gjaldt alle ritt. Ikke bare Tour de France, men alle vårklassikerne og hele smella. Det ble jeg veldig engasjert i. Alle satte opp hvert sitt lag. Det var jo jævlig mye jobb for de som satt og regnet ut. De som vant mest var de som virkelig kunne mye om sykling, som fulgte ordentlig med. Vi andre rappa litt: Så hvilket lag de andre satt opp og gjorde variasjoner rundt det. Det var en veldig fin måte å komme inn i sykkel på. Det tok lang tid før noen ville snakke med meg da jeg kom inn på det forumet. De fulgte med om du hadde peiling, og jeg hadde ikke peiling da jeg begynte der.

Thor Hushovd debuterte i Touren i 2001 for Crédit Agricole, og skapte nærmest egenhendig det norske sykkeleventyret. Foto: EPA
Thor Hushovd debuterte i Touren i 2001 for Crédit Agricole, og skapte nærmest egenhendig det norske sykkeleventyret. Foto: EPA

De virkelig interesserte sykkelfolkene har jo litt forakt for folk som bare følger med på Tour de France. De kaller dem bare for TdF-horer! De har jeg også litt forakt ovenfor. De som sier de er sykkelinteresserte så følger de bare med på Tour de France.

Da jeg var ferdig med Tour de France, syntes jeg det var litt kleint. Jeg hadde sittet og sett på sport en hel måned. Så tenkte jeg «Jaja. Det var det» Men så tenkte jeg. «Men er det ikke noe i Spania også, om noen uker?» Sånn begynte det!

Det at jeg begynte å følge med på sportssendinger var såpass spesielt at jeg måtte si til kona mi: «Vi må snakke sammen. Det har skjedd noe.»

Men nå kan du vel si at du har god peiling på sykkel?

Jeg har ikke vært så veldig tett på de siste årene, for det har ikke passa sånn. Nå begynner jeg så smått å forberede meg til Tour de France. Jeg skal sette meg ned og begynne å se på lagene. Det har jeg ikke fått gjort enda.

Har du et favorittlag eller en favorittrytter?

Jeg har egentlig aldri hatt det. Jeg kom inn i det da jeg liksom var for gammel. Nå har jeg aldri hatt noen popstjerneplakater på veggen heller… Men det er jo visse ryttere som jeg har fulgt tettere enn andre. Jens Voigt f.eks.. Når journalister har spurt meg: Når gidder du ikke å følge med mer når det kommer til doping i sykling? Da har jeg bestandig svart: Den dagen Jens Voigt blir tatt!

Han er damplokomotivet som aldri slutter å gå!

Ja. Han er førtito nå. Dette må vel være siste sesongen han kjører. Jeg så han var med i California Rundt. Jeg vet ikke om han skal kjøre Touren (det skal han! red anm.).

Superveteranen Jens Voigt. En rytter Ambjørnsen setter høyt. I år sykler han Touren i en alder av 42 år.
Superveteranen Jens Voigt. En rytter Ambjørnsen setter høyt. I år sykler han Touren i en alder av 42 år.

*

Andre del av intervjuet finner du her!