Bergensk åpning

Da forfatter og sjakkentusiast Eivind Riise Hauge erkjente at det ville kreve for mye å ta det neste steget i sjakk, opplevde han det som en befrielse. Han tok farvel med tung sjakkteori og konsentrerte seg om skrivingen. Det vil si, et endelig farvel var det ikke. Allerede i sin første bok, novellesamlingen Victor Tukmakovs siste vinter (2010) behandlet han sjakk skjønnlitterært. Riise Hauge kommer ifra Bergen og har i lengre tid vært del av byens sjakkmiljø. Både som instruktør og som aktiv spiller. Siden debuten i 2010 har han utgitt romanen Samaels bok (2012) og novellesamlingen Soldater (2013). I februar 2014 kommer han med en lærebok i sjakk, med tittelen Spillenes konge.

PS: Ja, nå har store deler av den norske befolkningen blitt interessert i sjakk. Butikkene går tomme for brett, sjakk-klubbene opplever et stort trøkk, og plakater av Magnus Carlsen henger på stadig flere ungpikerom. Det er fristende å kalle det hele for nerdenes hevn. Hva er din kommentar til dette?

ERH: Det er gledelig å se sjakkspillet vekke interesse også i Norge. I verden for øvrig har det jo lenge vært digert. Det er nok vanskelig for den uinnvidde å begripe hvilken bragd Magnus Carlsen har stått for; vi snakker om et spill som trakteres med mer eller mindre hell av 600 millioner mennesker. Ikke rent få av disse kunne man nok uten videre avskrive som nerder, men det er ålreit å være nerd for tiden.  Da jeg gikk på skolen var det fett å være dårlig i matte, det tror jeg neppe det er i dag. Nerdehevnen ser man på et utall områder. Sjakkspillets blomstring er en naturlig konsekvens av mentalitetsendring: før eller siden måtte det bli vår, også i Norge.

PS: Hvordan begynte du å spille sjakk?

ERH: Jeg lærte reglene som syvåring. Antakelig av min onkel, eller min eldre bror. Jeg husker ikke riktig. Men jeg minnes at jeg som barn var et A-menneske, og stod opp med fuglene mens huset ellers var mørkt og stille. Jeg satt i stuen og spilte mot meg selv. Flyttet så godt jeg visste. Så fikk jeg andre interesser og forble sjakkavholdende til jeg var 18-19. Min bror kjøpte brett og brikker. Hver fredag satt vi hos ham, drakk øl og spilte. En periode var også min fetter med, men han forsvant da jeg og bror så smått begynte å lese teori. Etter dette fulgte en tid hvor jeg virkelig gav alt for sjakken. Jeg var student på papiret, men aldri å finne på forelesninger eller lesesal: Jeg skulle jo sette meg inn i Winaervarianten i fransk forsvar, ikke sant. Hvordan få et til et gunstig bytte av hvitfeltsløperne, hvordan spille med bondestrukturen e6-d5-f5. Jeg bestilte allslags åpningsteoretiske verker, og fordypet meg i sjakkens irrganger. Jeg anvendte et halvår i et dypt dedikert forsøk på å begripe Kongeindisk forsvar. Dynamikken i stillingstypen. Jeg lyktes neppe mer enn halvveis.

kongeindisk
Kongeindisk forsvar er ikke det samme som soneforsvar.

PS: Hva kreves for å bli en skikkelig god sjakkspiller?

ERH: Hadde jeg bare kjent svaret på det. Studier av spillet er opplagt helt sentralt. Åpningsteori, sluttspillteori. Man sier jo om Magnus Carlsen at han er i besittelse av en helt spesiell intuisjon. Han bare «vet» hvor brikkene skal stå. Det intuitive aspektet kan vanskelig overdrives, og kanskje ligger det store spørsmålet nettopp her: Hva består den i, denne følelsen med brikkene? Sjakkspillet er jo et bunnløst dyp. Det kan aldri riktig forstås, da det er for stort til å analyseres til ende. Man sier at sjakkspillet rommer flere mulige stillinger enn det finnes atomer i solsystemet. Sant eller ikke, vi snakker om en betydelig størrelse.

PS: Hvem er dine favorittspillere?

ERH: Personlig har jeg jo sans for de kreative geniene. De hvis hjerter ligner springere. De som snarere stirrer ut i luften enn på brettet, kanskje fordi stillingen fremfor dem fremstår forvirrende: Det de ser i luften, er hva som kommer til å oppstå langt inn i partiet. Jeg trekker gjerne frem ukrainske Vasilly Ivanchuk. Mannen er ikke god på en flekk. Dybden i spillet hans, når han er på sitt beste og nervene holdes på avstand, er en syk, syk nytelse. Alexander Morozevich er fabelaktig. Taktisk brilliant. Dessuten må man jo nevne Kasparov. Kasparov er den største gjennom tidene, uten tvil. En universell spiller, skjønt tidvis for dyp til at en legmann greier å henge med.

Vasilly Ivanchuk. En av Eivind Riise Hauges favorittspillere.
Vasilly Ivanchuk. En av Eivind Riise Hauges favorittspillere.

PS: Hvor aktiv er du i dag?

ERH: For tiden er jeg ikke aktiv klubbspiller, og har heller ikke vært det på en 7-8 år. Jeg spiller helst lynsjakk. Er blitt for utålmodig med årene. Spiller daglig en ti-femten partier på nettet. Jeg liker imidlertid godt å studere spillet. Blir jeg lei av å lese skjønnlitteratur, finner jeg frem Bronstein, Euwe, eller Nimzovitch. Der er bare spillet i fokus. Egoene man kjenner fra litteraturen for øvrig, smuldrer bort idet man sammen søker brettets sannhet. Den siste tiden har jeg måttet gjenfordype meg i spillet, fordi jeg i februar utgir en bok med tittelen «Spillenes Konge». Det er en instruksjonsbok for nybegynneren, men også et forsøk på å dykke litt dypere, slik at den som har befattet seg med spillet på hobbynivå kan lære om spillets grunnleggende elementer. Og så skal den jo være underholdende lesning. Full av anekdoter og sprang.

PS: Hva tenker du om diskusjonen om hvorvidt sjakk er en sport eller ikke?

ERH: Dette handler jo om penger, ikke sant. Sjakkforbundet vil inn i idrettsforbundet. Og etter Magnus Carlsen kan det jo være gunstig for idretten å ønske sjakken velkommen. Sjakk har jo et element av sport, slik det bærer i seg et element av kunst/estetikk, og vitenskap. For meg er ikke sjakkspillet noen av disse alene, men helt og holdent seg selv. Jeg synes ikke vi skal besudle sjakken ved å redusere det til idrettsgren eller noe annet.

PS: Konsentrasjon er noe som er viktig både i sjakk og i skrivearbeidet. Har det å være en habil sjakkspiller hjulpet deg som forfatter?

ERH: Neimen ikke godt å si. Jeg har jo behandlet sjakkspillet skjønnlitterært, så på den måten har det jo bidratt til å skape noe. Men for å være ærlig er jeg redd sjakken har stjålet en del tid. Jeg skrev et essay gitt tittelen «Om utøveren og ensomheten» om det å arbeide med sjakk og litteratur. Hvordan disse syslene forenes, hvordan sjakkspilleren og forfatteren arbeider på samme måte, hvordan begge sjelene plages av nattsvette idet ideene kryper til sengs med en. Men jeg trodde ikke veldig på det jeg skrev den gangen, og tror enda mindre på det i dag.

PS: Hvilke andre forfattere har et nært forhold til sjakk?

ERH: André Bjerke skrev jo den aldeles utmerkede boken «Spillet i mitt liv». Et overskuddsprosjekt tuftet på lidenskap. Dessuten må man anta at Stefan Zweig hadde et nært forhold til spillet. «Schachnovelle» er noe av det ypperste når det gjelder sjakk-litteraturforening. Nabokov var også lidenskapelig sjakkspiller. «Forsvaret» er et forbløffende sterkt verk. Han var dessuten «sjakk-komponist», altså, han komponerte det som kalles sjakkproblemer, og publiserte disse uleselighetene sammen med dikt.

PS: I novellen din «Victor Tukmakovs siste vinter» møter vi en tidligere russisk storspiller som kommer til Bergen for å delta i en sjakkturnering. Der møter han en lokal hobbyspiller, som får livet sitt endret av å bli kjent med mesterens mentalitet. Hva vet man om hvordan det er å leve med de store sjakkspillerne?

ERH: Bobby Fischer var jo ikke helt enkel. Dokumentaren «Bobby Fischer against the world» er en spennende reise i et sinn. Mye tyder på at Fischer var Paranoid Schizofren, og at sykdommen med årene svekker kognisjonen, er et velkjent faktum. Vi liker jo de gale geniene, ikke sant. De fascinerer. De fleste gale, er jo gjerne redusert til sin galskap; det er lite som tyder på genialitet i et typisk schizofrent sinn; der råder bare forvirring. Victor Tukmakov er løselig basert på enkelte skikkelser. Som Fischer, Aljechin, Gurdjieff. Jeg er glad jeg ikke er kona hans, for å si det på den måten. Men du verden, nå skal man ikke generalisere: to av mine beste venner er glimrende sjakkspillere, og utmerkede mennesker.

En ung Bobby Fischer.
En ung Bobby Fischer.
En eldre Bobby Fischer.
En eldre Bobby Fischer.

PS: Og tilslutt, hva er vanskeligst å forsone seg med: et dårlig sjakktrekk eller en dårlig setning?

ERH: Det er betydelig vanskeligere å forsone seg med en dårlig setning. Et dårlig sjakktrekk, vel, da gir man opp og stiller opp brikkene på nytt. Har man derimot komponert en slett setning, og fått den trykket – det er verre. Jeg er betydelig mer forfengelig når det gjelder språk enn sjakk. André Bjerke skriver jo i «Spillet i mitt liv» hvor fornøyd han er med å få navnet sitt, eller noe som ligner (Birk von Schweden), i Informator. Da det «er mye vanskeligere å komme inn i verdenssjakklitteraturen enn i verdenslitteraturen». Jeg er ikke verre på det enn at jeg godt forstår hva han mener, selv om jeg ikke nødvendigvis deler begeistringen fullt ut.

Les et utdrag fra sjakknovellen «Victor Tukmakovs siste vinter».

Følg Olympiastadion på Facebook og Twitter.

Facebook: Olympiastadion sportstidsskrift

Twitter: olympstadion

 

banner_sjakk