Alene i alpene

I Tour-sammenheng er det er sjelden vei utenom ikoniske Alpe d´Huez. Tourens katedral, tempel og amfiteater er nok en gang målgang for en etappe av årets TdF. 

Bestigningen av Alpe D’Huez er selve juvelen i Tourlysekrona, rosinen i Tourpølsa: ”The Hollyood climb”, sykkelsportens amfiteater og katedral, syklingens Versailles, Wembley, Mekka og Maracanã. Kjært barn har mange navn. Stigningen i alpene har blitt et begrep som i likhet med hver enkelt rytter har fått sin egen personlighet. ”Alpe d’Huez er alle Tourens fjell i ett fjell” skriver Peter Cossins i boka ”Alpe d’Huez: The Story of Pro Cycling’s Greatest Climb” fra 2015.

”For mange tv-seere handler Touren like mye om Frankrikes skjønnhet som om sykling. Få steder er så spektakulære som Alpe d’Huez. Særlig når stigningen er kringkastet fra helikoptre svermende som bier over en enorm actionfylt bikube.” skriver Cossins. Stigningens vanskelighetsgrad og praktfulle omgivelser har tilsynelatende gitt den status som sykkelsportens mest storslagne klatring, men Alpe d’Huez er hverken den hardeste, bratteste, og langt fra det vakreste i alpene. Allikevel hersker det ingen tvil om Alpes sentrale posisjon i sykkelverden.

Cossins skriver seg gjennom fjellpassets eventyrlige historie, fra den debuterte i Tourens etappeprogram første gang i 1952, den gang besteget og vunnet av legenden Fausto Coppi. Det var første gang Touren hadde målgang på et fjell. Fram til da hadde man unngått fjellmålganger i redsel for at rytterne skulle gå på fysisk kollaps eller bli angrepet av ville dyr. Aviskommentator Jean Denis fant beslutningen om å legge en etappe hit så merkelig at han foreslo å få organisatorene undersøkt av en psykiater.

Mangelen på fans og tilskuere det året er godt beskrevet med Coppis egne ord, da han skjønte at konkurrenten Robic ikke lenger lå på hjulet hans: ”Jeg visste at han ikke var der lenger for jeg kunne ikke høre pusten hans, jeg kunne heller ikke høre hjulene hans knase mot bakken bak meg.” Ingen publikumssuksess med andre ord. Alpe d’Huez var ikke tilbake på Tourkartet før et kvart århundre senere, og epoken frem mot nittitallet skulle gi Alpe kallenavnet som Nederlands høyeste fjell.

Slik fjellandet Norge paradoksalt nok har herjet på flate etapper i Touren, har ryttere fra paddeflate Nederland dominert himmelbratte Alpe d’Huez med åtte seirer her mellom 1976 og 1989. Rytternes suksess, akkompagnert av en karismatisk, frilynt pastor og en rabiatisk radiokommentator, fikk nederlenderne til å bringe festen til fjellet. Hollandske Jaap Reuten var pastor i Alpe d’Huez fra midten av sekstitallet. Han var ikke ukjent med å bruke kirka til mer verdslige aktiviteter som motevisninger og boksekamper. Reuten innlosjerte også Tour-journalister i kirka, lot det serveres øl og dram i våpenhuset, og overtalte Heineken til å donere penger fra det enorme ølsalget i forbindelse med rittet, til menigheten hans. Når nederlenderne vant opp Alpe lot han kirkeklokkene ringe under over hele Romanchedalen.

En annen faktor til Alpes popularitet i Nederland var Theo Koomen, som kommenterte Touren på radio fra 60- til 80-tallet. Koomen var den nederlandske hyperutgaven av Bjørge Lillelien, og gikk ikke av veien for å bruke fantasien hvis rittet manglet dramatikk. En gang kommenterte han heseblesende fra et brudd bestående av to ryttere, den ene ved navn Duclos, den andre Lasalle. I virkeligheten var de to en og samme rytter, ved navn Duclos-Lasalle. Hans entusiastiske kaskader av ord var rene kjærlighets-erklæringer til rittet, selv om de ikke alltid stemte overens med fakta. Koomens kommentering av landsmann Peter Winnens seier opp Alpe i 1981, er lagt musikk på og gitt ut som cd. Kommentatoren har fått gater oppkalt etter seg i flere byer i hjemlandet, blant annet Eindhoven og Amsterdam.

Fra 70-tallet har Alpe d’Huez-etappen vokst til en syklingens Roskildefestival langs en sikksakkfjellvei ikke ulik Trollstigen. «Its like cycling through a country fair where everybodys drunk», har tidligere vinner på etappen, Andy Hampsten forklart: ””Alpe d’Huez is the greatest theatre in terms of a mountain being transformed into a stage and an atmosphere of absolute madness”. Alpe d’Huez og feiringen under Tour-etappene er ellevill og hedonistisk med hundretusenvis av fans, fra irskesvingen til hollendersvingen med begerskåling, uansvarlig kyllingdrakt- og nakenløping foran syklistene i løypa. Filmingen under den individuelle tempoetappen her i 2004, viser den enkelte rytter fortapt i et hav av mennesker, der veibanen åpner seg sekundet før hjulet stanger inn i menneskemengden, nøyaktig slik legenden Marco Pantani beskrev det det da han besteg fjellet på umenneskelig rekordtid i 97′: «Jeg syklet gjennom et hav av mennesker som åpnet seg like foran meg.»

Årets d´Huez-etappe byr garantert på dramatikk. Giuseppe Guerini var i ledelsen her da han ble veltet overende like før målgang i 1999. LeMond fryktet han skulle bli angrepet av illsinte franske fans da han besteg fjellet i gul trøye, sammen med hjemmefavoritten Bernhard Hinault i 1986. Men mest av alt handler Alpe d’Huez om den isolerte rytternes kamp med seg selv.

”Under oppstigningen er de fysiske kravene veldig høye. Det er den samme konkurransen som barn driver med i bassenget når de holder pusten. Hvem vil gi opp først? Hvem vil holde pusten lengst, til du er ved det punktet hvor det svartner for deg? Det er slik oppstigningen føles. Det var det Pantani kunne gjøre bedre enn noen. Synk ned i mørket, hold deg der, og kom ut i live.” Slik beskriver forfatter og biograf Matt Rendell syklisten Marco Pantanis kamp i bakkene i Tour de France. Klatringen til toppen av det bratteste fjellet likner drukningsfølelsen i det dypeste havmørket.

Rendells skildring av den italienske fjellgeita Marco Pantani, den ubestridte kongen når det kom til å bestige Alpene på sykkel, er blitt dokumentarfilm. ”The Accidental death of a cyclist” tar tak i den mørke enden av sykkeluniverset. En guttunges vekst mot legende- og folkeheltstatus, etterfulgt av hans brutale fall og undergang, Pantani ble funnet alene på et hotellrom i en alder av 34, død av et kokainutløst hjerteinfarkt mens han forsøkte å henge seg.

En annen syklist, som møtte veggen på vei opp de 21 serpentinsvingene sammenlikner klatringen opp til Alpe d’Huez med en nedstigning til et helvete der han endte opp å bli brent til en svart skorpe. Mens rytterne som har vunnet opp her på 90- og 00-tallet har falt ned i doping-avsløringenes skyggedal, har fjellet hele tiden vokst i anseelse. 13,6 km med 8.1 % stigning i snitt, fordelt på 21 hårnålssvinger navngitt etter vinnerne av etappene opp hit, forteller den moderne sykkelhistorien som årringene i et tre.