På pilegrimsreise til tennissportens vugge – Jon Ståle Ritland

Anmeldelse av: Wimbledon: Der graset er grønast. Av Gudmund Skjeldal. Cappelen Damm 2017.

9788202542177

Det er på flere måter langt fra en norsk vestlandsbygd til Wimbledon. I den ferske boka til  Gudmund Skjeldal følger vi forfatterens reise fra en gryende fascinasjon for tennis via TV-ruta i oppveksten til en pilegrimsreise til tennissportens Mekka under the Championship i 2016. Herbjørn Sørebø utga ”Bønder spelar ikkje tennis” i 1972. Noen år senere snek bondesønnen Skjeldal seg unna gårdsarbeidet , og satt trollbundet foran TV-overføringen av ”århundrets kamp”, den legendariske Wimbledonfinalen mellom Bjørn Borg og John McEnroe i 1980.

Leseren blir tatt med tilbake til dramaet som utspilte seg på Centre Court, da den kontrollerte grunnlinjespilleren Bjørn Borg møtte sin motsats i den unge, temperamentsfulle, serve-og volleyspesialisten John McEnroe. Bondesønnen lar seg fascinere av den nær perfekte gressmatta, av poengsystemet som gjør duellene så spennende å se på, av personlighetene på banen, og ikke minst de estetiske sidene ved selve spillet.

Forfatteren filosoferer rundt hva som gjør tennissporten til et spill som er så lett å la seg oppsluke av. «Ein kan ikkje forklara kvifor tennis er eit vakkert spel. Ein kan berre peika på det og vona at andre ser det.», skriver han. Og i hans betraktninger omkring det vakre i spillet, følger også flere matchende formuleringer, som følgende om McEnroes drop-shot: “Sjølv då kunne han dempa ballen så fintfølande ved nettet, berre med venstrehanda på racketen, som om han var ein dirigent som skar harmoniske stykke ut av lufta”. NRK-sendingen av ”århundrets kamp” ble avbrutt før det uhyre spennende tie-breaket i 4. set for å gi plass til barne-TV.  Skjeldal gjentar dette grepet, og lar resten av kampen ligge som en cliffhanger som han kommer tilbake til noen kapitler senere.

sek-person-scid-33230
Gudmund Skjeldal. Foto: Ellen Lande Gossner

Erfaringen fra toppidretten kommer godt med for den tidligere langrennsløperen, når han dykker ned i de fysiske og mentale utfordringene ved de lange 5-sets-kampene, som han sammenligner med en 5-mil på ski.  Der langrennssporten har endret på løypelengde på rundene og innført fellesstart, er tennissporten tradisjonsbundet og konservativ. Dette gjelder i utpreget grad Wimbledon-turneringen, der utøverne fortsatt må bære hvite klær. og med unntak som innføringen av tiebreak og Hawk Eye, har turneringsformatet endret seg lite siden de første kampene i 1877.

Etter å ha vokst opp med onnearbeid og hesjing i kupert vestlandsterreng, lar unge Skjeldal seg imponere av de perfekte og plane gressmattene i London, SW19.  I et intervju med banemesteren får vi en innføring i det møysommelige og nøyaktige forarbeidet som utføres hvert år for at banene skal fremstå i perfekt stand til den årlige turneringen. Det viser seg at gresset er av samme sort raigress som på hjemgården ved Voss. Og da forfatteren til slutt får lov til å berøre den nøyaktig 8 mm høye gressmatten med egne hender, oppleves det nesten som en religiøs opplevelse. «Wimbledon er eit eige paradis. Om vi ikkje kan tru på sjølve frelsa i idretten, skuldar vi britane ei andektig reise dit.».

Boken er spekket av interessante detaljer og anekdoter fra Wimbledonturneringens idretts- og kulturhistorie, der mange av sportens store profiler som Roger Federer, Serena Williams, Rafael Nadal og Andre Agassi figurerer. Skjeldal skriver seg i så måte inn i rekken av gode litterater (som David Foster Wallace, Tim Adams og William Skidelsky) med personlige tanker og gode refleksjoner omkring tennissporten.

Beskrivelsene av den engelske køkulturen og møtene med folk som ligger i telt i the Queue mens de drømmer om å få billett til Federer sin kamp på Centre Court neste dag er rørende. Best er boken når Skjeldal er på sitt mest personlige og engasjerte. Som da han etter å ha bivånet Federer slå Marin Cilic etter å ha kommet tilbake fra 0-2 i set, setter seg ned med to fremmede eldre engelske kvinner og bare må dele opplevelsene fra kampen med dem.

At en norsk kvinne ved navn Molla Bjurstedt Mallory spilte Wimbledonfinale i 1922 er nok ukjent for mange. En av Norges første store kvinnelige atleter, med 8 titler i US Open, får sin historie fortalt. Mot slutten formidler forfatteren håp om at vi snart kan få norske tennisspillere med på tablået i The Championship. 18-åringen Casper Ruud, sønnen til Norges beste spiller i moderne tid Christian Ruud, klatrer raskt på verdensrankingen.

Wimbledon – der graset er grønast, er en velformulert, lettlest, underholdende, godt komponert, og kunnskapsrik utgivelse, som bør kunne fenge både de med og uten tennisinteresse. Tennis er mye mer enn en sport. Wimbledon er mye mer enn gressbanene og kampene. På samme måte er denne boken mye mer enn en bok om tennis.

 

jonståleritland
Anmelder Jon Ståle Ritland er poet, øyelege og en habil tennisspiller.  Foto: Morten Hjertø