I
Her er en krans til alle dem som kjemper
på snø og is i vinterlekens dyst,
alle som i det stille bare lemper,
de få som får medaljen på sitt bryst.
Av lekens mange grener skal den bindes,
og kransen er en takk fra oss som ser,
for øyeblikkene vi alltid minnes,
for gleden – og miraklene som skjer.
Ja, verseformen passer for de store,
så streng og fast som treningens regime.
Men også amatører får ta ordet
når det bys opp til vinterlek i rimet.
De som kjemper, feires på versefot.
De farer nedfor fjellet med stort mot.
II
De farer nedfor fjellet med stort mot,
langs bratte fall, på raske, sterke lår,
i farefulle skjær mot fjellets fot;
nå kan de ikke tenke på i går.
Fjellfolk blomstrer på denne edle gren;
i bakker har de rent i lang, lang tid,
og utsatt seg for vondt og varig mén,
for seier søt og tap som surt vil svi.
Mange norske mestere har vi hatt:
Stein, Kjetil, Ole Kristian og flere
var sjefene i bakken hvit og bratt.
Aksel, Henrik, Ragnhild – nå er det dere.
Den nye tiden har gitt nye kjemper.
På brettet seiler de helt uten demper.
III
På brettet seiler de helt uten demper,
sidelengs ved tyngdeoverføring.
Akrobatiske utøvere kjemper
langs bratte hell i makeløs kjøring.
I vide bukser hopper sterke ben,
som sitter fast på plata av en ski.
Det er en ganske ung olympisk gren;
tid gikk før komitéen kom på glid.
Noen ganger kjører de i en bred U,
men så er det et digert hopp som gjelder.
Vi som ser på, fryder oss, men så med gru
ser vi at kjøreren i kanten smeller.
De brekker ben, men mister ikke mot.
Og andre skrider fram med stål på fot.
IV
Og andre skrider fram med stål på fot,
i lange skjær langs langsider og svinger.
Runde på runde, sjelden blir det rot.
Tribunen skjelver, rundeklokker ringer.
To og to, i opptil ti tusen meter,
en i indre, en i ytre, bytt på lang.
Etter rytmen i skjærene de leter
når spente lår er igangsatt av et pang.
I grupper starter de som går kort bane,
der svingene er krappe, skjæret kort.
I fall og kaos blir andungen svane;
ved utslag kåres vinner i slik sport.
Men i stafetten deler de på prisen.
I lag skøyter de hurtig fram på isen.
V
I lag skøyter de hurtig fram på isen,
på jakt etter den runde, sorte puck.
En dommer holder orden på justisen
når det iblant blir altfor voldsomt trøkk.
I årevis, til svette garderober,
har de båret på en kjempediger sekk,
trent fra morgengry, og bare vært sober,
måttet velge andre atspredelser vekk.
Orgelbruset har gått høyt i hallene,
under hjelmene skjerpet bruset sinn.
Den harde isen, slagene, fallene
ble dempet av en strøm adrenalin.
Når seieren er lagets, blir de ett.
De danser på sitt stål som var det lett.
VI
De danser på sitt stål som var det lett,
og isen skinner blank på runde baner.
Små skår den får av dans i piruett
på sterke ben så lettbente som traner.
En trippel axel her, en toe loop der,
musikkens puls beveger hele hallen.
Bak glitter, sminke, tyll og tynne klær
styrer sterk vilje strake vei mot pallen.
Uendelige treningstimers mål
blir virkelig på banens iskrystaller,
hvis danseren er sjef over sitt stål
og ikke ned på isens kulde faller.
I sannhet er de kunstnere på isen,
mens andre koster hardt for å få prisen.
VII
Mens andre koster hardt for å få prisen,
står en og slipper steinen fra sin hånd,
og sender den i flukt utover isen
i håp om at den går akkurat sånn
at steinen kommer nær det andre bo.
Nesten tjue kilogram med slipt granitt
styres, spillende i umake sko,
i retning ringene i farger og hvitt.
I en hundrevis av år gammel skotsk gren,
på topp da klimaet i Skottland var kaldt,
gikk det norske klovnebuksekledde ben
i skip Trulsens spor og vant så nær som alt.
De som kan det, skyver steinene lett.
Medaljen krever mer enn å bli svett.
VIII
Medaljen krever mer enn å bli svett,
friske farger og et vinnende humør.
De havnet i et element så rett,
for de elsker livet dypest når det snør.
Over kulene det går, og opp i hopp.
Både tid og karakter gir poeng.
Gjennom slopes og pipes og nesten uten stopp
går kjørerne mens hjertet slår på spreng.
På snøens kalde kurver går balletten;
utrolig hva de klarer med ski på.
Der disse enkelt tar salto i spretten,
har vi andre mer enn nok med å stå.
Det er så sant som fjellene er gamle:
De står helt støtt, og de kan aldri ramle.
IX
De står helt støtt, og de kan aldri ramle,
i tillegg skal de skyte med gevær.
I dette verset takker vi den gamle
som ikke skal få gå blant Pyeongchangs trær.
Søttifireårgangen ble oversett;
en medalje eller to vi ikke får.
Så synd at ingen ville ta til vett,
syns vi andre som ble født i samme år.
Stor spenning har han skapt i norske stuer
når han etter raskt løp skal til å skyte.
Når skjelving i en hånd medaljen truer,
er Ole Einar den som best kan yte.
For gamle tider glitrer mest, iblant.
De glir langs sporet, så mot bakkens kant.
X
De glir langs sporet, så mot bakkens kant,
der starter svevet, de skal opp og fly.
I helt perfekt og passende gevant
skal de få kjenne snevet av en sky.
Bakkekontakt skal folk her i landet ha,
men disse drømmer mest om å sveve.
For å hoppe må man koble bakken fra.
I svevet kan de virkelig leve.
Johanne var en tidlig dronning av hopp;
hva tenkte han da, den kjære faren?
I Kollen sa jo karene bare stopp,
men nå har det blitt gull for vår Maren.
Det krever stil, her kan de ikke famle.
De hopper langt for nok poeng å samle.
XI
De hopper langt for nok poeng å samle,
for etter hoppet skal de ut og gli.
Metoden, det er Gundersens, den gamle,
som rett nok Reff var først ut med å smi.
Skrekk for enten høyder eller lengder
kan slike folk i hvert fall ikke ha,
og trening i enormt store mengder
må til hvis prøvelsene skal gå bra.
På hjemmebane husker vi Fred Børre.
Nå er det dronningdama hans som går
for gull, mens mannen vokter noe større,
en liten gutt som sikkert fort forstår:
Med innsats kan ditt eventyr bli sant.
Langs sporet flyr de som om noe brant.
XII
Langs sporet flyr de som om noe brant,
de drives fram på sine lange ski
av barndoms drøm som liksom aldri svant,
og tropper som har laget perfekt glid.
Det er løypedronninga vi stoler på;
sterke mamma Marit mestrer alltid.
Mange andre favoritter får ei gå,
noen sår ble til og med strødd salt i.
Akk, vår nabo som er lei av norske gull:
Men, kära nån, ni har ju ändå Kalla!
Det her er folk som kan kle seg godt i ull,
så, ved anledning, gå i gull på galla,
av kjøtt og blod, men tåler vel en skrape.
Skjelettene kan ikke stå i skapet.
XIII
Skjelettene kan ikke stå i skapet,
nei, de skal kjøres ned med hodet først.
Langs isens kurver skal meiene skrape,
i hundre og førti, på seier tørst.
Og sleder kjøres kjapt i gang med tilløp.
Kraften temmes av to eller fire
som kaster seg nedover uten omsvøp.
Femten kurver minst må de forsire
med meiene som skjærer skarpt langs banen.
Fra høyt til lavt, et fabelaktig skue,
man undrer om de tok litt grovt av tranen.
Det er en gren fra nittenfir’ogtjue.
Nødvendigvis vil vinner taper skape.
Det er en lek selv om vi frykter tapet.
XIV
Det er en lek selv om vi frykter tapet.
I voldsom fart på islagt bane ned,
mens folk som ser, de tar seg i å gape;
de får hjertebank av bare å se,
en hårnålssving forseres av en rodel,
til høyre, så til venstre, så rett ned.
For mestertitler finnes ingen odel,
det vet jo alle mestere in spe.
Folk anspores av å se andre ase;
de ser fra stolen, men så vil de ut,
til bakkene og sporet for å base.
Kakao helles raust fra termostut.
Bort med krav, mål og mas som gleden demper.
Her er en krans til alle dem som kjemper.
XV
Her er en krans til alle dem som kjemper;
de farer nedfor fjellet med stort mot,
på brettet seiler de helt uten demper,
og andre skrider fram med stål på fot.
I lag skøyter de hurtig fram på isen,
de danser på sitt stål som var det lett,
mens andre koster hardt for å få prisen.
Medaljen krever mer enn å bli svett.
De står helt støtt, og de kan aldri ramle,
de glir langs sporet, så mot bakkens kant,
de hopper langt for nok poeng å samle,
langs sporet flyr de som om noe brant.
Skjelettene kan ikke stå i skapet.
Det er en lek selv om vi frykter tapet.
OLYMPIASTADION 