Sarpsborg, Wimbledon, Irak. Intervju med Drillo

I anledning Egil «Drillo» Olsens 75-årsdag publiserer Olympiastadion et intervju med jublianten som først ble trykket i Det litterære cupfinaleheftet 2015. Rosenborg – Sarpsborg 08. Drillo ble intervjuet av Olympiastadions redaktører Endre Ruset og Peder Samdal. 

Året er 1962. Østsiden møter Sarpsborg FK i Sarpsborg. Det er ennå noen år før Drillo får kallenavnet Drillo. Egil Olsen står klar til å ta et straffespark som kan sikre et sensasjonelt opprykk til Hovedserien. Det unge Østsiden-laget har rykket opp fem år på rad og kjemper om en plass i den nye tiklubbsserien.

I nest siste serierunde møter vi Sarp i Sarp. Vi leda med ett poeng før kampen, det var to kamper igjen. Fem minutter før slutt, på stillingen 1-0 til Sarp, får vi straffespark. Det tar jeg. Kolbjørn Nilsen sto i mål for Sarp den gangen. Nilsen redder, men slipper ballen. Så kommer en annen Østsidenspiller og tar returen. Han skyter fra femmeteren og bommer. Scorer vi der, er vi antakeligvis i tiklubbsserien. Jeg husker det straffesparket, jeg tror det er det eneste jeg har brent i hele mitt liv.

Sarpsborg FK vant til slutt serien og slo Os i kvalifiseringskampene til Hovedserien.

Men mitt første møte med Sarp kom allerede som junior. Jeg var god som juniorspiller og ble spurt av Sarp om å være med i en juniorturnering i Verdal i Nord-Trøndelag, så jeg spilte med dem der oppe, de var tidlig interessert i meg. Men da spilte jeg på Østsiden, det er der jeg har barndommen og oppveksten min.

Østsiden ligger i Fredrikstad kommune og rett i nærheten av Sarpsborg. Dro du og så kampene til begge lag da du var liten?

Ikke Sarp. Bare Fredrikstad. Jeg vokste opp på Vestsiden, men flytta til Østsiden da jeg gikk i sjuendeklasse på folkeskolen, så jeg hadde ikke noen motforestillinger mot Fredrikstad, men mange i Østsiden-miljøet hata Fredrikstad. De gikk på Fredrikstad stadion og jubla da Fredrikstad tapte. Det gjorde aldri jeg. Men jeg var på stadion og så hver hjemmekamp.

Hadde du noen favorittspillere?

Det var den gangen Bjørn Borgen og Per “Snæbbus” Kristoffersen som var på vei opp og fram.

Østfold-fotballen var i det hele tatt utrolig sterk på 40-, 50- og 60-tallet …

Den gangen var det åtte lag i de to øverste divisjonene innenfor en radius på et par mil. Helt ekstremt. Du hadde Fredrikstad, Sarp og Sparta naturligvis. Men så hadde du masse lag som lå i første eller nest øverste divisjon. Lisleby, Hafslund, Greåker. De var blant lagene som rykka ned fra sekstenklubbserien da det ble ti lag.

Østfold-lagene var også involvert i en rekke cupfinaler på slutten av førtitallet og begynnelsen av femtitallet. Fulgte du med på cupfinalene som gutt?

Ja. Jeg var ti år i 1952. Da så jeg cupfinalen på Ullevaal sammen med faren min. Det er eneste gangen i norsk historie at et annendivisjonslag har møtt et tredjedivisjonslag i cupfinalen. Sparta Sarpsborg mot Solberg. Solberg leda 2-0 til det var et kvarter igjen, Sparta vant 3-2.

Da holdt dere med Sparta?

Ja. Veldig. Jeg husker sånn svakt slutten at de snudde 0-2 til 3-2. Odd Wang Sørensen scoret vinnermålet for Sparta.

Var faren din interessert i fotball?

Ikke veldig, men han spilte på Østsiden da han var ung. Men det jeg har arva av faren min var noen fiber, antakeligvis, han var ekstremt hurtig. Det var jeg også. Jeg løp sekstimeteren på godt under sju. Så jeg var kjapp. Jeg ble jo kjent for å være en veldig god dribler, men egentlig hadde jeg ikke noe stort driblerepertoar. Jeg profiterte først og fremst på farta, jeg hadde en enkel venstre-høyre-finte, slik som Garrincha hadde.

Er du Norges svar på Garrincha?

Jeg så Garrincha i VM i 1958, jeg! Da var jeg seksten år og haiket til Göteborg og så Sovjetunionen mot Brasil. Jeg sto i kø i seks timer og sto helt inntil et gjerde under kampen. Jeg hadde Garrincha så å si rett foran nesa på meg. Den kampen var hans store gjennombrudd, han kjørte rundt med den russiske backen. Garrincha var en veldig spesiell type, han kom vel fra en indianerbakgrunn, var veldig alkoholisert og ja. Han stakkars russiske backen har jeg lest ble intervjua etter kampen om hvordan det var å spille mot Garrincha. Han svarte at så lenge han klarte å holde øya på ballen, gikk det bra, men så måtte han blunke en gang i mellom og da var både ballen og mannen vekk.

Apropos profiler. I cupfinaleheftet skal vi trykke et dikt om Sarpsborg-legenden Harry Kure, som var en ekspert på å score direkte fra corner. Så du han spille?

Jeg er rimelig sikker på at jeg spilte mot Kure da jeg var i Østsiden. Han var eldre enn meg.

Så du han skru ballen i mål fra corner?

Det kan godt hende. Jeg har sett Harry Kure mange ganger. Han var en typisk ving. Den gangen var vinger et begrep. Det har skjedd litt siden da. I dag er kantspillere og back og ving litt i ett.

Spilte du selv på vingen?

Ja, jeg spilte mye ving, men også senterløper som det het den gangen, og spiss. På Sarp spilte jeg mye ving.

Du var altså innom Sarpsborg FK som junior. Men Vålerenga ble den første klubben etter Østsiden. Stemmer det at det var der du fikk kallenavnet Drillo?

Det stemmer. Per Schjerven Olsen var opphavsmann til det navnet. Jeg fikk kallenavnet nokså kjapt. Schervjen Olsen har over hundre landskamper i ishockey, han er et av de største balltalentene Norge har hatt, han var god i alt. Jeg tror ikke han fikk noen landskamper i fotball, men det var veldig nært.

Hadde du noen andre kallenavn? Fra Østsiden?

Nei. Ikke fra Østsiden. Der var jeg bare Egil.

Ble Drillo-navnet med deg da du dro til Sarpsborg?

Om Drillo ble brukt da jeg spilte i Sarp, husker jeg ikke. Men Drillo-navnet fikk jeg i Vålerenga. Jeg flyttet til Oslo etter militæret og begynte å studere på Blindern på begynnelsen av 60-tallet. Da tok jeg fransk og tysk mellomfag, samtidig som jeg spilte for Vålerenga i 66 og 67. Der spilte jeg ett år sammen med Nils Arne Eggen. Han hadde en liten bil, som jeg satt med på til Blindern og til trening på Valle Hovin.

Var Eggen lik seg selv på den tida?

Jada. Han kunne gå rundt og lete etter brillene sine mens han hadde de på, han var distré.

Det er morsomt å tenke på at de to mest legendariske, norske trenerlegendene faktisk har spilt på samme lag …

Jeg husker en diskusjon i klubben, om muligheten for å få lys på treningsfeltet på Valle Hovin. Det var vanskelig å få til, mye om og men. Da reiste Nils Arne seg og skjelte ut de som som diskuterte og sa: Vi lever i en tid hvor andre sender folk til månen, men her på Valle greier vi ikke få på en lyskaster en gang!

drillo
Drillo og Peder Samdal fra Olympiastadion.

Hvordan ble du tatt imot da du gikk til Sarpsborg?

Veldig bra. Den gangen var jeg ganske god. Jeg har jo en litt merkelig karriere. Jeg har landskamper fra før jeg var 22 og etter at jeg ble 29, men ingen landskamper mellom de årene. Da var det en østerriker, Willy Kment, som var landslagstrener. I ettertid har jeg snakket med andre som jobbet sammen med ham. For det første hatet han stilen min, fordi jeg hadde langt hår og trøya utapå buksa. Det er også mulig at han var antikommunist, og det var jo kjent at jeg var kommunist. Så det er hypotese. Men så fort mitt navn kom på tale, snakka han om å ta sin hatt og reise hjem til Østerrike, for han var det helt uaktuelt å ta meg ut.

Traff du noen gang Kment?

Nei. Men jeg fikk spille på landslaget den første kampen etter at han dro. Jeg var vel lagt merke til i Norge, for jeg var ganske sentral på det Sarpelaget.

Du var artisten?

Ja, jeg ble jo kalt Norges svar på George Best.

Bare med en litt annen livsstil?

Forhåpentligvis! Jeg bodde i Oslo de fire årene jeg spilte i Sarp. Treneren var Harald Hennum, en gammel Frigg-spiller, med mange landskamper og landslagsmål. Den gangen trente vi tre ganger i uka, pluss kamp. Så jeg satt på med han i bil tur-retur tre ganger i uka,

Snakket dere taktikk?

Han kjørte så fort at jeg ikke turte å snakke i det hele tatt.

Vurderte du på dette tidspunktet å bli trener i fremtiden?

Jeg tenkte aldri at jeg skulle bli trener, nei, jeg gjorde ikke det. Jeg har aldri lagt planer i livet mitt i det hele tatt. Det har vært veldig tilfeldig at jeg har havna opp som trener.

Hvor spilte du din beste fotball? Vålerenga eller Sarpsborg?

Ganske sikkert i Sarp. Jeg fikk brukt farta og var på et bra lag, folk som kunne score på innleggene mine, jeg var veldig mye nest sist på scoringer.

Var det noen spillere du hadde ekstra god kjemi med på bana?

Dag Navestad var en sentral playmaker på midten. Sammen med en som het Bjørn Woodruff, som var mer grovarbeider. Og Ingar Løken spilte back på, faren til Karl Petter Løken. Som jeg har hatt på landslaget etterpå. Det var mange profiler på det Sarpelaget der.

I 1970 spilte Sarpsborg FK sine eneste europacupkamper. Mot Leeds United i Messebycupen, forløperen til UEFA-cupen. Hva husker du fra de oppgjørene?

Vi gjorde en anstendig kamp mot dem hjemme, de scoret et kvarter før slutt, 1-0. Vi hadde flere muligheter. Vi spilte tilnærmet jevnt med Leeds på hjemmebane, åpna bra i returkampen på Elland Road også. Jeg er ganske sikker på at vi hadde et skudd i stolpen, og jeg tror det var Kai Kjønigsen som fyrte av skuddet. Men etter hvert rakna det og vi tapte 5-0. Jeg hadde også spilt i Europa før, med Vålerenga, mot Everton. Da scoret jeg. Jeg dro av alt som var, inkludert keeper. Men vi tapte 4-2.

Var det din flotteste scoring i karrieren?

Det er nok en av de jeg husker best. Jeg husker også at Helge “Bonden” Sørli som sto i mål på Vålerenga, ble skada og liggende nede. Han trilla ballen bort til meg, så begynte jeg å heppe litt, lot ballen trille litt rundt på ryggen før jeg banka jeg den så høyt opp i lufta som jeg kunne og så la jeg den død på nakken. Det var 28 000 tilskuere på Goodison Park den dagen. De reiste seg og ropte: ”More, more, more!”.

Du er fotballartisten som ble en trenerstrateg?

Ja, jeg har hørt den før. Jeg er akademiker og gikk på idrettshøyskolen og har lært meg vitenskapelig metode og har blitt opptatt av fotball på en litt annen måte. Jeg havna borti Charles Reep og undersøkelsene hans. Han var kampanalysens far. Det han skrev leste jeg med stor interesse. Han er på en måte faren til den direkte stilen i fotball – direct play – og undersøkelsene hans viste at det laget som hadde ballen flest ganger innenfor scorebox vant kamper.

Var det andre enn deg som jobbet med den akademiske tilnærmingen?

Kjell Schou-Andreassen, Tor Røste Fossen, Nils Arne Eggen. Det var den gruppa trenere som begynte å interessere seg for, ja, kall det gjerne forskning i fotball. Vi var nok de første i Norge som ble interessert i det sporet der. Jeg ble etter hvert  kjent med Charles Reep og besøkte han i Plymouth. Jeg inviterte han da vi møtte England i en treningskamp på Ullevaal på 90-tallet. Da var han gjest, 95 år gammel, og holdt forelesning for studentene ved Idrettshøyskolen. Han døde noen år senere.

Var Reep trener for noen lag?

Nei. Reep var forsker. Jeg har også blitt godt kjent med en av hans elever, Richard Pollard. Han har skrevet flere forskningsartikler om fotball, og er veldig klar på at direct play er mer effektivt enn det jeg vil kalle bakoverfotball, med Barcelona som forbilde. Nå er Pollard i California og jobber som forsker på et universitet. Han har forsket på fotball, men først og fremst på medisin. For ett år siden han holdt et foredrag for medisinere i Bhutan. På samme tur holdt han også en forelesning for fotballforbundet i Bhutan. Da lå Bhutan på 209-plass, altså sist på FIFA-rankingen. Han foreslo for dem å ansette en rådgiver, og nevnte mitt navn. De ble veldig interesserte. Men så gikk det noen måneder og Pollard fikk beskjed om at de hadde fått tilbud om en trener fra Japan som det japanske fotballforbundet betalte, og de kvalifiserte seg til Asia-mesterskapet. Det hadde vært litt av en jobb å trene Bhutan. Jeg har trent Wimbledon og Irak. Noen særlig rarere lag går det ikke an å få tak i.

To versjoner av The Crazy Gang!

Bhutan hadde vært spennende. I Bhutan er det høyeste fjellet ingen i verden har besteget. Gangkhar Puensum. 7570 meter.

I årets finale møtes Rosenborg og Sarpsborg 08. Med Sarpsborg som klar underdog. Dere møtte hverandre på 60- og 70-tallet i Hovedserien da du spilte for Sarpsborg. Hvordan var det å spille mot Eggen og Iversen?

Jeg husker i hvert fall en kamp mot Rosenborg. Vi tapte grovt på hjemmebane. Odd Iversen var vel på sitt beste på den tida der. Men det jeg husker best er da jeg spilte på Østsiden mot Rosenborg på Lerkendal. Da var vi i nest øverste divisjon og vi vant 3-2. Jeg scora ett eller to mål. John Krogh spilte da spiss på det norske landslaget og Rosenborg, han var en sånn typisk tanksenter. Da sto følgende i Adressavisa dagen etterpå: ”Spissen til Rosenborg John Krogh spiller på det norske landslaget. Spissen til Østsiden, Egil Olsen, spiller ikke på landslaget. Forstå det den som kan.”

Over til fotballen i Østfold i dag. Fredrikstad sliter, men Sarpsborg leverer. Hva er grunnen til at det er sånn?

Det er jeg ikke i posisjon til å si stort om, men det har mye med ledelse å gjøre. Du trenger en ledelse som tar riktige avgjørelser og tenker langsiktig, og der har Sarpsborg tydeligvis vært flinkere enn Fredrikstad, det er det ingen tvil om.

Geir Bakke har tatt over Sarpsborg 08. Hvordan vurderer du hans innsats?

Jeg kjenner han ikke veldig godt, men jeg ser en del kamper. Etter mitt hjerte spiller Sarp for mye possessionorientert fotball, litt for opptatt av å vinne antall pasninger i en kamp enn å vinne selve kampen. Ikke i ekstrem grad, men fremdeles litt for mye. Sarp var jo veldig langt på den sida under Roar Johansen, han er veldig possessionorientert og Barcelona-frelst. Men jeg synes fremdeles at Sarp er for mye der. Mens Rosenborg og Kåre Ingebrigtsen har en fotballfilosofi som er nærmere min. Ganske fremoverrettet med kontringer. Men for all del, Sarp har vært flinke med kjøp og salg, fått tak i spillere som passer til hverandre, de har gjort mye bra i Sarp.

Er det noen spillere du har lagt særlig merke til?

De har ikke noen veldig markante stjerner på laget, de er mer et lag.

Hva tror du om sjansene deres i finalen?

De tror jeg er små. Men ingenting er umulig i fotball. Det forekommer til og med ran en gang innimellom. Norge var nære på å gjøre et ran mot Italia i EM-kvalifiseringen, så det skjer jo, men hvis Sarp skal slå Rosenborg er de nødt til å ha marginer.

Men fotball er vel et spill med mange tilfeldigheter …

Tilfeldigheter spiller en langt større rolle enn det i hvert fall sportsjournalister liker å innrømme. Tilfeldigheten kan verken gjøres til helt eller syndebukk, og da er de ikke veldig interessante, men de spiller en veldig stor rolle. Dommeren kan være like avgjørende når det gjelder hvem som vinner kampen. Det er for eksempel ingen som helst tvil om at målet til Norge mot Italia er offside. Det kan du aldri gardere deg mot, i hvert fall ikke dommerfeil. For all del. Dommerne blir flinkere med åra de også. Men det er jo de avgjørende situasjonene, straffe, ikke straffe, offside, ikke offside, som avgjør kamper.

Hvilket forhold har du til cupfinalen? Magisk folkefest?

Mitt forhold til cupfinalen er avslappet. Men det har litt med min natur å gjøre, jeg er ikke særlig opptatt av den store folkefesten som mange andre ser fram til. Jeg ser fotball like godt alene og synes det nesten er mer behagelig.

Til slutt, kan vi få et resultattips?

Jeg liker å sitere min gamle kollega Benny Lennartsson: ”Jag er fotballstrenare, ingen jækla spåmann!”