The Male Gaze – Bernhard von Gretchendigger

En studie i sex appeal og tennis

Hvorledes kan det ha seg at frøken Anna Kournikova, kort tid etter at hun slo igjennom i internasjonal tennisidrett, ble å regne som et av verdens mest kjente symboler for sex appeal? Hvorledes skal vi tilnærme oss dette fenomenet: russiske kvinner som klasker tennis? Har det noe som helst med tennis å gjøre? Undertegnede mistenker at det utvilsomt har meget å gjøre med tennis, men muligens enda mer med hele pakken – hele pakken som blir presentert for oss menn gjennom fjernsynets overføringer fra tennisarenaen. Følgende ligning er nemmelig å regne som en av de aller mest idiotsikre oppskrifter som er å finne:

Hvit kjole

+ grønnere gress
+ blondine (russisk)
+ fjernsyn
+ levende bilder
+ ball
+ racket
+ banan
+ stønn
= sex appeal

HVITT. Som vanlig starter det i hvitt. En blondine i hvitt er for godt til å være sant, tenker De kanskje? Mon det. Følgende vet vi med sikkerhet: Hvis det finnes én farge – eller ikke-farge! (uansett et antrekks maleriske fremtoning) – som på det aller mest utmerkede passer den sommerkledte blondine, så er det den lette hvite kjole. Dette innser vi til fulle, alle vi som lever på 1950-tallet. Eller, for å si det slik: Dette innser vi til fulle, alle vi som lever i auraen av den patina 1950-tallets idealer lar sne ned over menneskene. Vi er alle snemenn!

GRØNT. Under en av ikke få fotturer henimot Nydalen, på hvilke han går omkring i området hvor en såkalt næringspark er innvilget retten til å utbre seg, på utrettelig søken etter formuleringer av den art pøbelveldeforkjemperen Walter Benjamin utformet, formuleringer som en dag vil kunne stå som ikoniske illustrasjoner av kjernestrukturelle trekk ved den moderne plutofili, observerte undertegnede brått en «plakat», som etter alt å dømme var ledd i et norsk musikkensembles promoveringskampanje, og der den grafiske fremstillingen forestilte to tennisjomfruer i særdeles avslappet positur, liggende henslengt på langt, langt grønnere gress enn det den evige vandrer var vant til. Denne erfaring medførte at vandreren fikk bekreftet sin forestilling om at også det grønne gressunderlag der tennisturneringer utklasker seg, spiller en vesentlig rolle i tennisidrettens erotiske inventar. De kan utmerket godt foretrekke Deres tenniskvinner klaskende på grus … hvis De er voldtektsforbryter! Vi som derimot er en anelse mer anstendige i vår kvinnegalskap, foretrekker naturligvis å ha våre blondiner på gress.

BLONDT. Den blonde kvinne besitter en unik status i vår alles vestlige kultur. I sitt verk om den blonde mytologi, Blonde Like Me: The Roots of the Blonde Myth in Our Culture (2000), gir den amerikaniserte russerinnen Natalia Ilyin til beste sine beskrivelser av en rekke blonde arketyper, så som «Sun Blonde», «Innocent Blonde», «Summer Wheat Blonde», «Apollo Blonde» og «Moon Blonde». En «Apollo Blonde» behersker de sosiale hierarkiene; lite er tilfeldig for henne – og det er slike damer som dominerer mediebildet, lærer vi i boken. Eksemplene gitt der er damer som Gwyneth Paltrow, Nicole Kidman og Claudia Schiffer. Tennisklaskere glimrer med sitt fravær! Jeg vil antyde at dét nok kan skyldes at de ikke er likeså beregnende som disse nevnte Apollons døtre. Frøken Anna Kournikova er så definitivt å regne som tilhørende Ilyins kategori «Sun Blonde», men hun er heller ikke blottet for en antydning til «Summer Wheat» (etter alt å dømme vil hun eksempelvis være fullt i stand til å bære frem sunne og friske barn). Hvis vi for et øyeblikk ser bort fra dette orakelet av en bok, og spør oss hva selve opphøyelsen av blondinen som sådan skyldes, er svaret på dette spørsmål likeså enkelt som aritmetikk: Det skyldes selvsagt at farvede kvinner i selve sin hud bærer merke av mangel på fritid – ja, sågar på arbeid eller annen tvangsmessig aktivitet! Da er det selvsagt bedre å være frivillig aktiv i sport og lek, og på fjernsyn.

FJERNSYN. Idrett er et fenomen vi herrer liker å kikke på, og da gjerne ved hjelp av et fjernsynsapparat. Ved hjelp av et slikt apparat får vi anledning til å være i fred, og vi kan makelig innta eksempelvis et glass pilsner i en av våre såkalte godstoler, mens barnene er ute og har seg. Fullstendig blottet for bryderi er vi i en sådan stund. Vi holder blikket fast rettet mot skjermen. Russiske blonde piker som klasker tennis tør være en universell favoritt. Er Deres datter russisk og De ønsker at hun skal bli «super-modell», vil tennis for henne kunne utgjøre en ikke ubetydelig etappeseier. Gledelig for norske pikers fedre er det at skiskyting følger like deretter, som en høyst akseptabel pirrende idrett nummer to. La det være sagt, uten unødig omsvøp: Hvis Deres datter på et tidspunkt opplever det for henne underlige å få en rifle i present av sin ektemann, og han så ber henne legge seg i posisjonen ellers forbeholdt liggende skyting, for deretter å stille seg håpefullt bakenfor henne, så er anledningen etter all sannsynlighet at han har sittet og kikket på fjernsynsoverføringer av skiskyting. For det hersker liten tvil om at de kvinnelige utøveres liggende skyting representerer den offisielt anerkjente vinteridretts aller mest opphøyede erotiske positur. Det kan vanskelig være nødvendig å blottlegge at dette er et spørsmål om hoftestilling. Men – nu, nu: La oss nu endelig ikke forville oss inn i nesnedde digresjoner!

DIGRESJON: DE ANDRES KVINNER (RUSSISKE)

Undertegnede har lenge innehatt en mistanke om at en viss Edward Saids forestilling om orientalisme – en påstått «ideologi» som ifølge denne svartmuskede palestiner har tilsagt at Østen er Vestens diametrale motsetning, dens såkalte Andre – en gang i tiden utgikk på dato. Hvis undertegnede måtte tidfeste når den det gjorde, ville han neppe driste seg til å gå så langt som til å si at det sammenfalt med innledningen av det som er kjent som Den kalde krigen, men han ville samtidig understreket med emfase at det muligens ikke kan avvises at det hadde tilløp til intimt samkvem med denne – «kalde» – krigen!

For ble ikke Sovjetunionen, døpt av De forente staters kardinalpresident Ronald Reagan til «Ondskapens imperium» (Evil empire), i tidens fylde å regne nettopp som Vestens speilvendte Andre, som var den – unionen – programmert som et maskinelt – og ondt – sjakkspillapparat??? Hva mer skal vel til for å bekrefte forestillingen om det såkalt Andres usvikelige tendens til å dannes som speilvendt versjon av det Ene (forstått som enheten av det Sanne og det Gode)?

Det foregikk et og annet da det på mange måter gunstige 1950-tall måtte se seg nærmest fragmentarisk oppløst i det svært beryktede 1960-tall, epoken hvori den britiske anstendighets kodeks og den amerikanske puritanismes kustus måtte konfrontere et bredere segment av ny – og såkalt – middelklasse, en «klasse» som på denne tid gjerne hadde sin bakgrunn i enklere kår, men som på sosialt vis nu mobiliserte seg for en hverdag der nytelse var i hastig ferd med å bli noe riktig så stas. Dette ga seg utslag i et alternativt blikk på både det ene og det andre.

I denne forbindelse kan det også anføres at undertegnede lenge har innehatt en mistanke om at den andre av de helaftens spillefilmer som omhandler eventyrer og agent 007, mannen mange kun kjenner under navnet James Bond, som bar en så dristig tittel som From Russia With Love (1963), kan dechiffreres som et tegn på at det under Den kalde krigens overflate av militært pokerspill de facto fantes en erotisk underverden i bluferdig høyspenn. Det er jo unektelig en viss fascinasjon forbundet ved dette liksom forbudte i å møte og erobre fiendens kvinner, overmanne dem ved donjuanisme alene.

Det fantes da også mang en russisk frøken med hvilken vi gjerne kunne tenke oss å stikke inn i en tilstøtende samovarresidens. Men da måtte vi først gjøre en smule research, i likhet med hemmelige agenter til alle tider. Vi måtte gå enda mer møysommelig til verks i vårt hvitskimrende møydomsstudium …

Vi besluttet å ta frøken Anna Kournikova (eller Kurnikova, som noen famlende forsøk på kyrillisk har gitt undertegnede grunn til å mistenke henne for å hete, og endog med trykk på andre stavelse – under alle omstendigheter vil frøkenen heretter vil bli omtalt som Anna K.) nærmere i øyesyn.

Hva var det med Anna K.?

Idet vi skuet henne, selveste våre drømmers dronning, ble hun geleidet ut av courten av herr Iglesias jr., som i et infantilt forsøk på å være galant holdt om livet på henne. Vår tunge tiet, vårt hjerte brast. Men nuja, tenkte vi kjekt: Til symbol på all verdens seksualitet å være, hadde vel ikke akkurat denne frøken det forventede evige monopol på universets mest opphøyede og underskjønne fremtoning – ikke hvis alt kommer til alt! Dessverre var nok denne tanken det bestyreren kaller en «forsvarsmekanisme» fra vår side.

Men nettopp da vi hadde sett Anna K. bli ført bort av vår banemann, entret en Annen dame vårt livs salong. Gitt den påtrengende aktuelle nød etterlot det oss ikke direkte ubegeistret. Det var da heller ingen ringere enn den stolte frøken Marija Sjarapova som dukket opp på tenniscourtens blekede lerret! Da forsto vi det: Det er flere av dem. Vi kan formelig fråtse i russiske blondiner!

For de av oss som finner den fornemste sex appeal hos damer med en viss uskyld i ansiktet, var frøken Sjarapovas inntreden i tennisidrettens univers en lykke av eruptive dimensjoner. Hvilken appeal! Det fantes vel ingen mann som både innehadde en viss symbolsk sans og samtidig ikke, ved synet av frøken Sjarapova, drømte om diverse gjenstander stukket inn i andre – og diverse – gjenstandsbeholdere.

Men frøken Anna K., sier muligens den mest trofaste av lesere – hun var da vel selveste skjønnhetsgudinnen??? De skal vite at så enkelt er det ikke, aldri: Billedskjønnhet er så avgjort én ting, mens sex appeal på sin side – og til tross for at det stundom vanker vantro protester på dette punkt – en helt annen ting. En ting vi menn fra naturens side aldri vil kunne få nok av.

Derfor setter vi oss eksempelvis godt til rette i vår godstol og beskuer en cinematografisk forlystelse som dokumentarfilmen Anna’s Army: Behind the Rise of Russian Women’s Tennis, for derigjennom å føle at det foregår noe med oss som ingenlunde er usedvanlig, men som heller ikke kan sies å være direkte ubehagelig, inntil det punkt der også skikkelser som frøken Anna Tsjakvetadse, frøken Jelena Dementjeva eller frøken Marija Kirilenko for et stjålent og hellig øyeblikk vil kunne innta den posisjon som tidligere var forbeholdt frøken Anna K.

Disse russiske damer! Utad er de tidvis å forveksle med våre egne. Men på samme tid kan de åpenbart ikke unngå å uttale det engelske sprog på et vis som gjør at vi må si: Maken til makeløs gebrokkenhet! At deres gebrokne tunger befinner seg innhyllet i flagrende blondt hår liflig dansende på yndige skuldre, er heller ikke synderlig klanderverdig for de nevnte damer.

Da Olga Morozova år 1974 nådde sin første og eneste singlefinale i Wimbledon, var allerede Nikita Khrusjtsjov avgått – ja, sågar ved døden. Men Khrusjtsjov hadde i sin tid rukket å gjenreise tennisidretten i Sovjetunionen til sin fordums status. Etter revolusjonen av 1917 hadde nemmelig tennisklasking vært ansett for å være forbudt, og dertil for å være en «borgerlig» syssel – tenk at noe som er så naturlig for oss kan fremstå så fremmed for fremmede folk! Men de ga seg tidlig: Allerede på 1930-tallet ble adskillige undergrunnsbaneholdeplasser i Sovjetunionen besmykket med skulpturelle avbildninger av kvinner i full ferd med å klaske tennis – som om de aldri hadde foretatt seg annet!

Og vi kan koste på oss følgende paradoks: For hvem var det vel ikke som var blitt avfotografert nettopp idet han var i ferd med å klaske iherdig ivei med sin sovjetrussiske racket, om ikke Stalins aller mest betrodde mann, nemmelig Molotov?

Paradoks til side! La oss nu forlate atomalderen og vende tilbake til frøken Anna K. – var hun virkelig den sexbomben hun hadde utgitt seg for å være? Hvorfor sluttet hun da i ung alder å praktisere tennisidrett? Man kan mistenke at da hun la racketen på hyllen, så skyldtes det at den yppige holdning hun kunne fremvise i det såkalte underlivet var i stand til å jekke opp enhver stakkar, og at hun således kom til innsikt i at hun hadde vesentligere oppgaver her på jorden enn å bedrive klask og spill. Selv mente vi inntrengende at hun hadde slik en utvilsom appell nettopp der på courten.

Det finnes uansett intet argument mot ikke å ta samtlige videokassetter med opptak av frøken Anna K. på courten i nærmere øyesyn, igjen og igjen, ikke så lenge hennes vakre bakende for alltid er fanget av linsen, og – i reprise etter reprise – spretter likeså deilig for hvert blotte treff, som for kun med jevne mellomrom å la den lette kjole avsløre det yppige underliv som vi i liten grad forakter tanken på å stikke vår høviske fantasi … la oss si oppimot.

Dette bedreier seg selvsagt om lite annet enn den naturlige hang til å ville trenge dypt inn i erkjennelsen av de Andres hellige steder. Heri kan vi ane kimen til en fremtidig fredelig sameksistens, folkelig forenelse og generell avspenning.

LEVENDE BILDER. Undertegnede har i lang tid forsøkt å komme til bunns i hva det skyldtes at enkelte objekter innehar slik en særegen sex appeal. Ingen fornuftig herre ønsker vel å underslå verdien billedskjønnhet som sådan kan bidra med i dannelsen av en slik appeal. Uten vår tids skandaløst verdensomspennende distribusjon av stillbilder ville frøken Anna K. umulig kunne ha ervervet seg den ikoniske status hun nu er blitt til del. Ikke rent sjelden er det dertil noe kontrollert og stillferdig ved stillbildet som visuelt format, som bevirker at vi som gentlemen kan føle oss på generelt trygg og veloverveid grunn, på samme tid som det – formatet – kan foranledige en viss iver fra vår side. Stillbildet appellerer nemmelig som sådan til vår naturlige sans for objektivering av kvinnen. Men nu i vår frilynte tid er det også slik at vi godt kan tåle å se damer i – undertegnede hadde nær sagt «fri» – bevegelse. Det er ikke minst dette de aktverdige produsenter av denne dramaserie for fjernsyn kjent som «Baywatch» så uomsvøpelig har innsett: Bevegelsen har en utsøkt egenverdi. Tenk Dem en statue av en dame: Den beveger seg i liten grad. Den kan være skjønn, slik den levende dame er billedskjønn, og slik vil den kunne representere det vi kaller penhet. Når det kommer til deilighet, vil Deres statue selvsagt kunne illustrere noe slikt i form av kurver. Men når det kommer til søthet, blir det straks mer vrient for statuen – søthet er nemmelig nært knyttet til størrelser som smil og blikk. Smilet og blikket – hvor finner De vel disse to på statuen? Paa Mund og i Øine, sier De kanskje? Men nei, på munnen og i øynene finner De kun munn og øyne, eller i beste fall ett smil og ett blikk – De vil aldri kunne finne selve Smilet og selve Blikket på Deres døvstumme statue! Slik kan statuen ligne stillbildet. Og man forstår at penhet nok kan fanges av et stillbilde, men deilighet i mindre grad, søthet i svært liten grad, og – De har vel ant hvor dette bærer – overhodet ingen sex appeal. Sex appeal krever levende bilder.

BALL. Begrepet «lommetennis» tør være kjent. I denne sammenheng bringer det mer enn noe annet våre tanker over mot russerkvinnens usjenerte kjeling med ballen. En skal jo være venn med ballen – det vet alle som kjenner et minimum av verbalsproget benyttet for å omtale ballspill. Frøken Anna K. er uovertruffen på dette punkt: Hvem kan vel kjele med lett behårede baller som henne? Men også i tiden før frøken Anna K. fantes det ballkjelende piker som gjorde et visst inntrykk på herrer. Det bevitnes av den irske – og i sin tid riktig så populære – sanger som lød navnet Chris Rea, da han på en plate kjent som Tennis (1980) fremførte en sang han hadde besluttet å kalle «Tennis». Dette underlødige stykke av arten sanglyrikk var vel ganske så tåpelig rent musikalsk, men ingen kan nekte for at det omhandlet den ikke alltid like enkle situasjon hvor mannen i ekteskapet besluttsomt går hen og dyrker ikke kun den velkjente stilling i den av hans lenestoler som er mest direkte rettet mot hans fjernsynsapparat, men også det ingenlunde enklere i at det på et blunk kan dukke opp forbudte eksemplarer av arten «de Andres kvinner» der på det aktuelle fjernsynsapparats skjerm, til tross for at piken her er kamuflert omtalt som en pike fra «Midtvesten» (noe som selvsagt faller på sin egen urimelighet):

In the morning madness and the stabbing light
She pours the coffee and she says
«What was wrong with you last night? »
«Dreams, just dreams my love, we’re half asleep»
But the headline’s on tennis
So it seems, everything’s all right
There’s a girl from the Midwest, with a pretty face
Scratched where it itched, they said it was a disgrace
«I don’t wanna go to work today
Wanna stay at home and watch that girl play»
Do you like tennis?
Yes I do

Det er avgjørende at vi legger oss på minne at dette ble forfattet av herr Rea før tilbudet om stivelsesmiddelet kjent som Viagra – et tilbud nesten for godt til å være usant – ble gjort tilgjengelig for den allmenne promiskuøsitet. Kanskje finnes det, i Deres plutselige fascinasjon for kvinnelig tennisklasking, intet mindre enn en kime til det som vil vise seg å være selveste redningen for Deres såkalte liv i sengen? Det samme gjelder selvsagt Deres datter: Opplever hun at ektemannen gjerne vil ta henne med ut på picnic, bør De allerede ha lært henne at det er den andre halvdel av dette ord hun skal feste seg ved: Hun skal nikke, og det ganske så entusiastisk, med hodet. Uten å overdrive. Og så skal hun kle seg i hvitt. Videre skal hun ta med seg noen små baller hun kan kjele med. Deretter gjenstår blott at hun med jevne mellomrom spretter opp og ned (nogenlunde behersket), og gjerne benytter anledningen til å gripe om et nærliggende skaft. Da vil hennes ektemann etter all sannsynlighet være mer enn middels tilfreds med sin hustru. For å si det slik.

RACKET. For det kan vel knappest ha gått noen mann, selv ikke den minst praktiske av arten, hus forbi at den gjenstand vi nettopp omtalte som et «skaft», besitter en utforming som ingenlunde ligner eksempelvis en nesetipp, et kne eller en ankel. Hvis De én eneste hellig gang har sett hvor utsøkt elegant – ja, man kan dertil våge å si: så vidunderlig konkret – frøken Anna K. og hennes søstre griper om skaftet på sin racket, vil det neppe ha latt Deres underliv forbli fullstendig upåvirket. Det er ikke til å underslå at vi er mange herrer som i en slik stund rammes i betydelig grad – ja, på det groveste – av et så vulgært uttrykk som det å «gå av skaftet»!

BANAN. Det er verdt å nevne at idet disse tennisklaskende og russiske skjønnheter, i pausene mellom gamene, mellom sine lepper putter intet annet enn en banan – dette enorme bæret vi ikke skjønner noe av –, så bringer det uvilkårlig våre tanker bort fra selve tennisklaskingens utvilsomt avgjørende, men ikke alltid like pirrende, numeriske aspekt. Bananen er riktignok svært næringsrik, og undertegnede hevder på ingen måte at de ernæringsfysiologer som måtte ha tilrådet inntak av banan mellom slagene, har urent mel i sin ernæringspose. Men bananen spiller en viktigere rolle en som så. Som kjent er en blond russisk kvinne skapt for å klaske tennis, vi herrer er skapt for å titte på fjernsyn mens hun gjør det, og inntaket av banan er det utvetydige symbol på at kvinnen har forstått hva hennes rolle her i verden går ut på.

STØNN. At tennisklaskingens blonde skjønnheter dertil vet å stønne – ja, at de simpelthen ikke later til å være i stand til å la være –, er utvilsomt blant de ytterligere faktorer som bidrar til at tennisklasking er å regne som fjernsynsidrettens mest egnede sted for Deres datter og andre blivende «super-modeller». Enkelte vil kanskje erindre det voldsomme oppstuss det skapte da den ungarsk-jugoslaviske tennisklasker kjent som frøken Monica Seles slo igjennom i det internasjonale tennisidrettshabitat tidlig på det unge 1990-tall, et oppstuss som ene og alene skyldtes frøken Seles’ uhyre høylydte stønning, der den unektelig manifesterte seg ved hvert eneste slag på tennisballen. Denne kvinnes stønn frembrakte en nærmest uanstendig emosjon. Dette foranlediget rimeligvis at kvinnene som skulle spille mot frøken Seles, sutret og klaget. Seles fikk jo all oppmerksomhet! Nu vil mange herrer innvende: Men frøken Seles var da paa ingen Maade nogen Skønhed at see til! Til det er det kun å si: Eksakt! Men frøken Seles bidro til å skape bevissthet om hvilke orgastiske krefter som var i spill i den fysiske utøvelse av kvinnetennisklasking. Dette var hennes predestinerte rolle. Da frøken Seles hadde stønnet fra seg, og inngytt oss herrer med den lett ubehagelige (de aller mest vovede av oss ville sagt «behagelige»!) følelse av at dette ville jo saktens ha kunnet være ganske så all right hvis denne frøken Seles hadde vært fin å se til, var banen (jeg hadde nær sagt «bananen»!) duket for en ny tidsalder: frøken Anna K.s tidsalder. Frøken Anna K. utallige slag på ballen ble fanget av den vidunderlige nye verdens allestedsnærværende linser, hvilket ga opphav til en tilnærmet grenseløs sirkulasjon av levende bilder, og vi kunne omsider se hvordan russerinnens former uanstrengt kunne flørte med gravitasjonen, og hvordan hennes fottøy kunne bremse hennes kropp for å skape de herligeste billedsuksesjoner, likeså suggestive som seduktive. Bildene er evige, som skjønnheten selv: De holder i live vårt minne om Anna K.