Olympiastadion er begeistret over å kunne presentere en rykende fersk novelle om utfor, kjent som kongedisiplinen i alpint. Novellen er skrevet av Sigmund Loland, professor i idrettsfilosofi og idrett og etikk ved Norges idrettshøyskole.
Foto: Cornelius Poppe/NTB Scanpix.
Dolomittene står med skarpe kanter i formiddagssola. Pusten blir til skyer av damp. Det er kaldt, ti blå grader på toppen og enda mer i bunn av dalen. Eirik er pakket godt inn i goretex og dun, men tærne er kalde. Støvelspennene er åpne, han står og støtter seg på stavene og svinger vekselvis høyre og venstre bein fram og tilbake. Det hjelper lite. Mange vintre i trange plaststøvler har redusert blodsirkulasjonen til et minimum.
Noen av de andre løperne gjør som Eirik for å holde varmen. Andre prater og ler, noen står stille og konsentrerer seg. Det spraker i trenerradioer. Eirik setter fra seg stavene i snøen, trekker brillene ned, står i ro med bøyde knær og beveger hendene langsomt foran seg som i en tai chi-øvelse. Han memorerer utforløypas kurver og hopp, han repeterer ideallinja.
Hjelpetrener Jon varsler om at det er ti minutter igjen til start. Varmebuksene er av, Eirik har ennå jakken på. Første prøvekjører setter ut, går i hockey og dreier mot venstre i bunn av starthenget før han forsvinner. Jon sitter på huk og masserer Eirik’ lår. Det gir ingen annen effekt enn litt friksjonsvarme, men Eirik liker massasjen, den roer ham ned.
Servicemannen kommer med skiene som har ligget under snøen for temperering. De har valgt det beste paret fra i fjor, ingen av de nye parene gikk like raskt på kaldt føre. Fabrikken hadde lakket over med årets design. Rød bunnfarge, logoen i hvitt og skrått over framskien. Atomic! Ville skiene slippe? Ville de være raske i dag?
Det vante ritualet: Skiene blir lagt til rette, Eirik løfter en støvel, servicemannen bruker en skrutrekker og pirker vekk snø fra sålen, Eirik setter tåa i forbindingen og klikker hælen ned. Her gjelder presisjonen. En liten isklump mellom støvel og binding kan løse ut bindingen og gi fall. Eirik slår skiene mot bakken som for å bekrefte at de sitter. Om få minutter er det hans tur.
–o–
Knut er fornøyd. Han har klatret opp i ei høy gran og har god oversikt over Kamelpuklene, kulene som utgjør ett av løypas farligste parti. En drøm er blitt virkelighet. Etter mange år som klubbtrener har han fått tilbud som hjelpetrener på landslaget og i World Cup. Val Gardena er den perfekte debuten. Italia, Dolomittene, den klassiske Saslongtraseen. Knut kan tallene utenat. Start på 2249 meter over havet, mål på 1410, fall på 839 meter i ei 3446 meter lang løype, over 50 prosent fall i de bratteste hengene, snitthastighet på over 100 kilometer i timen.
Oppgaven er å filme de norske løperne over puklene. Timing og spor er kritisk. Bommer utøvere på inngangen, ender det lett i stygge fall og skader. Problemet er at Knut står vondt til. De er flere hjelpetrenere som har klatret opp i samme tre. Rett over ham sitter en svær, italiensk kar på ei solid grein og med ryggen mot stammen. Greina Knut står på er smal og full av is. Hver gang italieneren rører på seg, drysser det granbar og snø i hodet hans. Slik har han stått i en time. Hendene er kalde, kroppen er i ferd med å stivne.
Heinz kaller ham opp på radioen.
– Har du utsyn over hele partiet?
– Ja, nesten.
Han hører med en gang at det blir feil.
– Nesten? Ser du for faen Kamelpuklene eller ser du dem ikke? Er du oppe i grana?
Ja, forklarer Knut, ja, ja, alt under kontroll, han er nesten i toppen og ser alt.
Sjefstrener Heinz var grei med løperne, men herset med hjelpetrenerne. Klassisk splitt og hersk. Førstereisgutter som Knut hadde det verst av alle.
Jon kom på radioen fra toppen:
– Nummer en har gått ut!
Rennet er i gang.
–o–
Den første løperen, en østerriker, er i løypa. Eirik rister på skiene for å fjerne litt snø og tar av seg dunjakken. Han skal ut som nummer sju. Jon tar imot jakken og legger den over skuldrene hans. Det spraker i radioen igjen. Østerrikeren har kjørt bra i den tekniske delen og er i mål. 1.56.75. Skarpt i forhold til gjennomkjøringen i går. Men er det skarpt nok?
Eirik har kjørt mange utforrenn, men spenningen før start er alltid den samme. Saslongtraseen i Val Gardena er favoritten. Rennet er tidlig i sesongen. Partiet med Kamelpuklene er rått, han må sveve 70-80 meter for å unngå å bli slått over ende. Med ett flasher kanadieren fra i fjor over netthinna. Han bomma på første kul, møtte neste kul i forkant, gikk på trynet og knuste kroppen. Det stikker i magen. Eirik slår ut med armene og rister bildene bort. Skjerp deg! Nå gjelder bare dette: Tenk linje! Vær kompakt! Søk hockey! Jag fart!
Han hører stemmer i radioen til Jon. Den nye hjelpetreneren er tydeligvis på plass med kamera. Eirik glir ned til startbua med skiene i forsiktig plog. Sola har løftet seg. Dolomittene gløder i sin gråbrune prakt. Han har alltid likt landskapet og det store rommet mellom de mektige tindene. Vil han kjøre bra i dag? Vil han holde seg på beina? Han svinger på skuldrene og rister tvilen bort. Jag fart, jag fart!
Jon fjerner dunjakken. Kulden slår gjennom den tynne dressen. Nummer seks starter. Eirik er framme i startbua. Han løfter stavene og plasserer dem på skråplanken foran startpinnen. Han puster dypt, fyrer opp muskulaturen, ruser maskinen. Det sitrer i quadriceps, adrenalinet sprer kraft i lemmene, kroppen tenner. Han er klar.
–o–
Knut hører det knepper i radioen, Jon kommer på.
– Eirik går ut om fem sekunder!
Knut sjekker kameraet. Han har øvd seg på de første løperne, fulgt dem med linsa fra de kom til syne og svevde over Kamelpuklene til de landet og forsvant inn i neste kurve.
En gjeng fotografer står på andre siden av traseen. De jakter actionbildene der løperne ligger sideveis og skjærer kurver på to millimeter brei stålkant i over 100 kilometer i timen. Kameralinsene minner om fasettøynene på et insekt som ser byttet fare forbi. Dette var alpinsportens paparazzier, i dag lukter de blod.
Fingrene er kalde, men filmingen måtte gå bra. De trengte bildene for analysene, Heinz ville ta livet av ham om han bommet. I møter med løperne pleide Heinz å snakke seg opp. Akrobater kan lære slalåm, sa han. Sterke teknikere kan kjøre god storslalåm. Men utfor er annerledes. Utfor krever mot og den magiske evnen til å gli, til å velge det rette sporet. Utfor er de store linjenes idrett.
– Gode løpere er kunstnere som dekorerer fjellsidene med sine sikre spor. Utfor er kongedisiplinen! Kongedisiplinen!
Løperne pleide å himle med øynene, men dette var det eneste med Heinz som Knut kunne like: formuleringene, ideene. Og Knut beundret Eirik, det største talentet de hadde hatt på mange år. Eirik var blant de utvalgte, han hadde gaven. Nå måtte han bruke den.
Den svære italieneren endrer stilling, snøen drysser over Knut.
– Please, forsøker Knut høflig. Han burde ha lært seg tysk eller italiensk.
– Please, a Norwegian skier is next!
–o–
Eirik teller ned de siste sekundene og gynger rytmisk før han smeller den ene skien mot underlaget og drar seg ut med overkroppen først. Starthenget er stupbratt, han tar et skøytetak og kryper sammen og akselererer. I bunn av henget legger han ytterskien på kant og dreier inn i første glistrekk. Han trekker hendene opp foran ansiktet, holder hockey og flyter på flate ski. Jag fart nå, jag fart!
Han farer gjennom det hvite landskapet med vidåpne øyne bak brilleglassene. Han er en kompakt og ensrettet vilje av kjøtt og blod, en nitti kilos prosjektilkropp i en tynn hinne kunststoff og med staver krummet som ornamenter rundt hoftene.
Etter en høyrekurve dreier traseen ned mot skogkanten og Muren, ett av løypas bratteste heng. Eirik kanter, lener seg innover og øker trykket. Kreftene vil trekke ham ut og ned, han absorberer slagene fra underlaget og står imot. Hold jevnt trykk på ytterskia, la skiene løpe, hold linja, søk fart!
–o–
Jons stemme igjen:
– Eirik har startet!
Knut løfter kamera og sikter. Med ett er Eirik i linsa, Knut trykker, det lyser REC i displayet: opptak. Knut har iskalde fingre og jobber hardt for å holde kamera stødig, zoome jevnt, holde Eirik i midten av bildet gjennom hele strekket.
Italieneren sitter urolig. Det drysser mer snø.
– Quiet!
hveser Knut, litt hissigere nå. Italieneren sier eh? og vrir på seg. Med ett kjenner han at noe treffer ham i hodet, det blir helt grått i linsa, det prikker kaldt mot kinnet. Italienerens uro har fått tretoppen til å slippe et lass med snø. Knut kaver med den ene hånda for få snøen vekk, han kommer i ubalanse, slalåmstøvlene glir på den glatte greina, beina slår ut og fram, han kaver i løse lufta og treffer greina han har stått på med ryggen først. Han mister pusten av slaget, kamera forsvinner, han fortsetter fallet, slår innom et par lavere greiner før han treffer den hardpakkede snøen under grana og rutsjer videre ut i det bratte henget. Han registrerer at han krysser den blå linja i snøen som markerer utfortraseen, folk roper, han fortsetter ut i løypa, strekker begge armene ut til sidene for å finne feste, men er hjelpeløs på det harde underlaget og kjenner farten bare øke.
–o–
Eirik holder høy linje inn mot Kamelpuklene og ser i et glimt et svart nøste av kameralinser før han skjærer ned og forbereder svevet. Ett av løypas kritiske punkt, nå gjelder det. Han møter mottrykket fra første kul, trekker opp et øyeblikk for så å avslutte med en liten strekk. Shuuuuuh! Han kjenner motkraften bra bakken, han treffer godt, så er han omfavnet av luft, han seiler i løs hockey og i presis bane, han er en skiløper i rett linje på raskeste vei mot mål.
Plutselig ser han et menneske seile inn i traseen under siste kul, et kors av en figur med beina først og armer rett ut til sidene. Svevet vil ende rett i den rutsjende kroppen. Eirik trekker opp skiene og slår armene ned i et desperat forsøk på å unngå treff, han går klar med noen millimeter og kjenner at han så vidt er borti kroppen med staven før skiene igjen finner bakken. Landingen er presis, han går rett i hockey og jager igjen. Siste strekket nå. Hold linja, kryp sammen, jag fart!
–o–
Knut er midt inne i traseen, han ser en skygge fare over synsfeltet og kjenner et slag i hodet. Det må ha vært Eirik som passerte. Han seiler ut av traseen på andre siden, møter mykere snø, får sleng i kroppen og gjør et par kast som bremser farten inntil han kjenner fangnettet ta imot. Endelig ligger han i ro. Sterke armer løfter ham opp.
– Alles gut?
Han nikker, blir satt på beina, de børster snø av ham, han hører radiostemmer på tysk, fransk, italiensk, engelsk. Heinz kommer inn på hans egen radio:
– Knut, hva i helvete finner du på? Idiot! Du kunne ødelagt løpet for Eirik, din kødd!
Jon melder fra toppen.
– Er alt OK, Knut? Er du skada?
Knut fomler med radioen.
– Sorry, melder han andpustent tilbake.
– Jeg falt ned av treet. Jeg er OK, bare en kul i huet tror jeg.
Han løfter blikket. Trenere og løypemannskap ser på ham. Noen smiler, noen er irritert, noen måler ham hånlig opp og ned. Så vender de seg bort, situasjonen er over, han hører på radioen at løypa er klar og at neste løper går ut. Rennet er i gang igjen.
–o–
Eirik er i målstrekket. Traseen er full av slag. Skiene rister. Vær myk, svelg slagene fra underlaget! Traseen breier seg ut, publikum danner svarte striper i kanten av synsfeltet. Han raser rett fram, den ene skien slår ut, et øyeblikks ubalanse, han henter seg inn før han suser under målseilet. Derrr!
Eirik slipper opp hockeyen og kjenner melkesyra i beina. Han har ennå stor fart og må tverrstille skiene for å stoppe før reklameskiltene. Han snur seg og ser opp gjennom snøstøvet. Lystavla blinker, hjertet hamrer, det damper av pusten. Han ser et totall ved navnet sitt og registrerer tiden: 1.56.85. Ett tidel bak østerrikeren som leder. Han kan komme på pallen, han har kjørt skarpt, dette kan bli karrierebeste. Eirik løfter begge armene, hever ansiktet mot himmelen og roper jaaa!
Først nå hører han jubelen, han ser tilskuere med norske flagg på tribunen og en kameramann som løper rundt ham og filmer på nært hold. Så kommer Heinz, trener-Heinz som aldri smiler, Heinz med disiplinen. Nå er han stressa.
– Faen, roper han i øret til Eirik.
– Faen, faen, faen! Strålende kjørt, men denne kunne vært din, Eirik. Den kødden Knut!
Eirik husker fyren i løypa. Var det den nye hjelpetreneren? Han ligger an til det beste resultatet i karrieren, han orker ikke Heinz nå.
Han snur seg og ser østerrikeren komme bort for å gratulere. Eirik legger hodet på skakke og løfter høyrearmen i været, østerrikeren smeller hansken mot hans. Norske journalister roper bak sperringene. Han får av seg hjelmen, noen gir ham en lue med de norske sponsorene, servicefolk dytter et skipar i neven hans før han stiller seg opp foran kameraene. Flere løpere går i mål, det blir klart at andreplassen holder. Han er lykkelig, han skal på pallen i Val Gardena!
–o–
Rennet er slutt. Knut har hentet skiene og kjører ned på siden av traseen. Trenere og rennmannskap langs løypa kjenner ham igjen, peker, noen ler. Hvordan kunne dette skje? Den jævla italieneren i treet! Hva ville Heinz si? Hva ville Eirik si? Hva ville folk si?
Rennet gikk i beste sendetid hjemme. Mange var spente på Eirik som hadde kjørt bra på trening, det må ha sittet en million foran skjermene. Knut hadde ødelagt for det norske håpet, han kunne drept dem begge. Fotografer og TV-folk hadde stått like ved, bildene ville bli hovedoppslag i alle sportsendinger. Skam, skam, skam.
Heinz er på radioen igjen:
– Knut, hvor er du?
Knut stopper og svarer at han er på vei ned, at de ses snart. Heinz starter på en tirade om udugelighet og dumskap.
– Men Heinz, jeg fikk et lass med snø i hue. En italiener i treet over meg…
Heinz bryter ham av, ber ham holde kjeft, kommanderer ham ned til målområdet fortere enn faen.
Knut ser seg om: de gylne fjellene, de grå liene, de slanke grantrærne, skiløpere på vei ned. Han glødet for alpint, han kunne mye om idretten, han drømte om å bli ekspert i fartsdisiplinene, i utfor, kongedisiplinen, de store linjenes idrett. Endelig skulle han lære av de beste, og så raknet alt.
For første gang i sitt trenerliv bryter Knut radiosambandet og skrur av. Han må vekk. Han orker ikke Heinz nå, han klarer ikke beskyldninger om å ha ødelagt for norsk seier. Han må tilbake til hotellet så fort som mulig, pakke tingene og rett og slett forsvinne. Han hopper inn i en ledig taxi ved målområdet. Kanskje kom han seg av gårde før Heinz og løperne var tilbake.
–o–
Målområdet er kaotisk. Alle skal ha Eiriks kommentar, alle vil ha litt av overraskelsesmannen. Heinz får ham omsider tilbake til hotellet. Eirik vil ta en varm dusj før han møter pressen som venter i resepsjonen. Hotellpersonalet har forberedt kake med norske flagg, han takker og setter kursen opp mot rommet.
Han tar trappene to og to, er full av energi, kjenner ennå adrenalinet i kroppen. En fyr kommer rasende nedover med en bag på ryggen, de unngår så vidt et sammenstøt.
– Wow! roper Eirik og ser opp. Et kjent ansikt. Det er jo Knut, den nye hjelpetreneren, fyren som neste forårsaket kræsj i Kamelpuklene.
– Jøss, er det deg?
Knut stammer.
– Å, sorry Eirik. Beklager det som skjedde under rennet i dag. Det kunne gått virkelig galt. Håper jeg ikke ødela alt for deg. Sorry!
Fyren er fortvilet, Eirik synes synd på ham.
– Hah, og nå er det jeg som står i veien for deg! Det var på håret, ja! Slapp av, tror faktisk ikke jeg tapte no. Jeg hadde fullt fokus på linja, på å jage fart. Jeg ble jo nummer to for faen, beste noen gang. Åssen gikk det med deg?
– Med meg?
– Ja, jeg kjente at jeg var borti no’ med staven.
– Å, det går helt fint, bare en liten kul i huet.
Så blir det stille. Eirik vil avslutte. Hjelpetreneren er sikkert en hyggelig kar, men Eirik kjenner ham ikke særlig godt, det er i ferd med å bli kleint. Han registrerer at Knut har tatt av seg landslagsklærne og har den store bagen på skuldra.
– Hvor skal du hen, forresten?
– Æh, jeg … jeg tenkte jeg skulle komme meg litt vekk. Jeg har vel egentlig dumma meg ut både for laget og alle andre. Utrolig flaut.
Eirik ler.
– Senk skuldrene. Du er ikke den første hjelpetreneren som har falt i løypa. Til og med Heinz har driti på draget. Shit happens. Klart du må du bli med videre, gutta skryter av deg, de sier du er flink.
De blir avbrutt av stemmer i resepsjonen. Heinz buldrer om ett eller annet. Knut vet at hotellet snart vil være fylt av pressefolk som skal hylle det nye håpet, han vil bare vekk. Eirik ser på ham igjen.
– Forresten har journalistene spurt etter deg, de vil vel ha fortellingen om fallet ditt. Du må bli med, vi gir hver vår versjon av det som skjedde, det blir kjempeoppslag. Skynd deg å skifte, kom ned i resepsjonen etterpå!
Eirik slår ham på skuldra og forsvinner opp trappene. Knut blir stående. Hva var det Eirik hadde sagt? At det gikk bra? At han skulle bli med videre? At de skulle fortelle historien sammen?
Han snur og går tilbake på rommet. Gjennom vinduet skimter han de mektige toppene og den hvite stripa som er Saslongtraseen. Preppemaskinene beveger seg i hengene, svarte biller med lysende øyne som kravler opp og ned, til siden og tilbake, de gjør traseene klare til nye løpere, nye renn.
Knut pakker opp bagen og trekker på seg landslagsklærne igjen. Han stiller seg foran speilet, retter ryggen og tar et par dype pust før han går rolig ned trappene til mylderet i resepsjonen.
Sigmund Loland (f. 1957). Professor i idrettsfilosofi og idrett og etikk ved Norges idrettshøyskole.
OLYMPIASTADION 