Baron Merckx

Paraden unnagjort, stiften på startpistolen

råkar tennsatsen, eit drønn

over bøygde ryggar med bratte nakkar, motorane

dreg seg i gang, stempla høgg i pedalane, eikene

spinn.

Baron Merckx skuer først feltet bakfrå, blikket

fram og ned, inne i den pulserande hopen bor

han med sitt uskjønelege tolmod, massane

langs ruta formar ein skrikande alle’, endelaus, slik

denne vegen gjennom helheimen er

endelaus, skulder ved skulder ved

skulder, time etter time etter time.

Opp serpentinane overmannast han

av hunger, grådig tek kannibalen over, sluker den eine

etter den andre, på toppen legg han seg ut til sida, tida har stansa,

tyngdekrafta oppheva, hjernen kopla

ut, stempla slår, eikene

spinn, ryggmargen og refleksane regjerer

eineveldig, uovervinneleg glefser

han i seg målstreken