Innbytterpuls – Tallak Christensen

KAPITTEL 2
April 1983, Vennesla, Moseidmoen, Vindbjart–Engmark 3–2

Det funka. For faen, det funka, akkurat som på garasjeveggen hjemme.

Det var en blek vårettermiddag. De satt og humpet i baksetet på Bas’ gamle Ford 17 M. Kristian så på Hallvar. Hallvar så på Kristian. De trengte ikke si noe, begge visste at det hadde vært en historisk dag.

Det var første året miniputtklassen gikk fra 11-er- til 7-erbane. Kristian og han hadde lenge mast om å få delta i organisert fotball, og nå mente Bas at tiden var moden. Samtidig med 7-erfotball innførte Engmark aldersbestemte lag, det vil si at alle spillerne på laget skulle være født i samme år.

Etter at Bas hadde observert Hallvar og Kristian på noen økter med 74-årgangen, tok han seg en tur opp til sin gamle bekjente, Dr. Hans, som var trener for 73-modellene.

– Gutta er simpelthen for gode for det laget. De må ha noe mer å bryne seg på.

Dr. Hans var kjent som en sindig mann. Han kunne nok fremstsom en flegmatisk type, men det bodde også et konkurranseinstinkt i ham. Det var ikke helt politisk korrekt å toppe laget, men etter at gutta hadde deltatt på noen treninger, var ikke Dr. Hans i tvil om han ville ha dem med.

– Jeg tar meg av Ivarsen i styret. Vi sier bare at Kristian går i klasse med resten av gutta, og at Hallvar er sterkt knyttet til ham.

Kristian var født tidlig på året, og var begynt ett år før tiden å skolen uten at det hadde spilt noen som helst rolle for vennskapet med Hallvar. Dette var første gangen de profitterte på det.

Bas ville at den første ordentlige fotballkampen de spilte, skulle være en høytidelig anledning. Det ble ikke tatt lett på forberedelsene. Etter vinterferien hadde de kjøpt fotballsko på Stein Thunbergs sportsforretning på Engmark-senteret. Utallige sko ble prøvd og forkastet, og man kunne mer enn ane Thunbergs utålmodighet.

Men så, som fra det store intet, eller mer sannsynlig etter en rask telefon fra butikkeieren, dukket plutselig Svein «Matta» Mathisen opp. Det var gjevt med Thunberg, men Matta var i en annen divisjon. Allerede den gang var han en legende i Start, like kjapp på banen som i replikken. Han hadde tatt Kristian og Hallvar med på det bakrommet som var skilt ut fra forretningen kun med en grønn, skyvbar filtgardin, og holdt en liten leksjon.

– Husk det gutter, at fotballskoene er det viktigste arbeidsverktøyet en fotballspiller har. Derfor må dere behandle dem med omtanke.

Så hadde han møysommelig gått gjennom rutinen. Etter bruk skulle de skylles i varmt vann, deretter tørke ett døgn. Så tok han frem en liten våtserviett til å vaske rillene som skruknottene var festet i.

– Amatører glemmer alltid dette, men hvis du dropper dette, kan du ikke bytte fra grus til gress mer enn et par ganger før de er utslitte.

Dette var alvor, det skjønte de begge to. Deretter tok Matta frem skokremen, og fordelte den rikelig utover et par brukte sko som sto i en kasse.

– Aldri knip med skokremen. Aldri!

Deretter måtte de vente en halv dag på å gi skoene den siste finishen med skobørsten. Så gikk Matta rett ut i forretningen, grep to par med de tre stripene på tvers, og sa:

– Disse skal dere ha. Adidas er for ordentlige fotballspillere, og det kan jeg se dere er.

Overveielsens tid var forbi, nå skred de til verket. Matta hadde visstnok en sidejobb som lærer, men ville aldri få noen problemer om han meldte overgang til salgsbransjen.

– Hvis jeg møter en back med upussede sko, så vet jeg at jeg kan drible ham ti ganger bare i første omgang.

Kristian og Hallvar hadde vasket og pusset i flere uker, og nå skulle skoene endelig prøves på alvor. I en ekte fotballkamp. Vindbjart på bortebane var ikke den enkleste åpningen på sesongen. Enten bedrev de utstrakt aldersjuks, eller så hadde de noen helt spesielle gener på landsbygda. På Hallvar virket det i hvert fall som om de jevnt over var et hode høyere enn Engmark-spillerne. Han ene litt rødlige med en firkantet kropp hadde jo kviser og en vikende pannelugg.

Dr. Hans var overlege på sykehuset. Han hadde nesten alltid bakvakt, men var for energisk til å sitte hjemme og vente på telefon. Han hadde derfor gått til innkjøp av, om ikke den første, så i hvert fall den største mobiltelefonen i Kristiansand. Et digert, firkanta apparat som han bar i en sele på tvers av overkroppen.

Han sa som alltid noen ord i garderoben. Det var som regel et eller annet om at dette relativt sett ikke var viktig, bare gøy. Om de tapte 0–10 så skulle de fremdeles hjem og spise middag og gå på skolen i morgen. Han hadde ganske sikkert en klar tanke bak disse ordene. Det var ikke nødvendig å appellere til mer innsatsvilje i hvert fall, den lyste allerede lang vei i ivrige gutteøyne. Til slutt, nesten tilfeldig, hadde han sagt:

– En ting til, gutter. Kristian er kaptein. Han leder oppvarmingen.

Så hadde han dradd frem et digert bind med en stor C på, akkurat som på Alan Hansen. Det kunne nesten surres to ganger rundt den tynne venstrearmen til Kristian, men til slutt fant de en binders som kunne ta inn slakket.

Hallvar kjente med en gang at han ble stolt av kameraten sin. De var de to yngste på laget, og så hadde en av dem blitt utnevnt til kaptein. Kristian virket først litt fortumlet, som om han ikke trodde han hadde hørt riktig. Men han kom seg fort, og fremme på banen var han raskt i gang med den nye jobben:

– En kortside jogg, en kortside med høye kneløft, en kortside jogg, en kortside sprint.

Det var vanskelig å si hvor mye Dr. Hans la i dette, men Kristian var egentlig den fødte kaptein. I hvert fall på dette nivået. Han kunne klokka, han snakket greit med voksne, og så kunne han fødselsdatoen til alle gutta på laget. Slik gikk det til at Hallvar aldri helt lærte når han hadde bursdag. Han visste det var 14. april, men kunne ikke si fødselsnummeret sitt med tall. Hvorfor skulle han det så lenge Kristian alltid var med og hadde kontroll på det?

Engmark tapte kampen helt fortjent. Vindbjart hadde kjapt tatt en 2–0-ledelse. Før pause slo Nils en tilbake for Engmark på et frispark han egentlig ikke skulle tatt. Nils var sønnen til Dr. Hans, og den beste på laget. Men Dr. Hans ville ikke at noen skulle tro at Nils fikk noe gratis av den grunn, så selv om han hadde en virkelig god skuddfot, skulle han ikke ta dødballer. Hallvar trodde ikke det var av ulydighet, men mer av iver at han tok dette frisparket. Dr. Hans smilte i hvert fall godt på sidelinja da ballen skrudde inn ved stolpen.

Vindbjart scoret en gang til, men så skjedde det som forandret alt. Med fem minutter igjen på klokka hadde Kristian trukket seg litt ut på høyrekanten. Da Hallvar vant ballen midt på egen halvdel, slo han direkte opp på kameraten. Kristian vendte opp, driblet av et par motspillere og var på full fart mot dødlinja. Samtidig hadde Hallvar sprintet helt opp til Vindbjarts 16-meter. Han fikk et lite sekund øyekontakt med Kristian, og visste med det samme at hvis kompisen slo ballen inn i feltet i den helt riktige høyden, med den helt riktige skruen og den helt riktige farta, så ville det være enkelt å styre den i mål med panna.

Det var dette de hadde gjort tusenvis av ganger på garasjen i gata hjemme. Kristian sto med postkassa, Hallvar tjue meter lenger borte med garasjedøra i en 90-gradersvinkel. De hadde prøvd og feilet i årevis, men til slutt funnet den perfekte kombinasjonen der alt stemte. Der Hallvars løp var på hundredelen riktig timet i forhold til innlegget, som hadde den perfekte bananskruen som ga headingen mer fart. Og av Bas hadde de lært at man alltid skal heade i bakken og på motsatt side av der pasningen kom fra, så venstre hjørne av garasjeporten var tydelig slitt.

Det var den perfekte pasning. Ballen søkte hodet til Hallvar. Helt automatisert hadde hodebevegelsen hans vært, og ballen gled vakkert ned i venstre hjørnet. Han lukket øynene, trengte ikke se det, han visste at det kom til å bli scoring. Han ramlet, men så i øyekroken at Kristian allerede hadde løftet hendene, og var på vei mot ham.

Slik hadde det seg at det denne bleke ettermiddagen, som nesten umerkelig gled over i kveldsmørke, i en gammel 17 M Ford, på vei fra Vennesla til Engmark satt to kamerater med et smil om munnen. 

Kampen var tapt, men de hadde likevel vunnet. En seier som betydde alt.

tallakchristensen

Tallak Christensen (f. 1972) er født og oppvokst i Kristiansand. Han er utdannet jurist med mest erfaring fra politi- og påtalemyndigheten. Innbytterpuls er hans andre bok. Les mer og bestill her.