Kroppen jeg bebor – MiRee Abrahamsen

Lenge er kroppen bare et slags skinn jeg flytter ut og inn i, ikke som en slange, nærmest det motsatte. Jeg feller ingenting. Det ytre består. Selve innmaten består. Det er noe annet inne i denne velsignede kroppen som flytter ut og inn. Noen ganger bestemmer jeg det. Noen ganger bare skjer det. Og av og til vil ikke kroppen mer. Av og til krever den at sjelen skal lytte.

2008 (Tempelplassen)

Det tempelaktige bygget kaster lange skygger. Høstsolen i Sør-Kina svir huden – selv om det er september, selv om vi er totusen meter over havet. Rundt meg høres tassende føtter av tilfeldig forbipasserende, en og annen fugl. Og pust. Bare pust. På plassen står et tyvetalls utenlandske studenter. Vi står nedsenket, med bøyde knær, vi bokser ut i luften – en – to, vi sparker høyt, vi vrir kroppene. Læreren, en spinkel liten type korrigerer bevegelsene våre. Han flyter mykt rundt oss, som på poter. Han er bare en leken katt. Vi likner dovne flodhester. Noen gir opp. Et par svensker biter tennene sammen og sender melkesyren et indre “Fuck you!”. Svetten pipler fra tinningen. Beina kjenner jeg ikke. Overkroppen sitter bare fast i hoftene. Pusten hamrer, jager meg videre, jeg setter øynene i læreren, det dirrer langs ryggraden. Rundt oss luter store trær og en sval bambuslund, det synker en vind ned i løvverket, solen glir over himmelen. Ingenting av dette kjenner jeg. Jeg er forbundet til læreren og bevegelsene hans med talløse, usynlige strenger. Det er hypnose.

Etterpå – småpraten studentene seg imellom. De forsvinner raskt hver til sitt. Jeg griper tak i læreren. Jeg dirrer fremdeles. Det var bare en prøvetime. Men for meg var det som et skrall som rister gjennom kroppen og beveger alle cellene.

Tre år tidligere 2006 (kampsport er for idioter)

Jeg har reist hele dagen, først med tog, så med buss. Yuxi-innsjøen. Jeg kommer frem rett før solnedgang. Det viser seg å være en helt intetsigende innsjø, men hva blir ikke romantisk når man først har bestemt seg. Jeg rusler formålsløst rundt. Jeg har hengt meg på to kinesiske fotostudenter, de er like likegyldige som meg. Nede på en brygge får vi øye på en eldre kvinne. Hun står alene med et sverd og gjør sine øvelser.

I 2006 vet jeg ikke hva wushu er. Jeg vet ikke hva kung fu er, langt mindre tai ji. Jeg har hørt om kampsport. All kampsport er idioti.

Kampsport er for idioter. For bråkmakere. For tapere uten hjerne. For folk uten utdannelse. Kampsport er blod og brukne neser, Ole Lukkøye og Magne Havnå. Kampsport er Rocky Bilbao, mannen uten ord, Dolph Lundgren og Bruce Lee – som jeg inntil nylig ikke forbinder med noe som helst. Kampsport er søppel. Det er en mental melkevei mellom kampsport og den kunst-og litteratur-verden jeg holder til i. Hadde jeg reflektert over begrepet “Martial arts”, ville jeg antakelig tenkt at bare det å bruke ordet “arts” om noe så nedrig, er en slags blasfemi. Ren spott.

Solen blir rødere over Yuxi-innsjøen.
Jeg holder et sverd for første gang.

Kvinnen fortsetter sine sverdøvelser i den sakte solnedgangen. De to studentene gir seg til å lete etter et losji. Jeg tar bussen tilbake den lange veien til Suzhou. Jeg sitter på setet ved vinduet, ser det flate landskapet med alle de høye byggene og de grå gatene. Jeg passerer alt. Jeg sitter alene. Jeg kom for to timer siden. Jeg er ikke den samme.

Inne i meg bærer jeg nå et sverd.
Den irrelevante kroppen
Jeg ble tildelt sterk vilje. Sterk kropp.

Kroppen er et skjul, og en farkost. Jeg bor i kroppen, men jeg tenker aldri på den. Kroppen min er sterk og uovervinnelig. Jeg kan leke lengre, hardere og voldsommeren enn alle andre. Jeg blir aldri trett. Kroppen min kan blø og huden kan åpne seg i lange skrell. Men jeg synes aldri synd på kroppen min. Den skal bare være med. Den skal gjøre det jeg vil.

Senere: Kroppen er et middel jeg kan bruke, jeg kan kle den opp, smi og dreie den i ulike retninger, gjøre den om til et landskap jeg kan vise frem – den er et skall jeg kan bo i, lik sneglen med sitt lille sneglehus. Kroppen hjelper meg til å forflytte meg, den gir meg innpass i sosiale situasjoner og er noe jeg forholder meg til med likeyldighet. Kroppen er min gode venn, min beste venn, sterk og pålitelig, den er vakker og sunn, sterkere enn de fleste, den kan mye, den tåler alt, utholder alt – den viser meg kjærlighet, lojalitet, den gir aldri opp. Som takk får den måneder og år med sigaretter. Den får kaggevis med øl, vin og brennevin. Den blir straffet med et minimum av søvn. Kroppen er ikke noe å ta vare på. Det er bare en farkost, den tar meg fra A til Å. Og kroppen er offer for en evig kamp; Den er irrelevant i forhold til viljen. Det ånden vil, det gjør kroppen. Det skal den bare gjøre.

Jeg tenker ikke bevisst på at denne kroppen skal vare. Og vare. At den kan gå i stykker. At kroppen fortjener – og trenger hvile og medlidenhet. Kroppen får nesten alltid bare straff. Og aldri – aldri tenker jeg på at i midten av alt dette som utgjør kroppen min, sitter det et hjerte som trofast og taktfast banker og banker, uavbrutt, rytmisk, utrettelig. Aldri tenker jeg på at en dag dette hjertet plutselig stanse, midt i en setning. Kroppens solide er en selvfølge. Hjertet er en selvfølge.

Kroppen er mekanisk.
Kroppen er en selvfølgelighet.
Kroppen må straffes.

Tårer. Avrevne kroppsdeler. Ydmykelser. Fryd.

Jeg drikker ikke mer. Jeg røyker ikke mer. Det har ingen interesse. Det var en annen fortelling. Det var et annet sted. Nå har jeg et sverd. Sverdet holder kroppen, det er armens forlengelse. Med sverdet skriver jeg. Jeg gir kroppen en ny historie. Kroppen gir meg nye historier.

Jeg holder på med mine repetisjoner. Jeg står i timevis, i dagesvis. Men jeg teller ikke. Jeg smelter inn i bevegelsen,, flyter rundt i egen mekanikk. Hver repetisjon er ett steg nærmere perfeksjon, bevegelsen som kommer fra kroppen – enda fremmed for kroppen, nærmer seg kroppen og smelter sakte sammen med kroppen. Det er vidunderlig å tvinge ut noe fremmed fra egen kropp, noe som enda ikke har fått plass og navn i bevegelsesregisteret. En bevegelse blir til hundre, hundre blir til tusen, tusen blir til titusen. Det er dette som er wushu.
Om natten drømmer jeg om bevegelsen.

Nå vet jeg hvor begrepet martial arts kommer fra. Alle de redskaper, farger og lerret som hentes frem og levendegjøres i rommet, henter jeg fra ulike deler av kroppen. Jeg lager et verk. Jeg er lerretet. Jeg er verket.

Enhver som er noe mer enn bare en passiv eier av en kropp, får kanskje en slik metafysisk opplevelse av egen kropp – som for eksempel dansekunstnere eller performanceartister; i hvert øyeblikk både er jeg kropp, og skaper kropp; jeg er subjektet og objektet. Kroppen er noe – produserer noe mer utover bare seg selv. Den ynkelige menneskekroppen, dette miserable skallet av hud og bein, transcenderer og blir kunst.

Veien dit er full av ofre; tårer, avrevne kroppsdeler – ligamenter som ryker og stadige infeksjoner, leddproblemer og skader. Det er ydmykelser, søvnløse netter og svette, selvpålagte forsakelser og den strenghet man tidvis kan lengte etter i et grenseløst fritt og individualistisk samfunn. Det er å være den ynkeligste, dårligste og mest hjelpeløse i klassen, time etter time, føle seg som en taper, bli sett, studert og latterliggjort. Det er å forstå at veien er lang. At den starter på bunnen.

Det er å akseptere dette: Jeg er et null.

Jeg tvinger kroppen. Kroppen tvinger

Etter mye kamp er jeg en del av wushu. Wushu er bevegelse, taktikk. Det er sport, men også en vei i livet. Det er en kultur som kommer til uttrykk gjennom et redskap av kjøtt og blod; Jeg velger meg kroppen.

Sperret inne i kroppen, tvinger jeg den til å bli noe mer. Jeg er overbevist om de plastiske egenskapene denne kroppen skjuler. Jeg ser for meg en bevegelse, og før jeg sender bevegelsen ut i verden, kjenner jeg hvordan bevegelsens mekanikk vokser frem i kroppen. Jeg kan ligge helt stille i sengen og føle hvordan bevegelsen formes uten overstyring, mellom nervepunktene strømmer impulsene. Like konkret som et foster som ligger og modnes inne i en kropp, starter bevegelsen fra et fremmed punkt inne i kroppen, gir seg selv form og erfaring – og tvinger seg deretter ut. Jeg eier ikke bevegelsen, jeg bare fanger den og bruker alle kniver, hakker og spett for å gi den min egen form. Når jeg når frem i bevegelsen – kommer dit den skal være, går det en fred gjennom meg; for jeg vet at den bevegelsen endelig finnes.

Bevegelsen har vært i kroppen, sprunget ut, og vært i verden. Nå kan jeg slippe den.
Det gjør ingenting om den ikke fortsetter å være.

Legemets kollaps. Selv-sabotasje.

Jeg løper. Så løper jeg ikke. Benet mitt vrir seg innover. Av seg selv. Jeg vil. Men kroppen vil ikke. Jeg faller. Jeg ligger. Jeg fraktes et sted. De neste to årene fraktes jeg mange steder. Det ene sykehuset etter det andre. Jeg ligger i røngtenmaskiner, i MR-maskiner. I korridorer. I operasjonssal. Alt fordi at kroppen tar igjen. Jeg flyttet inn og ut av kroppen. Jeg gjorde som jeg ville. Jeg lo av kroppen da den fikk juling og tvang. Nå avviser kroppen viljen. Et korsbånd ryker. Skaden skjer igjen og igjen. Et kne skjæres åpent. Det kuttes, det høvles, det bores og skrus. Blodet flyter rundt i kroppens som stille sang.

Nå skal jeg lytte.

Jeg står i en sal sammen med syttiåringer og åttiåringer, jeg setter meg sakte på en stol. Det er bare såvidt jeg kan det. Jeg har NM-medaljer i lomma. EM-medaljer i lomma. VM-medaljer i lomma. Nå betyr dette ingenting. Jeg har gråten i halsen. Jeg har produsert kunst, levd kunst, vært kunst.

Nå er kunsten å komme tilbake inn i egen kropp igjen.

Kroppen bærer videre på erfaringene sine. Ting som sinnet forlengst har glemt setter seg i organismens mange lag, som årringer i et tre, alt glir inn som ordløse historier, små hakk i cellene og blodets arkiv.