Fortellingen om den nyttige idretten – Mads Drange

For Norges Idrettsforbund har de siste årene vært preget av kriser; dopingsaker med to av landets mest profilerte idrettsutøvere, offentlig kritikk av pengebruk og kampen om innsyn i regnskap og restaurantregninger, samt en mislykket og dyr prosess for å skaffe Norge sitt tredje vinter-OL.

Nå er allikevel ikke dette første gang idrettsforbundet er i hardt vær. Før nylig avgått generalsekretær Inge Andersen tok over jobben som øverste administrative leder i norsk idrett i 2004, var organisasjonen i dyp økonomisk krise og tilliten på et bunnivå. Dopingsakene under OL i Sydney i 2000 skapte også bruduljer, som tilslutt endte med at ekspedisjonssjefen i Kulturdepartementet Hans B. Skaset måtte gå etter å ha presset forbundet på gråsoner knyttet til doping og kosttilskudd. Det som allikevel skiller de siste års kriser fra tidligere kontroverser, er at summen av dem, og summen av de siste 20 års utvikling, har rørt ved selve eksistensgrunnlaget til den norske idrettsbevegelsen; fortellingen om den nyttige idretten.

«En idrettsorganisasjons viktigste oppgave er å få flest mulig til å drive idrett. Utviklingen av menneskelegeme og folkesundheten er et grunnlag som enhver idrettsbevegelse må bygge på. Gjør den ikke det, og har den ikke dette klart for seg, så blir det ikke en idrettsorganisasjon, men en forretning, en butikk av idrettsfolk, et artistcirkus». Ordene ble uttalt av Arbeiderparti-politikeren Rolf Hofmo som tilhørte den innerste kjernen av etterkrigstidens politiske strateger. Hofmo hadde som flere av sine partifeller et lidenskapelig forhold til idretten som et sosialpolitisk verktøy, og var kanskje den viktigste personen når det gjaldt å etablere fortellingen om norsk idrett. En fortelling om en samfunnsaktør som tilbyr et oppbyggende aktivitetstilbud til barn og unge, og som bidrar i folkehelsearbeidet ved tilrettelegging for trening og mosjon for folk flest. En fortelling om dannelse og verdier, og ikke minst forvaltningen av en idrettshistorisk arv og verdigrunnlag som sikrer at norske idrettsungdommer ikke korrumperes i møte med konkurranseidretten.

For Hofmo handlet idrett primært om helse og allmenndannelse, og konkurranseidretten var i beste fall et nødvendig onde man måtte regulere med hard hånd. Som nestformann i Idrettsforbundet og sjef ved statens idrettskontor, sørget han for en omfattende bygging av breddeidrettsanlegg landet over, og ikke minst opprettelsen av et statlig tippeselskap som skulle sørge for stabil finansiering av idretten i Norge. Med dette ble det etablert en bindende samfunnskontrakt mellom Idrettsforbundet og den norske stat: Staten sikret idretten gode økonomiske rammevilkår og stor grad av autonomi ettersom pengene ikke kom over statsbudsjettet – til gjengjeld forpliktet idretten seg til å bidra til å styrke folkehelsen og å bidra med sunne fritidsaktiviteter til en arbeiderbefolkning med stadig mer fritid.

Hør Olympiastadions podcast med Mads Drange her.

Fortellingen om norsk idrett har siden da i liten grad blitt utfordret av alternative narrativ. I første rekke fordi de langt på vei har vært sanne, men også fordi idretten har forstått verdien av å dyrke dem. Ikke minst i løpet av de siste 20 årene der en økende profesjonalisering og byråkratisering av idrettsbevegelsen også har medført en institusjonalisering av arbeidet med å holde liv i fortellingen. For i dag holder Idrettsforbundet seg med både en idrettspolitisk- og en kommunikasjonsavdeling som ironisk nok bruker offentlige midler til å overbevise offentligheten om hvorfor de selv bør få mer offentlige midler. Under ungdoms-OL 2016 kunne man se hvordan dette arbeidet foregår i praksis, hvor et overraskende høyt antall sentrale statsråder tilbragte flere dager sammen med toppene i Idrettsforbundet. Og historiene de fortalte ministerne på Lillehammer var den samme som alltid: idretten bidrar til fellesskap, bedre folkehelse, integrering og sunne verdier.

I følge Rune Slagstad i boken «Sporten», hadde Hofmo antatt at «sportsidiotien» gradvis ville forsvinne under «den sosialdemokratiske moderniteten, og dens nyttebaserte idrett». Dette forklarer hvordan han kunne være en av de viktigste forkjemperne for OL i 1952, samtidig som han var en motstander av konkurranseidretten; for Hofmo var OL en brekkstang for å oppnå andre politiske mål, ikke en dyrking av toppidretten. Da mesterskapet startet ble han imidlertid raskt skjøvet til side av «den sportskulturelle borgerligheten». Hans spådommer om konkurranseidrettens forutbestemte endelikt, viste seg også å være fullstendig feil. Lekene trigget bare en større entusiasme for toppidrett som underholdning. Hofmos bekymring for hvilken vei det bar og hvilke prioriteringer som ble gjort innenfor idrettspolitikken, kom klart til uttrykk i en rapport fra 1960: «Den store tilgangen av midler som er tilført stjerneidretten har ikke ført til noen oppslutning omkring idretten. Idrettens praktiske virke i dag er fortrinnsvis å plukke ut verdensmestere, gi dem spesialbehandling og mulighet til å bli enda flinkere, så de kan konkurrere med og beseire overmennesker fra andre nasjoner.»  

OL i 1952 ble derfor et veiskille for den norske idrettsbevegelsen, og det neste veiskillet kom i bakkant av et nytt OL: sammenslåingen av Norges Idrettsforbund og Norges Olympiske komité i 1996. Dette skjedde i kjølvannet av de andre olympiske vinterleker arrangert i Norge, og i et klima hvor toppidretten stod sterkere enn noen gang. Med denne sammenslåingen fikk Olympiatoppen direktefinansiering fra Idrettsforbundet, en finansiering som i 2017 utgjorde hele 145 millioner kroner. Sammenblandingen av idrettsbevegelsen og den olympiske bevegelsen var imidlertid ikke ukontroversiell. Flere hevdet at toppidretten stjal penger og fokus fra idrettens egentlige samfunnsoppdrag, og for å svare på denne kritikken satte Stoltenberg-regjeringen ned et utvalg i 2001 som skulle se på hva staten fikk igjen for sine overføringer til idretten. Stemte idrettens fortelling med virkeligheten?

Utvalget ledet av trygdedirektør Arve Sundberg leverte to år senere en rapport som langt på vei svarte nei på spørsmålet, og som var svært kritisk til prioriteringene i norsk idrett. Sundberg-utvalget kritiserte de store resursene som gikk med til å drifte administrasjonen av idretten, og slet med å finne en sammenheng mellom tildelingene av midler til sentralleddet, og aktiviteten ute i idrettslagene. Utvalget kom også med en advarsel til Idrettsforbundet: «Dersom ikke NIF klarer å sannsynliggjøre verdien av det arbeidet som i dag finansieres over spillemidlene på en bedre måte enn i dag, kan staten måtte se seg om etter alternative bruksområder.»

På tross av dette konsoliderte idretten utover på 2000 tallet sin posisjon som den delen av det norske sivilsamfunnet med den største og tryggeste offentlige finansieringen. Ikke minst med vedtaket fra 2012 da den rødgrønne regjeringen med kulturminister Anniken Huitfeldt i spissen, gikk inn for å øke idrettens andel av overskuddet fra Norsk Tipping fra 45 % til 64 %. Kritikerne hevdet at lite hadde skjedd med prioriteringene siden Sundberg-utvalget, men fortellingen om den nyttige idretten var sterkere enn en utvalgsrapport. I en artikkel i Morgenbladet i 2014, oppsummert professor Gunnar Breivik ved Norges Idrettshøgskole, og tidligere ekspedisjonssjef i kulturdepartementet Hans B. Skaset utviklingen de siste 20 årene. De pekte på en trend der toppidretten og et enormt idrettsbyråkrati hadde tatt en stadig større del av budsjettet i Norges Idrettsforbund. På bekostning av barne- og ungdomsidretten. For i 2014 var det kun 20 % av de nesten 600 millionene som Idrettsforbundet fikk overført fra Norsk Tippings overskudd, som gikk til breddeidretten, barn- og ungdom.

Det var allikevel ikke fordelingen av penger til toppidrett og breddeidrett som for første gang skulle rokke ved fortellingen om den nyttige idretten våren 2014. Nok en gang handlet det derimot om olympiske leker, og denne gangen kampen om et tredje vinter OL på norsk jord. For i motsetning til i 1994 og i 1952, møtte mesterskapet stor folkelig motstand også innenfor idretten. Ledelsen i Idrettsforbundet prøvde å gi inntrykk av at det var en samlet idrettsbevegelse som stod bak ønske om et nytt OL, men det ble raskt tydelig at dette ikke var tilfelle. Få idrettsledere på særforbundsnivå ytret støtte til prosjektet, og det var en ulmende motstand rundt omkring i landet som handlet vel så mye om retningen idretten hadde tatt siden 1990 tallet.

I den påfølgende OL-debatten ble argumentene om folkehelse, nye breddeanlegg, integrering og byutvikling, plukket fra hverandre av motstanderne. Plutselig begynte man også å høre på de forskerne som påpekte at det Hofmo hadde hevdet allerede i 1960, nemlig det at det ikke var noen sammenheng mellom suksess i toppidrett og rekruttering til breddeidretten. Idrettslederne kjempet allikevel imot, og da deres egne avdelinger begynte å miste regien hanket de inn eksterne fortellere. Tilslutt klarte imidlertid ikke en gang First House å holde sammen historien. IOCs krav om egne filer på motorveien, møter med kongen og dyre hoteller ble for langt unna vaffelselgere og barneskirenn, og de borgerlige politikerne trakk sin støtte.  

Med kampen om OL i 2022 fikk man et tredje veiskille i norsk idrett. For nå begynte også media å se at det fantes flere historier om idretten en den de stort sett hadde formidlet. I februar 2016 kunne VG fortelle hvordan lederlønningene i Fotballforbundet hadde økt med 59 millioner på to år, og hvordan forbundet brukte like mye midler på administrasjon og A-landslag samlet sett, som de brukte på breddeidrett. Journalister i den samme avisen var også interessert i hvordan Idrettsforbundet hadde brukt penger på OL-prosessen i 2014, og ba om innsyn i regnskapene. Med korrupsjonshistoriene fra internasjonal idrett i bakhodet, var de spesielt interessert i regnskap fra det norske utstillingsvinduet under Putins OL i Sotsji, det såkalte «Norway House». Dette var stedet der IOC medlemmer i henhold til Gerhard Heiberg skulle «bespises og bedrikkes» for å fremme mulighetene for et OL i Oslo. Svaret på innsynsforespørselen var imidlertid nei, og lite å krangle på. Idrettsforbundet var nemlig ikke underlagt offentlighetsloven.

Autonomien Hofmo hadde skaffet idretten for å unngå politisk styring av organisasjonen, hadde nemlig en slagside han neppe tenkt på – at offentlige idrettsmidler kunne bli brukt på smøring av IOC-topper og dyre hotellsuiter, uten at pressen hadde innsynsrett. Nå hadde imidlertid idrettens fortelling fått så mange skudd for baugen, at alternative historier ikke lenger døde hen så lett. Dessuten hadde kulturdepartementet fått en ny statsråd som i motsetning til sine forgjengere ikke kjøpte idrettens fortelling uten videre, og som aktivt utfordret president Tom Tvedt på åpenhet, pengebruk og ikke minst idrettsforbundets idrettsmonopol. Det var tydelig at Linda Hofstad Helleland var irritert på både idrettspresidenten, så vel som hans allierte i Arbeiderpartiet som lenge hadde vært garantistene for idrettens økte bevilgninger – uten å stille krav til hva pengene gikk til. Under en debatt i Stortingets spørretime våren 2016, med åpnehetsdebatten som et viktig bakteppe, kom dette tydelig til uttrykk: «Når det gjelder oppryddingen i idretten er jeg glad for at Arbeiderpartiet nå kommer på banen. De har jo sittet helt stille i denne saken!» sa Helleland og slo ut med armene, tydelig oppgitt før hun fortsatte. «Jeg vet ikke om det har noe med de tette båndene mellom Arbeiderpartiet og sentrale idrettstopper – at det har vært det lenge, men dette er veldig spesielt når du ser hvordan folk ute i kretsene og særforbundene alle vil ha mer åpenhet». Hun smilte litt skeivt og så bort på Arbeiderpartiets idrettspolitiske talskvinne Anette Trettebergsturen som ristet på hodet.

Spørsmålet hun besvarte handlet egentlig om Arbeiderpartiets ønske om mer penger til idrettsanlegg over statsbudsjettet, men da Trettebergstuen som et ekko av Idrettspresidenten, avviste de økte overføringene idretten hadde fått fra Norsk Tipping som «penger enhver regjering ville hatt», klarte ikke ministeren å holde seg kun til saken. Tålmodigheten var slutt. Ikke minst med korporativisme som hadde gått så langt at norske idrettsledere med den største selvfølgelighet kunne kreve mer penger over statsbudsjettet, samtidig som de ikke ville redegjøre offentlig for de pengene de allerede hadde fått. Og mens andre offentlig finansierte organisasjoner ville satt himmel og jord i bevegelse for å tilfredsstille Hellelands krav om mer åpenhet, kunne idrettspresidenten med stor patos melde til ministeren at hennes ønske først måtte behandles i Idrettsstyret før han kunne komme tilbake til departementet.

Tom Tvedts overmot skulle imidlertid straffe seg. Helleland tok nemlig Arve Sundberg på ordet – 15 år etter at trygdedirektøren hadde truet med å kanalisere penger til idretten utenom Norges Idrettsforbund. Hun signaliserte nå at idrettens anleggsmidler i større grad burde tilfalle skateparker og andre anlegg som tilrettela for uorganisert aktivitet, på bekostning av tradisjonelle idrettsanlegg som langrennstadioner og fotballbaner. Den påfølgende høsten kuttet ministeren videre i tildelingen av midler til sentraladministrasjonen i idrettsforbundet, og sendte med dette et tydelig signal om at idretten måtte prioritere aktivitet. Samtidig kom hun med en kravliste til idrettspresidenten om åpenhet, flere kvinnelige ledere, og krav til en etisk forsvarlig toppidrett og at det måtte ryddes opp i alle gråsoner – ikke ulikt det Skaset hadde bedt om i 2000.

I november 2017 kom så det siste skuddet for baugen for fortellingen om den nyttige idretten. Ministerens krav om åpenhet hadde tvunget idrettspresidenten til å offentliggjøre alle bilag pressen ville se, og de siste frigitte reiseregningene viste en pengebruk som satte sinnene i kok blant dugnadssjeler i hele idretts Norge. På dette tidspunktet hadde imidlertid mannen som hadde dratt gullkortet på den dyreste champagnen, generalsekretær Inge Andersen, allerede fått sparken. Det var derfor lite de som var igjen kunne gjøre, bortsett fra å beklage det som hadde skjedd, og ta inn over seg at Norges Idrettsforbund nå hadde nådd sitt absolutte omdømmemessige bunnpunkt. Festen på Ullevaal var over, og den nye generalsekretæren som hadde fått jobben med å rydde opp, Karen Kvalevåg, kunne fortelle pressen få dager senere at hun ville kutte 15 stillinger i sentraladministrasjonen – vel vitende om at Helleland neppe ville gi idrettsbyråkratene på Ullevaal stadion mer penger i 2018 heller.

1. desember fikk hun også bekreftet sine antakelser, da Kulturdepartementet kuttet fem millioner i grunnstøtten til administrasjonen i idrettsforbundet. Nå hadde tydeligvis også Arbeiderpartiet tatt innover seg at de lenge hadde vært langt mellom liv og lære i toppetasjen på Idrettens hus, og medlem av familie- og kulturkomiteen på Stortinget, Masud Gharahkhani, uttalte at «Det er helt riktig å prioritere frivilligheten og grasrota. Det er de som er idrettsbevegelsen. Det skal stilles tøffe krav til NIF-toppene.»

Hofmo fryktet i sin tid for den borgerlige påvirkningen på idretten, fordi deres fokus på regler og konkurranser førte til en økt «sportifisering». Han så med skrekk for seg en ekspandering av toppidretten, og en økende byråkratisering av idrettsbevegelsen på bekostning av den nyttige idretten. For å sikre seg mot dette i fremtiden ønsket han å styre tippemidlene unna Idrettsforbundet og heller overføre alle midlene direkte til anleggsbygging. Dette skjedde ikke og Hofmo ble gradvis skjøvet til siden.

Den gamle arbeiderparti-kjempen ville derfor trolig applaudert kulturministeren som signaliserte at det var på tide å se på om den uorganiserte idretten skulle få en større del av pengene som i dag flyter Idrettsforbundets vei. På samme måte som han trolig også ville støttet Høyres nei til OL, og de borgerliges krav om moderasjon og åpenhet i ledelsen av norsk idrett. Ministerens tydelige signal de siste to årene er at det hjelper lite å fortelle historien om idretten som folkehelseaktør og integreringsarena om dette ikke gjenspeiles i budsjettene. Og det nytter ikke å fortelle om den åpne og demokratiske idrettsbevegelsen når man samtidig holder tilbake informasjon. En fortelling blir ikke sann bare fordi man gjentar den mange nok ganger. At det måtte en borgerlig regjering til for å starte prosessen med å trekke idrettslederne motvillig tilbake til sine sosialdemokratiske røtter er om ikke annet en interessant historie. Det også.

Les også:

Dopingens narrativer – Av Mads Drange

Mads Drange er idrettsfysiolog, historiker og forfatter. Siste bok: Medaljenes pris – Dopingens moderne historier (2017).

Hør Olympiastadion podcast med Mads Drange her.