Brautende trøndere og innadvendte romsdalinger – Bernt Hulsker

Først publisert i Det litterære cupfinaleheftet 2013

Nils Arne Eggen tok gull med Moss i syvogåtti. På Molde stadion. Siste serierunde. Ett poeng foran nettopp Molde. Syv år senere hadde breikjeften og skorsteinen fra Orkdal startet sin fjerde periode som trener for de svarthvite trønderne. Den høsten møtte de Molde i cupen. Semifinale over to kamper. Kjetil og Basse (Sindre) Rekdal, Åge Hareide, Arild Stavrum og selvfølgelig mannen med hesteklyvene og de flotte lange pianofingrene, Petter Rudi. To tidligere Molde-spillere – trøndere – stod på den andre banehalvdelen. Roar ‘Strandertnj’ Strand og  Erik Hoftun. Molde hadde vel også trønderen Tor-Gunnar Johnsen på laget den gang. Ok spiller, bedre på håret.

Skorsteinen Eggen.
Skorsteinen Eggen.

I min tid som supporter og fast inventar på ståtribunen på gamle Molde stadion var det dette dobbeltmøte som fikk den putrende kjelen til å fosskoke. Det ble snakket om folk som stanget hoder i vegger før kampen, rævvafotball og breiale trøndere som fyrte opp de iltre, litt bitre, oppkomlingene fra Molde.

Molde slo ut trønderne og vant til slutt finalen mot Lyn. Klubbens første trofé i historien.

Etter dette har kampene lagene i mellom alltid vært spesielle. Kanskje litt ekstra for moldenserne. Det kan ikke skrives på kontoen for smålighet, snarere tvert i mot. Det sier litt om mot, vilje og ærgjerrighet. Molde har inntil nylig alltid blitt sett på som den evige toer. med rette. Ressursene kom midt på nittitallet, men da i aldri større mengder enn at det utlignet de røde tallene som konstant hang over klubben.

Uansett. Det å kunne slåss mot overmakten, det å kunne sparre mot Norges lokomotiv og etterhvert en maktfaktor i europeisk fotball var en viktig del av motivasjonen år etter år. Noe å strekke seg etter. Rosenborg ga sin aksept med å ta kampene som noe ekstra med selv å fyre opp gjennom lederartikler i adresseavisen og spillere som uttalte seg fritt i media.

Hat er vel et sterkt ord å bruke her, men for enkelte vet jeg at det har vært nettopp det, hat. Da spesielt fra enkelte spillere i blåhvitt.

Jeg har spilt med spillere som ikke klarer ta ordet Rosenborg i sin munn. Jeg fleiper ikke. Byen ble, og blir forsatt forsåvidt, omtalt som byen nord for Kristiansund. Spillere som har erfart knivingen og drittslengingen mellom klubbene i over ti år. Når du da sjelden opplever å vinne disse derbyene bikker det fort over til hat for enkelte. du kan bli lært opp til å hate, men det må være ektefølt. Erfaringer som gjør det til det virkelige hatet.

Bjørn Tore Kvarme og Daniel Berg Hestad i duell. Foto: Romsdals Budstikke.
Bjørn Tore Kvarme og Daniel Berg Hestad i duell. Foto: Romsdals Budstikke.

Fascinerende og deilig.

Skremmende som det kan virke så bikker dette ‘hatet’ aldri over til noe mere enn det det virkelig er. En fotballkamp der du gjør alt og litt til for å få den avgjørende ballen i kassa.

Etter å ha sett og spilt en del av disse kampene selv så slår det meg at det er nettopp disse spillerne som tok og tar det hele litt lengre som kom lengst på fotballbanen. De hadde ærgjerrigheten og psyken til å mestre disse kampene. Mange falt i gjennom. De mest innbitte fotballspillerne bikket disse oppgjørene til sin fordel. De stod frem der andre gjemte seg, de sprang de ekstra meterne der andre fikk hold eller slengte gluggene opp mot stadionklokka.

Det er ikke for alle å hate. Det er ikke for alle å legge alt i å vinne sin kamp i kampen. Det er ikke for alle å vinne. En ærlig sak egentlig.

Rivaliseringen var som verst – eller best for å være mer treffende – på nittitallet. Mange lokale gutter på begge lag gjorde det til et skikkelig midtnorsk derby.

Feidene har vært der gjennom 2000-tallet, for all del, men en haug med utlendinger og spillere fra andre kanter av landet vannet ut litt av den fyrrige stemningen som en gang var. Logisk.

Etter to seriegull til Molde og tre år uten gull til trønderne møtes de to lagene endelig til tidenes cupfinale. Gud bedre. Vi får det ikke bedre. Spenningen og rivaliseringen er plutselig større enn noen gang. Den kom rett i trynet på oss alle mann. Nesten for godt til å være sant.

Hoseth er her fremdeles, Berg Hestad likeså. På andre siden av midtsirkelen har vi Nickie Bille, Strandberg og Mix –  you name them!

Moldensernes mareritt.
Moldensernes mareritt.

Om ikke banen er fullstappet av brautende og selvsikre trøndere og mutte, blodfattige og innadvendte romsdalinger så finnes de til gangs på tribunen. Et deilig klimaks til nå i det historisk sett fantastiske storoppgjøret mellom Romsdal og Stor-Trøndelag.

I skrivende stund ser jeg at Roar Strand har trykket ‘like’ på et av mine bilder på Facebook. Skummer kjapt over Supermann sine bilder og trykker ‘like’ på et bilde der han selv ser sånn passe barsk ut. Vi er da venner.

Les også:

RÆVA FOTBALL – av Tiger Garté

Les mer om Det litterære cupfinaleheftet her