Geir Nummedal er forfatter og forlagsredaktør i Flamme forlag. Denne våren gir han ut det som allerede beskrives som en liten maratonklassiker, «løpende tekst», på nettopp Flamme. Olympiastadion slo av en prat.
Bokutgivelsen «løpende tekst» kretser om en maraton. I Dresden i 2019. Innledningsvis er dette en løpetur gjennom Dresdens gater og kulturhistorie og severdigheter, men gradvis som løpet skrider frem og du legger kilometerne bak deg, borer vi ned og gjennom og forbi gateplanet og ned i hovedpersonens dypere sjelelige lag, for å si det litt grandiost. Kan du fortelle om hvordan «løpende tekst» ble til?
Like før jeg skulle dra til Tyskland for å løpe, nevnte Nils-Øivind Haagensen – forfatter og min redaktørkollega i Flamme – at jeg burde skrive en boksingel om å løpe. Boksingler har vært et fast konsept hos Flamme siden 2008, små hefter på maks ett boklegg, altså 32 sider. Tanken på å skrive noe som helst hadde ikke streifet meg engang. Lysten til å skrive var borte, jeg hadde ikke skrevet noe eget på fire år. Men så begynte det Nils-Øivind hadde sagt å snike seg inn, og tretti sider er tross alt ikke like avskrekkende som å sette seg ned for å skrive en ordentlig bok. Opp mot løpet bestemte jeg meg for å ta noen notater, i det minste.
Å skrive om løping er heller noe ikke så altfor mange gjør, i hvert fall ikke skjønnlitterære forfattere, og jeg begynte å se for meg at teksten skulle være en slags sjangerblanding mellom et essay og en novelle. Men først måtte det jo løpes, for å ha noe å skrive om! Etter maratonløpet var jeg i såpass grei forfatning – etter kanskje en times varm og lindrende dusj og enda litt mer tid under dyna i hotellsenga – at jeg gikk på en restaurant og spiste middag og noterte litt. Så gikk det noen uker før jeg fant fram til formen – at også teksten skulle løpe, i betydningen verken ha punktum eller avsnitt, men bare dure på. Og da kjente jeg at jeg kunne skrive den på en måte som tiltalte meg, at den både skulle være konsis og konkret, tett på selve løpet og virkeligheten, men at det samtidig var muligheter for tankesprang og assosiasjoner – slik jo hjernen hele tiden hopper fra det ene til det andre. Og her hadde jeg fire timer løping og tenking å ta av!
Etter hvert som jeg skrev meg inn i løpet og teksten, begynte jeg naturligvis å angre dypt på dette formvalget … Det ble en tekstens maraton, kan du si. Som jo var meningen. Så da var det på tide å begynne å lyve – altså behandle teksten som fiksjon, og slik gi den nye muligheter, nytt liv og driv, slik at teksten også kom seg i mål, på litt over tretti sider. Jeg tror nok at det neste jeg skal skrive vil bestå av korte setninger. Ganske sikker på det. Det er jeg. Mange punktum. Ja.
Å løpe er presens, skriver du. Utdyp!
Klisjeen heter vel at «trening er ferskvare», og faktisk tror jeg at jeg rappet akkurat dette begrepet med presens fra en eller annen nettside om løping som jeg var innom, sikkert i tiden rett før jeg skulle løpe. Løping er jo utvilsomt i øyeblikket; ett og ett bein må flytte raskt på seg, og utover i et langt løp kan du ikke med sikkerhet vite når den første smerten melder seg, eller når kroppen går tom for krefter. For min del får jeg ofte problemer når det går nedover, spesielt hvis jeg løper på asfalt, som i Dresden.
I dette løpet slo smertene inn mens jeg befant meg i en slak og tilforlatelig bakke på kanskje knappe hundre meter. I toppen av bakken føltes det tungt, men greit. I bunnen virket det nesten umulig å løpe videre. Så jeg stoppet faktisk opp – noe du unødig gjør, i frykt for å stivne og komme helt ut av det. Nå kom for så vidt denne nedoverbakken etter rundt 25 kilometer, og etter så lang tid med løping kan i grunnen hva som helst skje. Men jeg ble litt satt ut av hvor fort smertene kom, og hvor sterke de var. Enda mer sjokkert ble jeg av at de forsvant, etter noen sekunder med panikkmassasje som jeg egentlig ikke hadde tro på at ville gjøre noen forskjell. Jeg har ingen forklaring på hvorfor det hjalp. Mye sitter heldigvis i hodet.
For den som har bedrevet løping, kjenner vi igjen maratonløpets stadier i boka, denne lett irritable og overflatiske nervøsiteten om morgenen før løpsstart, deretter dette like fullt nervøse overmotet idet startskuddet går, som gjør at man ofte setter i gang litt for ivrig, for så noen kilometer senere å ta til fornuft og tenke på helheten, senke takten. Halvveis inn i løpet, i Fetscherstrasse, lurer du på om du ser syner, da to likt bekledde menn løper barføtt foran deg, deretter fantaserer du om en svevende Andy Warhol-banan over løypetraseen. Som en forsmak til boka, hvordan opplever du maratonløpets mentale faser?
Den første fasen er utrolig lang, for den starter på en måte idet du melder deg på et løp. I hvert fall når det er såpass spesielt og ekstremt som maraton, som jeg jeg bare har løpt to ganger. Mentalt har du mer eller mindre skrudd deg på disse 42,2 kilometerne, fra påmeldingsøyeblikket og til du står på startstreken. Gjerne med et stadig mer forpliktende treningsopplegg, i hvert fall den siste måneden fram mot start.
Jeg har nok aldri trent såpass målrettet som inn mot løpet i Dresden. Mye fordi jeg hadde tatt meg faen på at jeg skulle komme under fire timer. Som ikke er en altfor imponerende tid, men et ganske hårete mål for min egen del. Året før hadde jeg brukt fire timer og et kvarter i Oslo. Opptakten fram mot løpet i Dresden var utrolig bra. Det jeg opplagt ikke planla godt nok, var at jeg dro dit sammen med en livsnyterkompis fire dager før løpet. En som ikke skulle løpe, men som visste å kose seg og skulle dra hjem igjen dagen før jeg skulle i ilden. Så da ble det tre dager med god mat og drikke, før jeg fikk angre dypt og grue meg alene, dagen før løpet. Når jeg i tillegg fikk lett feber og vondt i halsen natt til løpet, så stilte jeg rekordnervøs på startstreken. Men så er det jo slik at når du først begynner å bevege deg, så kommer du som regel fort inn i det, inn i en slags sone og flyt (på samme måte som når man skriver), og det skjedde heldigvis også i Dresden.
Etter en overmodig start, sikkert for å døyve de verste løpsnervene, kom jeg inn flyten etter en halvtimes tid. Derfra og i en lang periode befant jeg meg i den gode, nesten tankeløse sonen, vel vitende om at det ikke kom til å vare helt inn. Man må nesten bare nyte det mens man er i den tilstanden. Uten å si for mye om hva som skjedde senere i løpet, kan det røpes at jeg fikk mine utfordringer, og at terskelen for å irritere meg over andre løpere sank dramatisk. Men jeg mener, hvem legger ut på storbymaraton, barbeint og med gammeldags tursekk? I tillegg svingte de ut med beina i en sånn irriterende bue før de landet. Og de løp helt synkront. Fullstendig uutholdelig, når det skjer rundt 35 kilometer. Slike folk må du faktisk bare løpe forbi og sende onde, smålige tanker. Eller tenke på helt andre ting. Som for eksempel Andy Warhol og bananen hans. Mulig jeg fant opp dette i etterkant, forresten.
David Bowie og Sondre Lerche (sistnevnte selv en dreven maratonløper) er dine foretrukne løpekamerater på øret. Jeg satt selv og lyttet til et utvalg av låtene da jeg leste boka. Dette er også et maratonløp gjennom soundtracket til livet ditt, føles det som. Kan du si litt om hvordan musikk og løping henger sammen i boka?
Du har rett i at Bowie nok er mitt livs soundtrack. Hans musikk har jeg også skrevet en del om, både skjønnlitterært og essayistisk. Så han måtte bare nevnes i forbifarten denne gangen. At det ble Lerches musikk, har litt mer med tilfeldigheter å gjøre. Som at mobilen min er noen år og nesten ikke har mer lagringsplass. Men jeg hadde lastet ned de to siste platene hans, Please og Pleasure, som du kan si var et av 2019s viktigste soundtrack for min del. Lerche er en artist jeg mer hadde hørt om enn hørt på. Likevel trodde jeg at jeg kjente musikken hans, gjennom diverse hiter opp gjennom. Feil. De to siste platene hans er noe ganske annet. Og så bra at jeg i noen måneder hadde syslet om å skrive et musikkessay om dem. Kanskje det var derfor valget falt på Lerche løpsdagen. Nå fikk jeg en mulighet til å skrive om musikken hans i forbindelse med løping.
Jeg hører på musikk til nesten hva som helst, det har jeg gjort siden jeg var liten, gjerne mens jeg gjorde lekser. Det er en vane som sitter i, jeg hører som regel musikk mens jeg jobber. Kun når jeg er sliten, eller må konsentrere meg ekstra mye, må musikken bort. Som når selvangivelsen skal leveres. Jeg trenger egentlig ikke musikk når jeg løper, lyden av egne skritt og egen pust er som regel nok. Og vinden, fugler, biler, hva som helst. Men når jeg vet at jeg skal løpe langt, er det greit å ha musikken tilgjengelig, og på fra starten av. Samtidig kan musikk også bli slitsomt, etter hvert som kreftene tar slutt.
I Dresden husker jeg at Lerches sanger begynte å irritere meg mot slutten. Den sangen igjen, liksom, siden sangene fra kun Please og Pleasure gikk på repeat. Men det var ikke snakk om å slå av musikken i det løpet, siden musikken inngikk som et slags konsept. Du kan kalle det en slags tvangstanke, at jeg måtte fortsette å høre på for å komme meg i mål under fire timer. Og kanskje også for å kunne klare å skrive teksten, i etterkant. Men mot slutten av løpet, da viljen og håpet igjen var sterkere enn frykten og utmattelsen, er det liten tvil om at musikken pushet meg framover. De siste par kilometerne skrudde jeg volumet på maks. Når jeg først er inne på Lerche, vil jeg slå et slag for det kommende albumet hans, Patience, som slippes i starten av juni. De to første singlene derfra lover uhyre godt – «Why Would I Let You Go» bør bli stående som et høydepunkt i den norske sangkatalogen. Holder resten av plata samme nivå, kommer sekserne til å hagle.
Mot løpets slutt dukker også mer alvorlige, eksistensielle problemstillingene opp. De siste kilometerne reflekteres det om døden, trigget av en leseropplevelse, Drömfakulteten av Sara Stridsberg, som igjen leder tankene mot faren din på dødsleiet. Vi er inne i løpets siste fase, sluttspill, endgame. Jeg har egentlig ikke et spørsmål her, men reflekterte rundt dette da jeg leste. Å gå i kjelleren oppleves samtidig som en forløsning i teksten. Enig? Uenig?
Du må gjerne kalle det en forløsning i teksten, det setter jeg pris på. Jeg tror du like gjerne kan si at teksten går i oppløsning, i et lengre strekk der man forlater selve løpet og bevisstheten om det. I rundt fem kilometer er bevisstheten og fokus et helt annet sted. Det er med andre ord her fiksjonen kommer inn. Jeg tenkte verken på Stridsberg eller min far mens jeg løp. Tror jeg – jeg husker ikke så mye fra den siste milen. Men heller enn å beskrive denne utmattelsen i løpet, som fort kan bli statisk og dørgende kjedelig å lese om, gikk jeg over i kunsten, for på den måten prøve å si noe om virkeligheten. Det var også noe med det å kjenne kroppen sin på en så ekstrem måte, den smerten man utsettes for mot slutten av en maraton, dette med å puste så tungt, grave så dypt.
Tanken var å sette dette opp mot hva som skjer når et menneske dør, der den døende kan ha en helt spesiell, nesten maskinell pust, og der det alltid ender med at pusten stopper helt opp. Nå skjedde faktisk koblingen mellom Sara Stridsberg og min fars død på ordentlig, men behandlingen av det i denne teksten er rent skjønnlitterær. En slik dybde hadde tross alt ikke dette maratonløpet. Men nå har det forhåpentlig fått det – i teksten. Alle burde for øvrig lese Drömfakulteten. Gjerne på svensk, for virkelig å bli tatt av språket. Det er en roman man kommer i sonen av, samtidig som den river og sliter i deg, ja, rett og slett setter deg helt ut.
Vi må avslutte med selve løpet i Dresden. Hva ble sluttiden din?
3.55.07.
OLYMPIASTADION 