“Jeg er tysk når vi vinner og innvandrer når vi taper,” sa Özil og trakk seg fra det tyske landslaget etter VM-fiaskoen i Russland. Han anklaget lederen i det tyske fotballforbundet, Reinhard Grindel, for å være rasist og for ikke å respektere hans tysk-tyrkiske identitet. Hva vet en mangemillionær som bor i London om integrering? svarte Tysklands utenriksminister Heiko Maas. Og med det var en ny debatt om det flerkulturelle Tyskland og Europa i gang.
Bildene av en smilende Mesut Özil sammen med Tyrkias omstridte president Recep Tayyip Erdogan, tatt i London før VM, ble for sterk kost for mange i Tyskland. Özil sa at poseringen handlet om å vise respekt for presidenten fra familiens hjemland, mens kritikerne mente at dette var å oppfatte som at Özil støttet Erdogans kontroversielle politikk.
Til å begynne med handlet Özil-debatten om hans forhold til Erdogan, men den gikk etter hvert mer og mer til å handle om integrering og tilhørighet i det flerkulturelle Tyskland. Özil bidro selv i å dra debatten i denne retningen, med sitt kraftige angrep mot lederen i fotballforbundet. Dette skjer samtidig som høyresiden i Tyskland vokser og med det temperaturen i diskusjonene om innvandring.
Det er mulig at Özil er politisk naiv eller mer politisk bevisst enn det han gir uttrykk for, men å hevde at han ikke vet noe om integrering, slik Tysklands utenriksminister hevder, er en grov bom. Mesut Özils familiehistorie er en fortelling om det flerkulturelle Tyskland. Og med det en fortelling om integrering. På godt og vondt.
“Jeg har to hjerter. Et tysk hjerte og et tyrkisk hjerte,” sier Mesut Özil. Han er født og oppvokst i Gelsenkirchen, en by med rundt 250 000 innbyggere i regionen Rühr, som er kjent for sine gruver og industri. Bestefaren reiste til Tyskland på 1960-tallet for å arbeide. Han var en av mange gjestearbeidere som kom til landet. Noen år senere fulgte kona og barna etter, blant dem han som skulle bli Mesut Özils far.
Den unge Mesut vokste opp en bydel der mange hadde innvandrerbakgrunn. Faren og moren hadde flere jobber for å få hverdagen til å gå rundt. I selvbiografien Gunning for Greatness fortalte Özil om en oppvekst med dårlig råd. Leiligheten de bodde i var trang, sykler ble stjålet og i kjelleren så de rotter. Mesut arvet klærne til storebroren og fulgte etter ham når broren og vennene skulle spille fotball i ballbingen, med kallenavnet apeburet, i nabolaget. I leiligheten levde familien et tyrkisk liv. Med tyrkisk kultur, religion og språk. Til tross for vanskelighetene, i dag sier Özil at han hovedsakelig husker de gode sidene ved oppveksten. Det eneste han skulle ønske var annerledes var at han lært tysk tidligere. For selv om han var født og oppvokst i Tyskland, lærte han ikke skikkelig tysk før han begynte på skolen. Hjemme, hos vennene og på fotballbanen snakket de mest tyrkisk.
Mesut Özil var et fotballtalent utenom det vanlige. Både det tyske og det tyrkiske landslaget ønsket hans tjenester. Men det var ikke enkelt for Özil å ta det endelige valget. Han tvilte lenge. Innad i familien var meningene delte. Onkelen mente at han burde spille for Tyrkia. Faren lente seg mot Tyskland. I avisene, både tyske og tyrkiske, ble det skrevet side opp og ned om Özil. Det ble lagt mye mer enn fotball i beslutningen hans. Hvordan så en ung gutt med tysk-tyrkisk bakgrunn på seg selv, som tyrker eller tysker? Noen år i forveien hadde Tyskland tapt 1-2 mot Tyrkia. Begge målene ble scoret av spillere som var født i Tyskland, men som valgte å representere Tyrkia. Tilhengerne av det flerkulturelle Tyskland så på det som et nederlag, et bevis på mislykket integrering. Disse jublet da Özil offentliggjorde sin beslutning. Han ville spille for Tyskland. Mesut Özil håpte nok at debatten om hans person ville fordufte, men diskusjonen var bare i gang. Siden debuten på landslaget i 2009 til avskjeden i 2018 har Özil vært en til dels ufrivillig frontfigur for det flerkulturelle Tyskland.
Da Tyskland møtte Tyrkia i VM-kvalifiseringskamp i 2009, på Olympiastadion i Berlin, var både Angela Merkel og Recep Tayyip Erdogan på kampen. Statsoverhodene satt ved siden av hverandre. For anledningen hadde Erdogan pyntet seg med et skjerf som både hadde de tyske og de tyrkiske fargene på seg. Noe som ville vært utenkelig i dag. På tribunene var det en overvekt av tyrkiske supportere, som overdøvet hjemmepublikummet. Flesteparten av de tyrkiske supporterne var født og oppvokst i Tyskland. Akkurat som Mesut Özil. De hadde ikke tilgitt Özil for hans vraking av Tyrkia. Hver gang Özil berørte ballen kom en overveldende pipekonsert fra tribunen. Noe som var svært ubehagelig for hovedpersonen. Og pinlig for Merkel og Erdogan på tribunen. Etter kampen var statslederne innom garderoben for å hilse og vise sin støtte. Siden har han truffet dem, hver for seg, ved flere anledninger. Det mest gledelige møte med Angela Merkel kom etter VM-finalen i 2014. Merkel var også en av de tyske politikerne som kommenterte Özils beslutning om å slutte på landslaget og sa at den måtte respekteres.
“Jeg er fotballspiller, ikke politiker” har Özil selv sagt ved flere anledninger. Men på sitt eget vis har han blitt en samfunnsdebattant. Han må ha visst at bildet med Erdogan kom til å skape debatt. Mangemillionærer som bor i London vet en ting eller to om integrering, men om den politiske vurderingsevnen er like god, er en annen sak. Like fullt, Özil-debatten kan være starten på en negativ utvikling i det flerkulturelle Europa.
Hvordan vil Mesut Özils beslutning om å slutte på det tyske landslaget innvirke på unge spillere som kan velge mellom to nasjoner? Det tyske fotballforbundet har lyktes i å få flerkulturelle spillere til å representere Tyskland, men etter Özil-debatten må man spørre seg om dette kan snu. Og igjen har Mesut Özil blitt symbolet på en trend i Europa. I dag er Europa mer politisk delt enn på lenge. Tonen i innvandringsdebatten er hard og uforsonlig. Hva gjør det med selvbildet til ungdommer med flerkulturell bakgrunn? Vil de identifisere seg sterkere med familiens hjemland? Hva vil dette bety for integreringsarbeidet i Tyskland? Hva skjer når man mister flerkulturelle forbilder på landslaget? Vil den neste Mesut Özil heller spille for Tyrkia enn Tyskland?
