SKIHOPPEREN FORBI SOLA – INTERVJU MED TORGEIR BRANDTZÆG

Faren min sa engang at hvis Bjørn Wirkola er hoppsportens svar på Beatles, er Torgeir Brandtzæg Rolling Stones. Hver gang det er hopprenn på lørdager eller søndager har faren min snakket om de gamle hopplegendene. Blant dem var Brandtzæg en slags favoritt: Desperadoen og villmannen Brandtzæg, den spektakulære skihopperen. Brandtzæg hoppet i den gamle gode tida da det var en hoppbakke i hver eneste grend. I ei tid da hopperne var popstjerner. Hoppsportens storhetstid på femti-sekstitallet. I dag sitter jeg i stua til Brandtzæg sammen med han selv.  

Du ble kalt for friskusen fra Ogndalen. Og jeg tenkte vi skulle begynne med Ogndalen, stedet du er fra. Hva slag sted er Ogndalen og hvordan var oppveksten din der?

Nei den var jo som vanligvis på bygda. Vi var en gjeng med gutter og vi gikk jo mye på ski om vinteren. For det var liksom eneste muligheten. Og jeg hadde jo faktisk ei mil lang skolevei, og gikk veldig mye på ski. Vi laga flere hoppbakker langs skoleruta. Både på vei til og på vei hjem fra skolen. Vi gikk på skolen annenhver dag. Og bygde hoppbakker langs veien. Vi laget en del bakker, men så hadde vi én bakke med flomlys, og den var nedi Steinkjer. Det var faktisk ei lita mil dit. Men når vi var på skolen, var vi ikke mer enn et par kilometer og ned til den bakken. Og hver onsdag, da var det flomlys på, var vi nede og trente etter skoletid.

Det var også det at du hadde astma som barn. Du kunne ikke delta i like stor grad i langrenn. Var det derfor det ble hopp på deg?

Om sommeren kan du si da, høst og vår, da var jeg veldig mye sjuk, men om vinteren da det var snø og kaldt, da var formen min helt på topp. Da var det ikke noe problem. Da hadde jeg ikke noen pustevansker eller noen ting. Av de sju åra jeg gikk på folkeskolen var jeg borte i seks år på grunn av astmaen.  

Du hadde et spesielt forhold til fugler som barn?

En hobby jeg hadde på den tida det var å samle fugleegg. Jeg hadde ei sånn samling med forskjellige egg. Vi som dreiv på med det vi lærte oss lydene til fuglene og fikk fuglene te å komme til oss så vi kunne se hvor reirene var. Det var mange gutter som hadde den hobbyen, Vi brevveksla med folk. Vi var langt i fra sjø og hav. Vi brevvekslet med noen, og så byttet vi egg. Ellers drev jeg som de fleste andre mye på med jakt og fiske.

Og konkurransehopp?

Ja det var veldig mye konkurransehopping. I gutteklassene fra ti år og oppover, til femten, seksten år. Det var ti til tolv, så var det tolv til fjorten, så var det femten og seksten. Og det var jo hele distriktet i Nord-Trøndelag drev vi og kjørt buss i mellom på søndagene midt på femtitallet.

Hvem så du opp til?

Vi hadde mange gode skihoppere i Ogndalen som var litt eldre enn meg. Og vi hadde en gutt som var året eldre enn meg, Gunnar Henning het han. Han var veldig god til å hoppe, han hoppet i klassen over meg, og faren hans, han hadde bil. Henning kjørte på en del skirenn, og da kom han kjørende forbi oss, som gjorde at jeg fikk være med. Vi hoppet ganske godt sammen, vi to. Han kjørte tømmer, så han hadde tømmerbil. Hvis vi skulle til Trondheim, til Gråkallen for eksempel, så kjørte vi tidlig på morgenen, med skiene bakpå lasteplanet. Så hyttet vi oss sammen i førerhuset og kjørte lastebil til Trondheim og kjørte hjem igjen på kvelden. Jeg har egentlig han å takke for at jeg ble skihopper. I tiden etter det ble det en del busskjøring.  

Du var jo ikke juniormester i likhet med Yggeseth og de andre. Hvordan tok du steget til å bli konkurransehopper?

Jeg var jo veldig glad i å hoppe på ski. Jeg var med på mye skirenn. Da jeg var fjorten var jeg med i Oslo på de rennene som gikk der, og jeg var med til Hønefoss på et landsrenn. Og da ble jeg premiert, jeg var bestandig blant de ti beste egentlig.  Og interessen ble bare større og større. Det var artig å få hoppe i litt større bakker, og jeg var jo mye i Trondheim og hoppet, både i Granåsen og i Gråkallen.

Dagens ny-moderne hoppfans kjenner Granåsen Men fortell litt mer om Gråkallen.

Det var mange bakker i Gråkallen. Den største var på 60-65 metersbakke. Da jeg var femten vant jeg juniorklassen i Gråkallen. Da ble det litt mer blest om meg. Jeg ble dagens beste hopper. Han som ble nummer to var Sverre Stallvik: Norgesmester i hopp året før. Da jeg slo han og hadde dagens lengste hopp begynte det liksom å balle seg på.   

HOLMENKOLLRENNET MED KOBA ZAKADSE 

Du ble lokalkjendis?

Ja jeg ble jo egentlig det. For jeg vant mange renn akkurat i den tida. Men så var det jo NM i 1958. På Gjøvik. Der ble jeg nummer fem. Og uka etterpå skulle det avholdes Holmenkollrenn. Der var det slik at de ti beste juniorene fikk lov til å hoppe. Det var jo litt spesielt. Jeg hadde aldri vært med i Holmenkollen. Jeg var seksten år og da ble vi juniorene plassert sammen med alle de andre. Verdensmestere og hoppstjerner. Det var stort. Jeg husker at jeg hadde startnummeret før Koba Zakadse og med en østerriker etter meg, begge to legender i mine øyne. Zakadse var min store helt. Det var den gangen da at jeg fikk tilnavnet Friskusen fra Ogndalen. Bjørge Lillelien var speaker. Da jeg hoppet ble det helt stille. Og da stillheten hadde lagt seg sa Lillelien – dette var lenge før tv – «på neste hopp må vi følge med på den karen der.» Og da jeg hoppet andre gangen ble jeg omdøpt til Friskusen fra Ogndalen. Det navnet ble skapt for meg i Holmenkollen og jeg ble nummer to i juniorklassen det året.

• 

Hvordan var det å komme til Holmenkollen første gang?

Det var den største bakken. Det var den bakken vi hørte fra på radioen. Det var der det var OL i 52 og det var stort. Det var en stor bakke. Vi fikk egentlig ikke lov til å hoppe i så store bakker, vi juniorene, den gangen. Men denne gangen var det fritt fram og det syns jo jeg var helt topp.

Hvordan var miljøet rundt hopperne på den tida? Allerede da møtte du vel mange av de store? En ting var i Ogndalen og sånn men når du kom dit – der var mange av de som ble gode sammen med deg – var det noen spesielle hoppere du skjønte kom til å bli gode. Var det kollegialt?

Akkurat herfra var det ikke som mange som meg, kan du si. Jeg lå et hakk foran. Men i Trondheim fikk jeg særlig god kontakt med Toralf Engan.

På den tida hoppet jo alle på ski! Det er vanskelig å forestille seg for de som er vokst opp på 80- og 90-tallet. Det var mange som hoppet i disse rennene og utrolig mange deltakere. Og så vet jeg at du så litt opp til Torbjørn Falkanger. Og han ble instruktøren din?

Ja han var vel egentlig treneren, men jeg var med han …. Olav Håkon Blengsli, han var jeg kompis med. Han var jeg mye sammen med. Vi konkurrerte en del og det måtte ha vært på midten av femtitallet en gang, da Torbjørn Falkanger fikk besøk fra Italia, Østerrike, Frankrike og Tyskland. Av trenere. De skulle studere hoppsport. Falkanger var jo OL-mester, og da fikk Olav Håkon Blengsli og jeg være med til Sverige, til Storlien, for å demonstrere skihopping med sats og alt mulig sånt. Det har jeg et bilde av. Det var litt artig.

Da jeg var guttunge hoppet jeg på det spesielle viset at jeg slo bare armene bakover uten den vanlige rundsvingen. I 1952 hadde vi en trener som senere var med som trener til olympiaden i 56 i Cortina, han var gullsmed på Verdalen her og het Eivind Bjørnhaug, faren til Ståle Bjørnhaug. Han kom til den bakken i Steinkjer med flomlys for å se et hopprenn. Det var massevis av hoppere der.  Da han så meg hoppe, sa han «du må aldri gjøre om den stilen din, du må hoppe sånn, det passer deg, og du kommer til å hoppe langt» sa han.

Jeg hadde med meg Bjørnhaug på et skirenn en gang, det var i en sånn gammeldags bakke der du måtte stå mer oppreist for ikke å tippe, for da gikk du rett ut i lufta og ramla rett ned. Dette var et junior-renn på Steinkjer, Norgesmesterskapet var i den bakken i 1949, det var en sånn gammelbakke. Og da var han der, Eivind Bjørnhaug. Jeg hoppet åtte hopp og kom ned med armene først på alle hoppene. Da sa han til meg: «Du må slutte med den stilen der. Du får ikke lov til å hoppe slik mer.»

Du bruker uttrykket å hoppe villmann. Hvordan var din tidlige stil, som skilte seg litt fra de andre sin?

Jeg var jo veldig hard ut. For jeg hadde muligheten til det. Da bevarer du farten. Men med de skiene og det utstyret vi hadde så hoppet du alltid med veldig slakke bindinger. Da fikk du aldri til et brukbart nedslag, for du fikk aldri skiene ned, de flakset for mye. Det var mange ganger det var så nydelig å ligge slik at du lå helt du klappet sammen. Og da var det bestandig langt, og jeg har flere premier med fall. Jeg hoppet så mye lengre enn de andre.

Var du fryktløs? Var du redd?

Jeg var aldri redd. Jeg var aldri redd for å hoppe. Jeg hadde alltid kontroll på alt. Selv om avslutninga ble litt dårlig noen ganger så spilte det egentlig ingen rolle, men jeg fikk ikke lov til å hoppe sånn. Gjorde jeg det fikk jeg rett og slett ikke lov til å være med. Skiforbundet satte ned foten. Jeg hadde nødt til å forandre stil om jeg skulle fortsette. Og da ble det veldig tamt å hoppe synes jeg.

HJALLIS I EI CAMPINGVOGN I SQUAW VALLEY

En liten omvei fra junior til voksenkarriere. Du dro på sjøen før du kom tilbake og ble den topphopperen du ble. Hvorfor la du skiene på hylla og bestemte deg for å mønstre på båt?

T: Jeg hadde kompiser som reiste til sjøs. En dag traff jeg en kompis på Steinkjer. Vi ble enige om at vi kanskje skulle dra til Trondheim en dag og søke hyre. Så tok vi toget til Trondheim, dro vi på hyrekontoret og fikk vi beskjed om at det bare var å pakke kofferten. Så fikk vi beskjed om at om en uke gikk det en båt over til Amerika. Jeg var søtten år.

Tenkte du på skikarrieren din da? Var det en tanke å satse på skihopp fulltid?

Grunnen til at jeg reiste til sjøs var eventyrlysten egentlig. Ut å se seg om og oppleve noe nytt. Jeg regnet med at jeg ikke kom til å leve av skihoppingen, det var bare for moro. Jeg hadde vært i Trysil høsten året før, sammen med Andreas Woldseth. Vi skulle kvalifisere oss i tilfelle vi skulle bli tatt ut til olympiaden i 1960. Jeg tenkte ikke så langt. Vi hoppet jo veldig bra men jeg trodde aldri jeg kom til å bli med på noen olympiade. Da jeg bestemte meg for å mønstre på båt stod det i ei av lokalavisene: «Brandtzæg hopper over Atlanteren.» Det avisutklippet fikk jeg tilsendt etter meg over til Amerika, og det fikk de andre guttene på båten kikke på. Men det ble ikke noe mer snakk om det der. Men så kom klippet opp i offiser-messa og da begynte de å spekulere om jeg hoppet på ski. Jeg fortalte at jeg egentlig skulle være med på uttaket til olympiaden, men så reiste jeg til sjøs da. De visste at båten vår skulle opp mot San Fransisco, eller San Pedro like utenfor Los Angeles – ei uke før olympiaden begynte. Da ble det innsamling på båten og jeg fikk fri. Jeg kjørte bil fra San Pedro til Squaw Valley sammen med en svensk sjømannsprest som skulle samme vei. Jeg ble innlosjert i en campingvogn og fikk bo der, og jeg hadde blant annet besøk av Hjallis i den campingvogna.

Det var et rart påfunn: Du fartet rundt under olympiaden som tilskuer?

Ja. For å komme inn alle plassene fikk jeg et fotoapparat og et bind rundt armen. Dermed kunne jeg gå inn overalt sammen med alle journalistene og jeg traff på guttene jeg hoppet med, de var jo der. Jeg møtte også kombinertguttene, Tormod Knudsen og Arne Barhaugen som sa til meg: «Ka fan gjer du her?» Hoppsjef Schjelderup blei styggelig sur og han sa: «No hiv du dæ heimatt, det her e bare toill!» Så jeg måtte prøve å komme meg hjem. Men det var ikke så lett. Jeg hadde en atten måneders kontrakt. Til slutt fikk jeg løst meg fra den, jeg fikk meg en ny båt som gikk Amerika og Europa, så jeg rakk hjem akkurat til skisesongen begynte.

Du ble tatt ut til Zakopane i 1962, og da var du jo verdensvant, du hadde vært på sjøen. Men hvordan var det å være med på disse turene? Nå begynte jo på en måte den internasjonale hoppkarrieren din. Hvordan var det å komme til Zakopane og hoppe der?

Det var jo for så vidt greit. Men da vi kom til Zakopane var det et forferdelig snøfall. Det kom omtrent en halvmeter snø hver natt. Det var veldig vanskelige forhold. Toralf Engan var heldig, han vant jo. Jeg ble nummer åtte tror jeg. Men i stor bakke ramlet jeg. Da kom jeg så langt uti djupsnøen at jeg ikke hadde sjans på å stå.

Hvordan var forholdet ditt til Toralf Engan?

Han va jo hakket bedre enn meg. Han var jo det. Så jeg så litt opp til han. Han tok aldri noen sjanser. Hvis det var litt dårlige forhold så ville han ikke hoppe. Der var jeg rake motsetningen. Han hadde nitten og tjue i stil, mens jeg hadde aldri mer enn femten, vet du.  

NESTENUHELL I PLANICA

Hvordan ble dere tatt imot i Planica og Zakopane på sekstitallet?

Det var ikke noe problem. Vi ble alltid godt mottatt der vi kom. I Russland var jeg ikke. Dit ville jeg ikke reise. Jeg hadde tilbud flere ganger. Men der ble du passet på hele tida. Du va alltid under oppsyn. Men det va aldri et problem i Mellom-Europa

Har du et favorittsted utenfor Norge?

Innsbruck var en veldig god bakke. Jeg har jo et par plasseringer der da. Elles så var det mange bakker det var ålreit å hoppe i. Oberstdorf, Lahti, Falun det var veldig greie bakker. Ellers var vi i flere bakker i Finland: Kuopio og Kuusamo.

Jeg tenker litt på dette med vind. I dag er det så ekstremt ømfintlig med vind. Men dere hoppet jo vel – det var vel nesten en egen kunst å hoppe i Finland. Dette med vind og alt som det var mer av der.

Ja vi trøstet oss selv med at de flaggene som sto oppe i bakken var papplater. At det ikke var flagg men papplater som det var malt flagg på. Det var mange som var skeptiske når vi hoppet i Finland.   

I 1963 dro du og Halvor Næs til Planica.

Ja. Vi hoppet i den gamle bakken. Bakkerekorden var på 127-128 meter i Planica den gangen. Den bakken var veldig skummel. Jeg var veldig hard ut. Og i den bakken var det en veldig lang kul. Jeg hadde aldri hoppet i en så stor bakke. Sigmund Ruud var den fra Norge i arrangørkomiteen. Jeg spurte han om jeg kunne være med å kjøre opp spor. Det var femten varmegrader. Det var lagt på litt tørris så det var bare is, ikke spor i det hele tatt. Så det var jo en jævla fart. Vi tok toppfart omtrent. Og jeg for hardt ut, det var ikke noe luft i det hele tatt, så jeg holdt på å tippe rundt. Men det gikk bra. Jeg reddet meg inn.

Du har sagt: Å hoppe på ski er nesten en religiøs opplevelse. Føles det litt sånn? Hvordan er det å få til et godt skihopp? Er det en religiøs opplevelse?

Nei, det er ikke det. Da er du bare glad. Du koser deg. Du synes det er helt topp. Men du sier det aldri.

Du er på vei opp og frem i det norske hoppmiljøet. Vi må snakke om OL i 1964. Der hadde du en nemesis. En finsk nemesis. Veikko Kankkonen. Hvordan var duellen mellom dere to?

Han snakket jo bare finsk så det var litt vanskelig å innlede en prat med han. Men han var litt innbitt kan du si. Litt for seg selv. Du fikk ikke så mye kontakt med han. Men det han gjorde da han hoppet var veldig solid. Han var gjennomtrent og han var veldig god til å hoppe på ski. Og han var nok den hardeste konkurrenten. Du kan si han var hardere enn Toralf Engan. Toralf var litt mer ømfintlig. Kankkonen var en helt annen. Han var god når været var ustabilt. Da hogg han til.

Hvordan var det for deg?

Da hadde jeg måtte moderere stilen min litt. Så da måtte jeg hoppe litt mer som folk. Da gikk jeg ikke så brutalt ut, men måtte beholde litt av den krummen. Vi oppdaget at med knekkstilen fikk du noe mindre oppdrift enn når du var krum som en flyvinge. Det testet vi med hånda ut gjennom vinduet i bilen. Du kjente du plutselig at om du greide den riktige krummen, da fikk du et løft. Om det ble for mye ble du trykt ned. Dette lærte vi oss. Vi prøvde å innrette oss med stilen etter det. Da hoppet vi jo enda lenger.

Vi skal til OL i Innsbruck i 64. Hvordan var det å være med i OL, ikke som turist, men som deltaker?

Det var veldig inspirerende og artig å være med på noe sånt. Jeg hadde aldri i min ringest anelse regnet med det. Hele opplegget var fantastisk. Vi hadde mye folk rundt oss den gangen som vi aldri hadde hatt før. Så det gikk jo bra. Første rennet hadde jeg et hopp som var litt dårlig, men de to andre hoppene var bra. Det var slik den gangen at det var tre hopp og de to beste som gjaldt. Jeg ble nummer tre. Og det gikk likedan i storbakken i Innsbruck, der jeg ledet en periode. Da Kankkonen hoppet var det en som dømte fall på han. Den finske dommeren dømte fall. For Kankkonen var nedi med hånda. Men de andre dommerne så ikke det. Så jeg ble utropt til vinner. Men det ble tredjeplass til slutt, uten at det spilte noen rolle. Medalje var medalje.

Hvordan var det å komme hjem med en olympisk medalje. Vi ser jo de heltene vi har i dag Klæboe og co. Hvordan var det å være Brandtzæg ved hjemkomst i 64?

Nå kjente dem meg stort sett alle sammen.  Men det.. det var jo.. det begynte med autografbrev og så kom telefonene. Det ringte dag og natt, og det var ikke akkurat noe å skryte av.

Da var du hopper på heltid?

Tja. Nei. Men jeg var jo med da. Jeg var på landslaget. Jeg var med på uttaket om det skulle være renn i Sveits eller Finland eller Tyskland. Jeg ble som oftest nedsendt dit. Jeg var i jobb på den tida, jeg var bilselger, men det ble ikke så mye jobb, det ble mest farting på ski.  

SKIHOPP PÅ WEMBLEY OG HOPPUKETRIUMF

På sekstitallet hoppet du ski på Wembley. Dette må du fortelle om.

Det var i 1961. Vi ble invitert til Wembley for der hadde de bygd en plastbakke inne på stadion. Det var plass til tilløp og så va det sånn knust is i et provisorisk unnarenn ned på gressmatta. Det var mange tilskuere, veldige mange, titusenvis. Det varte i tre dager mener jeg å huske, og det var fulle tribuner hver dag.

På den tida var dette en slags verdensbegivenhet?

Ja. Det måtte være noe sånt. Vi ble invitert sammen med finner, tyskere og svensker. Vi hoppet som vanlig. Og så var det enkelte som hoppet forlengs og baklengs salto og du veit – det var svært for publikum. De hadde aldri sett noe liknende. Det var lenge før X-Games.

En av dine store dine største triumfer er hoppuka 1964/1965. Du kom inn i hoppuka som en av favorittene. La oss begynne med den første bakken – Oberstdorf. Fortell oss om konkurransen bakke for bakke.

Jeg vant rennet i Oberstdorf med veldig stort forsprang til nestemann. Da jeg kom til Garmisch var det nullsnø. Nullsnø. Den var helt død. Det fantes ikke liv i den snøen. Det var nesten som sånn vanlig fin fokksnø. Den la seg overalt og sugde seg til alt. På den tida hadde vi ikke noe annet enn snøspor. Og denne snøen ble med ned i sporet og la seg i rillene på skiene. Jeg hadde nye ski denne sesongen, smale ski, jeg hadde så vidt hoppet på dem. De hadde ei brei renne i midten og to smale på yttersidene. Så da var det å begynne på kvelden for å få litt bredere spor med kniv og slipepapir og sånt, for å få det til å bli noenlunde.

Du hadde ingen egen smører eller teknisk team rundt deg?

Vi hadde ikke noe sånt. Ingen folk. Det arbeidet måtte vi gjøre sjøl på rommet.

Hvordan gikk det i Garmisch?

Jeg husker faktisk ikke, Ble nummer fire, fem eller seks, noe sånt. Men etter Garmisch ledet jeg fortsatt sammenlagt. Og så dro vi til Innsbruck. Der vant jeg.. Og så kom vi til Bischofshofen. I prøvehoppet i Bischofshofen hoppet jeg nesten ned på sletta og slo meg. Jeg var ikke akkurat i form før rennet. Men jeg var enig om at vi skulle prøve å hoppe dagen etter. Jeg tenkte at det kanskje bare var tull å prøve, men jeg hoppet og det gikk veldig bra. Jeg ble vel nummer to i det rennet og vant hoppuka sammenlagt foran Bjørn Wirkola.

Bjørn Wirkola hoppet etter deg. Fortell historien om dere?

Vi var mye sammen og vi hoppet mye sammen. Så om han har lært av meg det vet jeg ikke. Vi hjalp hverandre. I 65 vant han NM i liten bakke i Midtstua og jeg vant i Skui helga etter. Vi overlappet hverandre litt i å vinne og det gikk litt på dagsform og litt på flaks.

TØMMERHOGGER PÅ KRYKKER

Du har vunnet hoppuka og er på toppen av hoppverden og etterhvert så skjer det som setter en tidlig slutt på karrieren din.

I Holmenkollen i 64 hoppet jeg dønn ned på sletta i et prøvehopp på 97 meter. Det var tretten meter over bakkerekorden og da røyk hælen. Hælen sprakk så kjøttet løsnet fra beinet. Jeg måtte sitte i fjorten dager med foten på en stol og med isbiter. Så kom det telefon fra Finland, fra Kuusamo. Der skulle de åpne den største bakken i verden, og ville at jeg skulle komme dit og hoppe mot Kankkonen. Han var olympisk mester, mens jeg da hadde vunnet hoppuka. Jeg syntes det var for jævlig å ikke dra til Finland, så jeg fløy til Rovaniemi og fikk skyss derfra.

På den tida begynte de klosser på skiene. Det hadde jeg aldri hatt bruk for fordi jeg var så myk, men på grunn av skaden i foten festet jeg en gummilask på innsiden av ene skoen slik at det ble likt. Jeg hadde ikke stått på ski på en stund. Jeg var litt skeptisk da jeg tok et prøvehopp kvelden før.  Men jeg hoppet 120 meter i første hoppet og det gikk veldig bra. Dagen etter var det skirenn. Jeg fikk siste startnummer, Kankkonen nest siste. Dette var den store duellen.

Den finske presidenten hadde satt opp en svær pokal som skulle vinnes tre ganger. Kankkonen fikk tjue i stil og jeg fikk nitten og en halv. Finnen ledet med noen tideler etter det første hoppet, men i det andre hoppet så jeg nedslaget mitt langt nedenfor de andres. Og med det passerte jeg Kankkonen. Jeg hoppet en halv meter lenger enn han og fikk nitten og en halv i stil, Kankkonen fikk tjue. Men med lengdemeterne slo jeg han med 0,6 poeng og vant pokalen.

Utdelt av den finske presidenten?

Ja. Og jeg fikk beskjed om at jeg var velkommen tilbake neste år. Året etter kom jeg tilbake. Da hadde jeg med meg Bjørn Wirkola. I mellomtiden ringte de fra Pitkävuori. Der var det en ny bakke som skulle innvies. De lurte på om vi ikke kunne ta turen innom dem. Det kunne vi. Vi dro dit og jeg skulle ta ett prøvehopp. Det ble mitt siste hopp.

Hva skjedde?

Jeg gikk ned på farten i forhold til de andre. Det virket som om både tyskerne og finnene hadde i overkant grei fart. Derfor gikk jeg ned tre avsatser og traff hoppkanten som jeg pleier. Fin oppdrift. Jeg stod han ut og oppover men plutselig var jeg helt borte. Bakken var så oppbygd og vinden kom bakfra. Det var helt vakuum. Da så jeg rett ned på sletta under meg. Beina knakk. Det var bare biter igjen. Skoene lå ved siden av knærne. Det sto en firedørsbil nede på sletta som jeg ble dratt inn i baksetet til. De kjørte meg ned fra bakken, men det var så bratt at foten datt nedi gulvet og hoppet. Det var trasig. Jeg kom på sjukehuset der det ble tatt røntgen. Beinet ble lagt i en stor form før vi kjørte direkte til sykestuen i Tammerfors. Der lå jeg i fjorten dager.

Hva tenkte du når du lå der? Hva sa Skiforbundet?

Skiforbundet ringte. Jeg var ikke forsikret. Om man representerte Norge så var man automatisk forsikret. Men reiste du utenom, og Norge ikke stod bak, hadde du ikke noe forsikring.

Hva skjedde etter dette fatale fallet? Jeg har hørt en historie om at du var ute og hogde tømmer på krykker med trinser?

Ja det stemmer. Jeg måtte tjene penger. Jeg måtte ha et sted å bo. Jeg var jo gift. Og den eldste dattera vår var fjorten måneder gammel. Jeg fikk søtten kroner dagen i sykepenger. Da hadde vi leilighet og forholdsvis ny bil.  

SKIHOPP I DAG 

Men så viste det seg at du hadde noen fans. Norges mest kjente kunstnere samlet inn penger til deg. Du har et bilde på veggen her.

Bildet som henger på veggen er «Skihopperen forbi sola» av Nils Aas. Ti kunstnere slo seg sammen og malte bilder som de fikk solgt. Det ble laget et fond som pengene gikk til, som sørget for at alle hopperne ble forsikret.

Hvilken plass har skihopping i livet ditt i dag?

Jeg synes det er fint å se på skihopping i dag. Men det er flyging og har ikke noe til felles med det vi forbandt med skihopping. I dag gjør de mye mindre selv. Det er utstyret. De kler knapt på seg selv. De er som glidefly gjennom lufta. Det er en spesialsport. I dag bygger de bakker i plast og det er nesten ingen som er med der. Hvis du tenker på antallet som var med på gutteskirenn da jeg var ung… det kunne være med to hundre stykker i et slikt renn.

Følger du med på Maren Lundby og kvinnehopperne?

Det er kjempepositivt. Og de er jo like flinke som guttene. Det gikk lang tid før de fikk lov. Torbjørn Yggeseth var jo sånn motstander av det der. Det ble mye enklere da han sluttet. Jeg ser de damehopprennene jeg får mulighet til.

Hva synes du om Norge østerrikske trener, Alexander Stöckl?

Han er en fantastisk herremann. Han er kjempeflink. Bare det at han tok norsken så fort. Han er en av oss gutta. Han virker sånn. Jeg tror han har støtte overalt.

Olympiastadion takker Torgeir Brandtzæg for intervjuet og ønsker han en perfekt 80-årsfeiring.