Odysseen om Bill Shankly – Endre Ruset

Som om Jon Fosse skulle ha skrevet en 700 sider lang roman om Nils Arne Eggen.

De siste årenes mest diskuterte fotballroman utkom på engelsk i 2013. Den godt over seks hundre sider lange romanen «Rød eller død» av David Peace, splittet engelske kritikere og lesere i to leirer. Noen hevdet den var et mesterverk, andre kalte den et makkverk. «En fortelling som har mer til felles med Beowulf og Iliaden enn den tradisjonelle sportsromanen.» skrev The Times. «Fullstendig uleselig» responderte en fortumlet leser. I 2014 kom romanen på norsk, oversatt av Knut Ofstad.

Romanen skildrer Liverpools managerlegende, den magiske Bill Shankly, fra han tok over andredivisjonslaget Liverpool i 1959, og følger han gjennom hans managerkarriere i klubben frem til han døde i 1981. Da var Liverpool blitt Englands ledende klubblag og en stormakt i europeisk fotball.

Shankly er inkarnasjonen av uskyldsårene før pengegaloppen virkelig satte inn i engelsk fotball. En uttalt sosialist, som aldri unnlot å minne sine spillere på at de tjente under Liverpools supportere. På mange måter minner han om Nils Arne Eggen i stor engelsk skala, en retorisk begavelse med uimotståelig karisma og naturlig autoritet. En trener med en filosofi om hvordan spillet skulle spilles, men også hvordan spillerne og klubben skulle opptre overfor omgivelsene.

”Rød eller død” er David Peace andre «managerroman». Hans «Fordømte Leeds», om Brian Cloughs førtifire marerittaktige dager som manager for Leeds, er allerede blitt en kultklassiker. Lerretet i «Rød eller død» er både større og mektigere enn i «Fordømte Leeds». Resultatet er en kompromissløs murstein av en roman med et overveldende antall språklige repetisjoner, som selv Jon Fosse kan se langt etter. Boken åpner med ordene «Gjentagelse, gjentagelse, gjentagelse.», og over 600 sider peiser Peace på med nettopp det.

Det er dette grepet boken står og faller på: Graden av gjentakelser er overveldende, de går i strupen på leseren fra de første linjene og fortsetter med intens kraft. En malstrøm av spillernavn og kampreferat avløses av detaljerte beskrivelser av Bill Shanklys kjøkkenbevegelser og kontorarbeid.

Leseren får bli med inn i detaljene, inn i repetisjonene. Noen steder oppleves det grenseløst irriterende. Andre steder flyter det fantastisk avsted. Peace har greid å formidle treningsarbeidet, følelsen av den vanvittig lange veien og graden av omhyggelighet som Shankly har lagt ned i arbeidet sitt. Allikevel tror jeg det ville vært fullt mulig å bryte dette grepet med noen av de mange og fantastiske anekdotene om og av Shankly.

Under lesningen av romanen følte jeg meg litt som en tilskuer til en fotballkamp. Hele følelsesspekteret ble tatt i bruk, forventning, skuffelse, irritasjon, glede, utålmodighet og utmattelse.

Allikevel greier jeg ikke å fri meg fra tanken. Dag Solstads knappe én side lange tekst om Nord-Koreas fotballandslag under VM i 1966 slår disse 627 sidene langt ned i støvlene. Men det er en urettferdig sammenlikning. Verdens beste fotballroman, om Sandefjord Ballklubb, av Dag Solstad, vil aldri bli skrevet.

David Peace derimot, har skrevet en ambisiøs bok om Shankly og Liverpool. Enten elsker du den og leser den fra perm til perm. Eller så kaster du den i veggen nokså kjapt. Fotball er følelser, fotball i romanform likeså.

rod-eller-dod-1.jpg

(Teksten stod opprinnelig på trykk i Dagbladet 15.05.2014)