Bully – Ulvenes legende. Av Terje Melheim

Under portugisisk ledelse av Nuno Espirito Santo har Wolverhampton Wanderers inntatt toppen av Championship i England. I disse dager drømmer Wolves-fans om Premier League med agenthjelp fra Jorge Mendes og kinesiske investorer. Angrepsspilleren Steve Bull nådde aldri toppserien med sitt Wolves, men hans lojalitet til klubben gjør ham til tidenes legende i Wolverhampton.

Lúis Figos overgang fra Barcelona til Real Madrid i år 2000 og Sol Campells overgang fra Tottenham til Arsenal året etter rystet fotballsupportere i Barcelona og Tottenham, slik spilleroverganger erkerivaler imellom ofte gjør. Steve Bull sin overgang fra West Bromwich Albion til deres erkerival Wolverhampton Wanderers skapte ikke de store overskriftene i 1986. Men i ettertid skulle overgangen ergre WBA-supportere, og glede Wolves-supportere, i flere tiår.

Steve Bull vokste opp i Tipton, som ligger mellom byene Wolverhampton og West Bromwich. Bulls talent som fotballspiller ble kjent allerede under spill for skolelaget, og senere for non-league-klubben Tipton Town. Imponerte speidere fra WBA hentet Bull til klubben som 16-åring i 1981, men før han skrev sin første proffkontrakt i 1985, livnærte Bull seg ved å jobbe 13-timersdager med å lime og skru sammen senger til snaue 100 pund i måneden.

Steve Bull spilte bare 4 kamper, og scoret 2 ganger, for WBA. Den 21 år gamle Bull fikk begrenset med tid i den hvit- og blåstripede WBA-trøya, og i 1985-86 fikk Wolves mulighet til å hente den lokale spissen til klubben. I West Bromwich Albion hadde Bull fått rykte som en spiller uten førstetouch, og klubben mente han ikke hadde potensiale til å bli noen toppspiller. Etter nedrykket fra toppdivisjonen i 1984 hadde Wolves rast nedover i ligasystemet, og da Steve Bull signerte for Wolverhampton Wanderers spilte klubben i 4.divisjon. Det var lite som minnet om gammel storhet i klubben som tok tre ligamesterskap på 1950-tallet.

Bully får et velfortjent kyss på kinnet av Gazza.

Med Bull på spissplass snudde Wolves flere års nedtur. Graham Turner var manageren som hentet ham til Wolves og uttalte sesongen etter at ”People say his first touch isn`t great, but he usually scores with his second”. 102 Bull-scoringer gjennom 1987-88 og 1988-89 sesongen førte ikke bare Wolves tilbake til nivå to i England, men etablerte Steve Bull som landslagsspiller for England. Etter først å ha blitt kalt til inn, som overårig, for å spille U-21-kamp mot Albania våren 1989 førte skader på spissene i landslagstroppen til at landslagssjef Bobby Robson tok Bull inn til landskamp mot Skottland. Etter noen treninger med blant annet Paul ”Gazza” Gascoigne og John Barnes satte landslagssjef Robson seg ved siden av Bull i bussen på vei til hotellet i Glasgow med ordene ”Move over Bully, you`re on the bench tomorrow”. Da Steve Bull erstattet en skadd John Fashanu etter en halvtimes spill kvelden etter løp han ut foran 63 000 tilskuere på Hampden Park. 6000 av disse var engelske fans, og snaut 3000 av dem Wolves-fans som reiste for å overvære deres helt i hans mulige landslagsdebut. Med seg hadde de bannere med ”Let the Bull loose” og ”Bully`s gonna get ya”. Selv om Bull nå ledet angrepsrekka til England var han knapt innom ballen i første omgang. Lagkameratene, og særlig Gazza, ville ikke spille ballen til Wolves-angriperen. I pausen, etter Bobby Robsons team-talk, fulgte Steve Bull etter Gascoigne til toalettet. Der grep han tak om albuen til Gazza og sa ”Pass me the fucking ball”. Gazza svarte ”I will, like, Bully, mate. I promise”. Etter pause havnet Bull i duell med Alex McLeish i den skotske forsvarsrekka. Ballen traff Bull i skuldra og datt ned i feltet. Han nølte ikke, og skuddet traff nettmaskene og Bull jublet på knærne foran den skotske fansen. Den første som kom bort for å gratulere var ”Gazza”og Bulls ord til han var ”I told you to pass me the fuckin` ball”. Gazza hadde senere assist på to av Steve Bull sine fire landslagsmål.

Landslagskampene Bully spilte våren 1989 sto i sterk kontrast til tredjedivisjonsfotballen han helg etter helg spilte for Wolves. Selv om han til sammen satte inn 50 scoringer i alle turneringer 1988/89-sesongen, vakte det stor oppsikt at en spiller fra tredje nivå spilte på landslaget med stjerner som ”Gazza” Gascoigne, Bryan Robson og Chris Waddle. Etter Bull har ingen spilt på det engelske landslaget fra nivå tre i England.

13 landskamper og 4 landslagsmål ble det for Steve Bull. Høydepunktet i landslagskarrieren ble VM i 90. England gikk helt til semifinalen hvor de tapte for Tyskland på straffer. Bull startet Englands siste gruppespillkamp og hadde tre innhopp i turneringen uten å score.

Bulls elleville reise hadde gått fra Tipton Town til VM-fotball i Italia på seks sesonger.

Med 18 hat-trick for ble det mange minnerike klubbkamper for Steve Bull i Wolves. Mange Wolves-fans holder nyttårskampen fra 1.januar 1990 som den aller største Bull-opplevelsen. Wolverhampton spilte bortekamp mot Newcastle på St Jamses Park denne dagen, og på den ellers så stille Birmingham Airport hadde Wolves-fans chartret seks fly og kledd seg opp som nisser, snømenn og meksikanere der de danset og drakk flere timer før flyavgang. Vel fremme i Newcastle ble Wolves-fansen vitne til fire scoringer av Steve Bull i løpet av 26 elleville minutter i andre omgang. Wolves vant 4-1 og sjelden har vel Bull sin typiske ”fly-feiring” vært mer passende. Seieren brakte Wolves inn i kampen om play-off-plassene i 2.divisjon. David Instone fra lokalavisa Express and Star skrev i sin omtale av kampen ”Chants of ”Oh Bully Bully”rang out at 25 000 ft last night as Wolves fans revelled in the glory of one of the most famous victories in the club`s history”.

Steve Bull forble trofast mot Wolverhampton Wanderers. Til tross for en rekke tilbud fra toppserieklubber ble han i Wolves selv om han fikk håndfaste tilbud fra Torino, Newcastle, Celtic og Coventry.  I ettertid sies det også at både Juventus, Real Madrid, Barcelona og Manchester United forhørte seg om Bull. Selv sier han trolig at han aldri ville gått til klubbene uansett. Til det elsket han Black Country for mye. Lokalmiljøet, menneskene og Wolves-stadion Molineux. Jack Harris, tidligere styreformann i Wolves, har fortalt at de to kontraktsforhandlingene han hadde med Steve Bull varte i 15 minutter hver av gangene. Det eneste Bull ba om, var å få bli i klubben.

Drømmen om å nå Premier League med klubben sin nådde Steve Bull aldri. Under sesongoppkjøring sommeren 1999 i Sverige skjønte Steve Bull at kneskaden han hadde slitt med ikke ville bli bra og at hans tid som Wolves-spiller var over. Hans lojalitet gjorde Bull til en legende. Steve Bull spilte 13 sesonger i black`n`gold og scoret til sammen 306 ganger på 561 klubbkamper.

Steve Bull. Ulvenes legende.

Steve Bull er i dag (sammen med Led Zeppelins Robert Plant) visepresident i klubben og har en av tribunene på Wolverhamptons hjemmebane Molineux oppkalt etter seg. Han er fortsatt involvert i klubben og fan-videoer fra bortekampen mot Sheffield Wednesday 15.desember 2017 viser Bull som drikker øl med supporterne før kampen mens de sammen synger den klassiske sangen om Bully som hver uke synges blant Wolves-fansen.

”Oh Steve Bull`s a tatter, he wears a England cap, he plays for Wolverhampton cus he`s a lovely chap. He scores with his left foot, he scores with his right and when we play the Albion, he`ll score all f******g night”.

Terje Melheim. Brumunddøl og Wolves-fan siden Steve Bull herjet for det engelske landslaget. Lidenskapelig opptatt av engelsk fotball og kultur.