Vi viste verden vinterveien – Jan Holm

Artikkelen har tidligere stått i Klassekampen, 24. februar, samme dag som femmila i OL 2018. Jan Holm er journalist og faglitterær forfatter.

Artikkel Klassekampen

Det startet med slagsmål, streiketrusler og en revansjelysten Thorleif Haug. Og det endte med Norges første gull i vinter-OL.

For 94 år siden, i OL i 1924 i Chamonix i Frankrike vant Thorleif Haug Norges første gull i vinter-OL, på femmila, maratondistansen, den som i våre dager avslutter herrenes OL og som lenge var adelsdistansen blant langrennsfolk. Den som vant den, var utholdenhetens mester, ofte med ski som var finslipt for smøring og en kropp som var tappet for krefter idet de skled over mållinja.

I OL i 1924 er de norske skøyteløperne allerede ferdig med OL, når skiøvelsene starter. Et sorgens kapittel for norsk skøytesport – ingen gull. De ankommer dagen før løpene og får «høydesyke». Løperne hevder at de «burde ha vært der minst fem dager før» og er ilske mot skøyteforbundet.

Skiløperne har vært lurere. De ankommer Chamonix åtte dager før femmila. Og opplegget er perfekt. Olaf Helset, senere kjent som offiseren som ledet de norske styrkene som stanset tyskerne under slaget på Midtskogen, er stedsansvarlig for OL-troppen. Han er bosatt i Frankrike og over en måned før lekene er han på plass i Chamonix for å legge alt til rette for norske deltakere.

Streikevarsel fra Norges skiløpere

Men før det har det altså vært stor dramatikk. Årsaken er en kontrovers mellom Skiforeningen, arrangøren av Holmenkollrennet, som ikke må forveksles med Norges Skiforbund, og løperen og skogsarbeideren Thoralf Strømstad fra Fossum IF.

I 1921 feirer Haug og Strømstad sammen med en del andre skiløpere første- og andreplassen i femmila i Kollen på Holmenkollen Sportsstue. Der er også lederne i Skiforeningen samlet. Det hele utvikler seg til et klassisk møte mellom arbeid og kapital. Skogsarbeider Strømstad blir ifølge kapitalen i litt for godt humør, og to av lederne, løypelegger og aksjemegler Johan R. Henriksen og disponent og medlem av styret i Skiforeningen Thorleif Aas ber Strømstad dra hjem for å hvile før kombinertrennet. Det blir påstått at Strømstad klapper til Henriksen. Henriksen pålegger derfor lederen for Fossum IF å gi Strømstad en reprimande for skiløperens «mildest talt stygge opptreden».

Etter reprimanden er saken opp og avgjort for Skiforeningen, og året før OL, vinteren 1923, vil – eller må de – tildele Strømstad Holmenkollmedaljen for hans prestasjoner.

Men Strømstad er definitivt ikke ferdig med saken. I boka «Den evige sne» skriver Tor Bomann-Larsen: «Det uhørte skjer: Han avslår å motta medaljen, den høyeste av alle utmerkelser, innen den edleste av alle idretter! Ordner blir avslått, Nobelpriser med, men Holmenkollmedaljen – aldri!»

Strømstad nekter altså å motta hedersmedaljen, og presidenten i den internasjonale skikommisjonen og senere leder av bl.a. industriforbundet, Hassa Horn, reagerer umiddelbart og sier til avisen Tidens Tegn at Strømstad må nektes deltakelse i Kollen og OL. Hvis skiforbundet tar ut Strømstad, vil han trekke seg som leder i skikommisjonen og holde seg hjemme fra OL.

Så skjer følgende: I nyttårshelga vinner Strømstad et testrenn på 12 kilometer foran Haug. Og blant løperne er holdningen enstemmig: Hvis Strømstad ikke blir tatt ut, boikotter vi OL.

Selv om formannen i Norges Skiforbund, legen Einar Lindboe, tidligere har vært motstander av OL, er han klar på at Norge skal sende sine beste løpere til lekene når det først er bestemt at de skal delta. Så skiforbundet etteranmelder Strømstad til OL, mens president Horn og sekretæren Kristian Vilhelm Amundsen umiddelbart trekker seg seg både fra turen og vervene i skikommisjonen.

haugogstrømstad
Thorleif Haug og Thoralf Strømstad kan glede seg over å ha tatt de to første plassene under femmila i Kollen i 1921. Senere på kvelden skulle det ikke bli fullt så hyggelig.(Fotograf: Ukjent.)

Haug har noe å hevne

For Thorleif Haug er OL mer enn et OL. Han er ute etter revansj. Fra 1918 til 1921 vant Hauer’n femmila i Holmenkollen fire ganger på rad. Men i 1922 skjer det uventede. Det er klisterføre, og Haug, som er tidens fremste smøringskoker, smører seg helt bort og blir nummer ni. To finner, Anton Collin og Tapani Niku, tar de to første plassene. Collin får dermed i muntert lag tilnavnet Holmencollin.

De norske tilskuerne er så skuffet over Haugs innsats at de begynner å håne ham under løpet. Magasinet Idrætsliv skriver: «Han har ikke fått fred for dette nederlaget. Det har blitt hans livsoppgave å få revansj over de to finnene, og ikke minst over de nordmennene, som hånet ham for det nederlaget han fikk. Til og med en idrettsmann fra Drammen som sto ved løypa 10 km fra mål, hadde ropt til ham: “Fy, skam deg!”»

Dette tåler han ikke, og året etter stiller ikke finnene i Kollen. Haug vinner femmila for femte gang. Det går mot slutten av karrieren. Det vet han. Og han vet også at OL kan være hans siste sjanse på å slå de to finnene. Allerede tidlig sommeren 1923 starter forberedelsene. Han trener hardt og målbevisst for å komme i sitt livs form og få overskudd til å ta ut alt under OL.

Fire skogsarbeidere forsvarer Norges ære

Ingenting overlates til tilfeldighetene når den norske skitroppen skal ut på tokt for å kjempe om glinsende metall. Det meste av provianten lages på forhånd. På Holmen gård i Kristiania baker husfrua og tjenestejenta 40 brød, som blir stablet pent i to kister, ifølge idrettshistoriker Thor Gotaas i boka Femmila. Med til Chamonix følger også geit- og mysost, hermetisert melk, kjøtt fra Fællesslagteriet, havremel og noen kasser poteter.

De norske fargene skal forsvares av fire skogsarbeidere, alle med husmannsbakgrunn. Tre av dem, Thorleif Haug fra Lier, Thoralf Strømstad fra Eiksmarka og Johan Grøttumsbråten fra Sørkedalen er i geografisk forstand nesten naboer. Det er bare ei femmil gjennom skogen for ytterpunktene, Haug og Grøttumsbråten. I tillegg har de med Jon Mårdalen fra Tinn i skisport-fylket Telemark. De største utfordrerne er Collin, Niku og Raivo fra Finland samt Alm, Persson og Hedlund fra Sverige. Det er 33 startende fra 11 nasjoner.

Isete løype og drivsnø som hogger tak i skiene

Det har vært usikkerhet om løpsprofilen. Svensker og finner ønsker seg flate løyper, mens nordmennene ønsker seg Nordmarks-profil med krappe stigninger og utforbakker. Helset får signaler om at det blir flatløyper og at «svensker og finlændere vil finde løiper som passer for sig», skriver han til Idrætsliv. Men når de mottar løypekartet dagen før start, blir det et sjokk – for finner og svensker; flatt i begynnelsen, deretter en stupbratt stigning fra 1050 moh. til 1850 moh., deretter en like stupbratt utforbakke. Det er den vanskeligste, hardeste og farligste femmila i OL-historien. Her kan det gå på helsa løs.

Ved starten er det bikkjekaldt. Kvikksølvet ligger nediset i bånn av termometeret og viser 20 frosne grader.

Og føret? Slik observerer stedsansvarlig Helset det: «… et par tommer nysnø oppå et solid skarelag». Men en frisk vind har samlet nysnøen flekkevis, med isete deler og fokksnø som plutselig hogger tak i skiene. Aftenposten melder at det er meldt snøstorm oppe på Mont Blanc og at de praktfulle fjellene «er skjult i snørøk».

Fru Helset er gitt ansvaret for å fore løperne underveis og sørger for at havresuppe, sjokolade og smørbrød i rikelige mengder er fordelt på matpostene. De norske tilreisende, også journalistene, Einar Diesen fra Aftenposten og Finn Amundsen med signaturen Niff fra Idrætsliv, er plassert sammen på en matstasjon 18 km fra mål. Begge skal senere bli sjefredaktører for hver sin avis, Aftenposten og Morgenbladet.

Skitroppen OL 1924
Fra v. Thoralf Strømstad (sølv 50 km og i kombinert), Einar Landvik (femteplass både på 18 km og i hopp), Harald Økern (fjerdeplass i kombinert),Thullin Thams (gull i hopp), Jon Mårdalen (fjerdeplass på femmila og 18 km), Thorleif Haug (gull på 18 km, 50 km og i kombinert, fjerdeplass i hopp), Johan Grøttumsbråten (sølv på 18 km, bronse på 50 km og i kombinert), Narve Bonna (sølv i hopp). (Fotograf: Ukjent.)

Dekorative studiner

Den norske tilskuerkolonien er liten, men setter sitt preg på Chamonix. «Den besto av noen nordmenn bosatt i Paris samt tre unge norske piker som studerte i Grenoble.» De ble straks satt i arbeid på poster i langrennsløypene. «For øvrig var de søte og dekorative på tilskuerplassen og fylte derved en misjon som de første norske olympiapiker, lenge før Alfhild Hovdan hadde hatt ideen», oppsummerte Aftenposten før OL i Oslo i 1952.

En halvtime etter at startskuddet skulle ha vært avfyrt, dukker endelig arrangørene opp, og underkjølte løpere forsvinner ut, én etter én. «Starten er nå unnagjort, bare tre kvarter forsinket. Det er den hittil beste arrangørprestasjon», konstaterer Aftenpostens journalist ironisk.

Ved utgangen av stadion står en del norske og heier: Til Thorleif Haug ropes det «hep, hep, hep, Haug, Haug, Haug»,mens de andre nordmennene blir hilst med: «Heia, heia, heia, hep, hep, hep». Også de franske alpejegerne slenger seg med «så stimulanse manglet ikke vore karer», skriver Diesen.

Utfordrerne faller

Den første som bokstavelig faller av finnene, er Kollen-vinner Collin. I fallet blir han observert av Grøttumsbråten, som har tatt ham igjen med ett minutt: «Han falt i ei lita kneik og brakk skiene», forteller Grøttumsbråten lettere ironisk.

Noen minutter senere får Mårdalen på startnummer 8 en merkelig opplevelse, fortalt i boka «Tinn Skilag 1893–1993»: «Eg bråmøtte … ein finnlendar som hadde brote skia si og kom tilbake i løypa. Eg måtte hoppe ut av løypa og ut på ein bergskrent, og der slo eg sund bergendalsbindingen min. Så eg måtte gå to kilometer så å si på ei ski, før eg kom til ein matpost med ski og utstyr.»

Der får han byttet ski med kombinertløperen Harald Økern «og saa var den sorgen slukket», skriver Niff i Idrætsliv.

Finske Niku blir tatt igjen av Haug med to minutter på et tidlig tidspunkt. Han forsøker å henge seg på, men har ikke sjangs. Da han ikke klarer å følge nordmannen og konstaterer at han ved en kontrollpost mot slutten ligger 20 minutter etter nordmannen, bryter han løpet. Eneste finne som fullfører, er Raivio, som til slutt kaprer en sjuendeplass.

Hva så med svenskene?

Jo, Alm går inn til sjetteplass og den nordiske mesteren Per-Erik Hedlund «fik likesom ikke humøret op» og bryter. Den som kommer nærmest nordmennene, er svensk-samiske Torkel Persson. «Den lille svenske er lap … og hadde gaat ut 2 minutter foran Niku og 4 minutter foran Haug», skriver Aftenposten.

Persson går hardt ut for å unngå at Niku tar ham igjen, men til sin overraskelse er det Haug som plutselig er i ryggen på ham. Persson bestemmer seg for å «sælge sig dyrest mulig» og henger på som en klegg helt til den stupbratte bakken opp mot fjellet. Da «blev Haugs kræfter for store for ham». Haug spretter oppover bakken uten glipptak, og siden ser han ikke snurten av svensken, som beste utlending havner på femteplass 16 minutter bak dårligste nordmann.

På toppen er det snøføyke, så oppmerkingen av løypa er vanskelig å se. Grøttumsbråten får den utakknemlige oppgaven å brøyte løype, samtidig som han ikke vet en døyt om hvordan han ligger an. Det gjør Grøttumsbråtens prestasjon enda større. Han ender med bronse. Grøttumsbråten vant aldri noe mesterskap på femmil og senere ligger femmila i Chamonix som en sorg i familien: «Han gikk tom.» Kanskje hadde han vunnet med et senere startnummer?

Navn (livsløp)
Idrettskort har alltid vært populære. Her er Thorleif Haug presentert på et såkalt sigarettfoto i 1930. Foto: Trondheim byarkiv.

Halsbrekkende utforbakke

For det er mellom nordmennene kampen står, og i utforløypa er nordmennene mestere. I løpet av to kilometer går løypa 500 høydemeter bratt utfor. Alle faller, også Haug. Mange tør ikke denne halsbrekkende øvelsen og aker seg ned på rumpa i den isete løypa og alle fullfører løpet mer eller mindre mørbanket.

Sven Lindhagen, journalist og leder av det svenske skiforbundet, står i bakken, sterkt rystet over løypa, men mener Thorleif Haug står i en særklasse: «Jeg trodde det aldri skulle gå bra, da jeg hørte Haugs ski smalt mot isskavlene, men det gikk fordi han hadde en teknikk som overgikk alle de andre.»

«Vi viste verden vinterveien»

Faksimile Idrætsliv
Faksimile fra Idrætsliv med den legendariske tittelen fra femmila i OL i 1924, fire ord som starter med v: Vi viste verden vinterveien.

Det første løperen meldes mot mål, og den norske heiagjengen samler seg på stadion. Tidtakerne stiller seg opp, og de franske alpejegerne rydder plass for dommeren, mens alpejegernes eget musikkorps slår an tonen. Så bryter et hornsignal gjennom lydmuren og en «skikkelse nærmet sig i stor fart». Straks efter suser Johan Grøttumsbraaten «over maalinjen, hilset med fanfarer, norske hurraer og anden begeistring fra tilskuerne».

Like etter lyder hornsignalet på nytt, denne gangen for Mårdalen, fjerdeplass, før Thorleif Haug spurter mot mål med startnummer 29. Det går et gisp gjennom tilskuerne, når de oppdager «hans høie startnummer».

Mange tilskuere hyller nå Haug som mester, men ennå er det en nordmann igjen, Strømstad, som med sin «lekende, lette teknikk» kan stikke av med seieren.

Så blir Strømstad meldt og kommer fykende inn på stadion. Men for sent. Haug har vunnet med ett minutt og 47 sekunders margin. Men tross alt, firedobbelt norsk: «Bedre end det kunde ikke guttene gjort det.»

Bestemann fra vertsnasjonen Frankrike blir nr. 15 med tida 4.58,27, over en time bak Haug. «Kl. 4 gik tidtagerne. Da manglet endnu fire mand», konstaterte Aftenposten lakonisk.

Finnene ville protestere på løypas vanskelighetsgrad, mens svenskene tyllet i seg to liter konjakk for å døyve skuffelsen.

Haug på sin side kunne suge på karamellen – og smake at hevnen var søt.

Og journalistene kunne vise sitt sjåvinistiske og nasjonale sinnelag:

«Vi viste verden vinterveien», oppsummerte Niff i en legendarisk tittel i Idrætsliv, og konstaterte Hauer’ns endelige revansj over nabonasjonen: «Thorleif Haugs misjon er endt!»

Og Strømstad og Holmenkollmedaljen?

Jo, etter initiativ fra Fossum IF og nøyaktig 50 år etter episoden på Holmenkollen Sportsstue var han villig til å motta den – i 1971 – 75 år gammel.

Les flere artikler av samme forfatter:

De flyvende marmorstatuer. 110 år siden Norges første OL-gull – Jan Holm

Gulltroppen i Athen 1906 – Jan Holm