Den siste dragen – Peder Samdal

Mine gamle naboer har forsvunnet en etter en. Til andre bydeler, byer, land. Jeg kunne navnet på foreldrene deres, besteforeldrene. Nå er de borte. Jeg har nye naboer hver uke. Leilighetene er kjøpt av folk jeg aldri har sett ansiktet på. De leier ut til turister fra hele verden. England, Japan, Kina, New Zealand. Turistene ser på meg som om jeg ikke hører hjemme her. På en måte har de rett, selv om jeg har bodd her i 72 år. Det er så mye jeg kunne fortelle dem om. Fester, flommer, overdoser. Men jeg kan ikke engelsk, og de fleste virker ikke spesielt interessert. EU og UNESCO skulle redde oss, sa de. Men de redder bare bygningene. Oss inni er det ikke så nøye med. Husene har formet oss gjennom generasjoner, og jeg tror at også vi har formet dem. Hvem blir vi når vi mister husene våre? Hvem blir husene når de mister oss? Jeg var på et møte der en mann i dress snakket om hvordan vi kunne leve mest autentisk. Han oppmuntret oss blant annet til å henge opp undertøyet vårt på klessnora som er festet over vinduet. Helst ikke g-strenger, fordi det kunne gi et feil inntrykk. Det aller beste var herretruser som var litt slappe i strikken. Han så på meg da han sa det. Som om jeg hadde de perfekte underbuksene. Men ikke all verdens dresskledde menn kan få meg til å ta vekk de fem FC Porto-skjerfene som jeg har bundet fast i klessnoren. Jeg er den siste dragen i Ribeiro. Hør mitt brøl.