Victor Tukmakovs siste vinter

Av: Eivind Riise Hauge

(Her følger et utdrag fra tittelnovellen i Eivind Riise Hauge sin novellesamling: Victor Tukmakovs siste vinter. Utgitt i 2010.).

I den gamle ballsalen hvor Nikolaj 2. sies å ha danset første gang med Alexandra av Hessen, er det stilt opp rader av det som en gang var kirkebenker, foran en innhegning av tjukke, røde tau. Bortsett fra den enorme lysekronen som gjennom årene og ved sin tyngde har slått mørke sprekker i taket, og de store gotiske vinduene, er det lite som minner om tsarsønnens ball. Et grønt og hvitt demonstrasjonssjakkbrett henger på veggen over utgangsdøren, og for anledningen er et stort portrettmaleri av en tilårskommen Bresjnev flyttet hit og hengt opp like over bordet, hvor de to spillerne er inne i partiets syvende time og siste tidskontrolll. Maleriet er svært livaktig; det furete ansiktet, de svarte, nesten sammenvokste øyenbrynene, uniformen og medaljenes detaljer, og ser man godt etter, blir man oppmerksom på hans senkede blikk, svært uvanlig for portretter av Russlands sterke menn. Man kan nesten ledes til å tro at bildet er malt for anledningen: kandidatmatch 1981.

Den som vinner flest av til sammen tolv partier, er kvalifisert til å spille mot verdensmesteren. Skuffede tilskuere har vært vitne til åtte remiser så langt, men de stiller likevel opp for å se Victor Tukmakov og Alexander Beljavskij kjempe, dag etter dag, time etter time, i håp om at den ene skal finne en sjelden og ørliten unøyaktighet i den andres spill, for så å bryte igjennom forsvarsrekkene.

De har hver sin springer og fire bønder igjen. Det er Tukmakovs trekk. En trykkende hete har senket seg over Moskva. Man snakker om den varmeste sommeren på tjue år. Bilhorn og sinte rop fra Berezhkovskaja har lydt uopphørlig siden morgenen, gamle motorer bryter sammen i de lange køene inn mot byen. Gråsvart røyk siver mot himmelen. Solen flyter utover skyene. Det brenner i en bygård et sted. Luften er kornete som støv.

Det ligger an til nok en remis. Beljavskij tørker svetten av pannen med en hvit serviett, bretter den sammen og legger den tilbake i brystlommen. Han virker ubekymret, nesten søvnig, idet han kikker på Tukmakov og forsøker å få øyekontakt. Stillingen synes livløs. Tukmakov møter ikke Beljavskijs blikk, han sitter med én hånd under haken, den andre i fanget, og stirrer tomt ut i rommet. Beljavskij venter ennå litt før han reiser seg, skrår over gulvet i blankpussede, svarte sko, hælenes klakk mot parketten gir gjenlyd i salen, og det er ikke vanskelig å forestille seg akustikken og glansen, begeistringen i gjestenes ansikter, da Nikolaj førte tolv år gamle Alexandra over gulvet til Balakirevs flygelspill.

Beljavskij skjenker et glass isvann fra en mugge, ser seg over skulderen. Ingenting ennå. Men bare et øyeblikk etter, idet han snur seg bort, kaster Tukmakov et blikk over brettet, griper etter springeren, flytter den til b6 og trykker på klokken. Så gjenopptar han den samme posituren: hånden under haken, det blanktomme blikket. En summing stiger opp fra publikum; en eldre mann på fremste benk hvisker sin kone for høyt i øret: Springeren står jo i slag. Er det ikke bare å ta den? Beljavskij kommer styrtende tilbake. Vann skvulper fra glasset. Det drypper ned på brettet. Han blir stående og stirre vekselvis på stillingen, vekselvis på klokken. Snart rister han på hodet og setter seg. Springeren kan han ikke slå, og like umulig er det å la være.

*

Mannen som kom gående mot meg i ankomsthallen på Flesland en tirsdag morgen i januar, var i slutten av femtiårene, spedbygd og nokså lav, sikkert ikke mer enn 165 cm høy. Håret var koksgrått og vannkjemmet. Ansiktet blekt med en tynn, lys bart. Han var kledd i en kort, brun skinnjakke, T-skjorte med utvasket motiv og treningsbukser. Han bar kun på en liten bag, så jeg gikk mot rullebåndet for å ta imot resten av bagasjen, men han stoppet meg:

Det er ikke mer.

Han gikk bak meg gjennom ankomsthallen, hele veien inn i parkeringshuset. Jeg stoppet opp et par ganger, men da stoppet også han, og ventet til jeg begynte å gå igjen. Da vi kom frem til bilen, satte han seg i baksetet med bagen på fanget.

På turen innover var det jeg som stod for praten. Jeg fortalte om byen, om klubben, at vi hadde feiret hundreårsjubileum året før, og været, den uvanlig kalde vinteren vi hadde hatt, rør som frøs, snøen som hadde ligget siden november og vært nær ved å ødelegge taket hjemme. Jeg spurte ham hvordan temperaturen hadde vært i Bremen den siste tiden, men fikk ikke noe svar.

Da vi stanset i et fotgjengerfelt på Nesttun, justerte jeg speilet. Han hadde tatt på seg briller og satt og bladde i noen papirer.

Jaja, sa jeg.

Han kikket opp.

Hva?

Og reisen var behagelig? Ja, det sa du jo.

Han svarte med et nikk før han så ned i papirene igjen.

Nå er det vel duket for Amber snart, sa jeg. Har du noen favoritt i årets turnering?

Ingen favoritt, nei.

Akkurat. Ja, blindsjakk er vel en disiplin hvor det er større rom for feil, jeg mener, også på dette nivået. Tror du hvem som helst kan lære seg å spille blindt?

Skulle tro det, ja.

Sier du det, altså? Selv ville jeg nok miste oversikten temmelig fort. Jeg kunne kanskje overlevd ti trekk. I alle fall ikke mer.

Han kikket ut vinduet. Jeg tenkte at Nesttun ikke var noe hyggelig sted. Et utbrent hus. En gjeng ungdommer som stod utenfor kjøpesenteret og røykte og spyttet. Den nedtaggede fotgjengerundergangen.

Og hvordan vil du beskrive deg selv som spiller, fortsatte jeg. Kan du si noe om stilen din?

Han svarte først da vi svingte inn på motorveien hundre meter lenger nede:

Det kommer bestandig an på stillingen.

Tukmakov. For bare noen måneder siden hadde vi sittet en gjeng i klubben og studert partiene hans. Springerofferet mot Beljavskij hadde gjort sterkest inntrykk. Først etter at vi hadde sett mange trekk av fortsettelsen, åpenbarte poenget seg. Hvordan hadde han fått øye på dette subtile offeret? Ja, og hvordan hadde han i det hele tatt kommet på ideen? Og vi snakket ivrig om motet som måtte til: Kunne han ha kalkulert hele varianten, eller hadde han ofret intuitivt? Satte han alt på spill der og da? Offeret lignet ikke noe kjent tema, noe helt nytt ble skapt i det øyeblikket, og her satt han i baksetet i bilen min, forhenværende VM-kandidat og tredjebordsspiller for Bundesligas beste lag, nå, på vei inn mot Bergen sentrum.

Utdraget er trykket med tillatelse fra Vigomostad og Bjørke.

Novellesamlingen kan kjøpes fra forlagets hjemmesider. Den er også tilgjengelig på bibliotekene.

Les også Olympiastadion intervju med Eivind Riise Hauge: «Bergensk åpning».

Følg Olympiastadion på Facebook og Twitter.

Facebook: Olympiastadion sportstidsskrift

Twitter: Olympiastadion