ET HELT NYTT UNIVERS – intervju med MiRee Abrahamsen

Miree Abrahamsen (f. 1973) debuterte som  forfatter i 1999 med diktsamlingen «Ankeret i apegården» og har utgitt en fem romaner, senest «Nød hjelp» fra 2014. Wushu er en samlebetegnelse for kinesisk kampkunst. Det finnes minst 128 ulike stilarter innen wushu, som kan være svært ulike hverandre. Felles for wushu-stilartene er at de er sterkt påvirket av den tradisjonelle kinesiske kulturen. Abrahamsen begynte å konkurrere i wushu 2012, da hun deltok i NM, og vant i grenene baji quan, tai ji jian og tai ji quan, og ble kåret til stevnets beste utøver. Siden er hun gjentatt norgesmester i flere disipliner i wushu, tai ji og tai ji sverd. Hun har vært medaljør i flere internasjonale stevner både i Norge og i utlandet.

Hvordan oppdaget du wushu?

Det startet med et tilfeldig inntrykk under en reise til Kina i 2006. Jeg så wushu ved en innsjø. Dengang visste jeg ikke hva wushu og tai ji var, men det så estetisk vakkert ut. Senere tok jeg en prøvetime. Den prøvetimen … Jeg tenker at en som er disponert for heroin som prøver heroin for første gang, bare tenker sånn wow! Min første opplevelse med wushu likner en slik følelse. Den rusen jeg kjente på så sterkt, var en underliggende dragning som må ha ligget ganske i dypet, ettersom jeg ikke tidligere hadde hatt et behov for det. Det var et eller annet i wushu som var veldig kompatibelt med personligheten min. Jeg ble fengsla og fascinert. På overflaten kan jeg sikkert fremstå som kaotisk, men dypt inni har jeg alltid vært veldig selvdisiplinert. Jeg liker det. Jeg trives og blomstrer når jeg kan være selvdisiplinert. Det holder hjernen våken og glad. Wushu handler om perfeksjonisme og innsikt. Det er tiltalende om man er interessert både idet fysiske og det mentale, og har et ganske høyt intellektuelt nivå. Hvordan oppdaget jeg wushu? En rekke tilfeldigheter. Men som Kung Fu Panda sier:  «Tilfeldigheter er ikke tilfeldige». Egentlig begynte jeg vel bare fordi jeg var fascinert. Og etter første prøvetime var jeg altså så høyt ruset på opplevelsen at det var helt uunngåelig å ikke fortsette. Jeg var besatt.

img_6137
MiRee Abrahamsen lengst til venstre på bildet.

Når begynte du å trene for alvor?

Jeg flyttet til Kina i 2008 og bodde i provinsen i ett år mens jeg studerte kinesisk. Deretter flyttet jeg til Beijing i 2009 og begynte å trene, da trente jeg seriøst. Det var veldig intenst. Jeg trente tolv timer hver dag. Jeg la meg og fikk ikke sove for jeg gledet meg sånn til å trene. I flere år var jeg den eneste jenta. Vi var to-tre fra Vesten, mens resten var kinesere. På sett og vis var det et veldig vanskelig og ensomt treningsregime. Jeg begynte på null. Den første tiden var jeg en del skadet, jeg trente for hardt. Jeg begynte jo med dette i trettiårene, mens de fleste som utøver wushu pensjonerer seg i tjueåra, da er kroppen ferdig. Jeg var hun litt crazy dama. Jeg kunne ingenting, skjønte ikke øvelsene og fikk ikke noe særlig støtte fra lærerene, ikke fra de vestlige medelevene heller. Det var tøft. Men jeg lærte meg hva det vil si å være en taper. Jeg begynte fra scratch, så gikk jeg derfra.

Vanskelighetsgraden er nokså amazingly skyhøy her. Hva drev deg?

Jeg vet ikke. Jeg finner glede ved ekstreme utfordringer. Jeg har aldri møtt på noe som var så vanskelig i hele mitt liv. Men det er jo noe med mestringsgleden. Du må lære deg enormt mye fysisk. Gleden ved å tilegne seg fysisk kunnskap. Dette med fysisk selvdisiplin. Like å ofre seg selv. Jeg tror ikke jeg hadde så god innsikt. Man må bruke absolutt all mulig av sin konsentrasjon for å lære. Man mislykkes gang på gang. Som forfatter kan du selv kamuflere deg og eksponere deg i teksten. Men når du står i en konkurranse, på et teppe og du er aleine og skal vise frem en perfeksjonisitisk øvelse, da er du totalt avkledd.

dsc01527

Hvordan har wushu forandret deg?

Den kjernen av nerd som bodde i meg tidligere, ble forløst med full kraft. Der jeg tidligere synes noe var gøy, men av ulike årsaker ble nødt til å stanse, enten det var lek, arbeid, en aktivitet, en tanke, kunne jeg i wushu bare stupe inn i det, og holde på og holde på. Wushu — eller gong fu, som det også er kjent som, er en sport, en kultur som går på raffinere, finspisse kunnskap og ferdigheter. Man kan holde på hele livet med en liten bevegelse, for å komme på innsiden av den.

Føler du at wushu er en kampsport eller føler du at det er kunst?

Begge deler. Og det er det som gjør at det tiltrekker seg veldig forskjellige folk. Noen er veldig fokusert på dette med konkurranse i wushu. Mange reiser til Shaolin og blir grepet av mystikken. Jeg synes alt appellerer til meg. Du har det fysiske aspektet. Du har filosofi. Det religiøse. Du har kultur. Wushu henger jo sammen med tradisjonell filosofi, medisin, kalligrafi, teseremoni, krigsstratetgi … alt som finnes i den klassiske kulturelle kinesiske pakka finner du i wushu.

DSC08964.JPG

Skriving foregår ofte på leting, leting etter et innhold som sammenfaller med en form. Man må trenge gjennom en vilje til å skape et helhetlig verk, kjempe seg gjennom kaos der man støter på blindveier og det er mye slit for å komme i de flytsonene der man får ord og setninger til å klaffe. Det er en energi som må kanaliseres på ny for hver gang man skal skape en ny bok. Finnes det en symbiose mellom treningsarbeidet, utøvelsen av wushu, og skrivingen? Hvordan påvirker de to disiplinene hverandre?

Det visuelle ved wushu er slående, alle teknikkene, styrken, smidigheten, hurtigheten, alle de hundrevis av stilartene, våpnene, klærne. . . Det er fascinerende. Men. Jeg visste ikke engang hva Shaolin, Bruce Lee eller noe som helst annet var for noe da jeg dro til Kina. I forhold til andre kampsportstilarter, er nok wushu noe helt for seg selv når det gjelder det sanselige. Det er bare å sette seg ned å se på Snikende tiger, skjult drage eller House of Flying Daggers for å skjønne dette. I en tidlig fase ble jeg veldig fascinert av dette – rent visuelt sett, ikke så mye av mystikken. Men etterhvert, når jeg greide å utføre bevegelser, kombinasjoner og fikk tak på teknikker, så kjente jeg at kroppen min selv kunne bli et stykke kunst. Om det kom noe ut på papiret som har direkte spor tilbake til wushu, det har jeg ikke tenkt over. Men wushu har nok påvirket noe av det jeg har skrevet rent tankemessig. Jeg har iallfall fått et svært bevisst forhold til ord og symboler etter å ha studert kinesisk – og også ord og symbolers form, gjennom kalligrafien – som er en kunstform som henger tett sammen med wushu.

For meg har en vellykket form vært et slags mantra og en grunnmur i alt jeg har prøvd å skape i alle disipliner. Dette har forfulgt meg inn i wushu. Det er selvsagt helheten som er overordnet, men jeg har aldri fått en god følelse av at noe er komplett eller ferdig før jeg får denne intuitive indre overbevisningen, freden i sinnet, som kommer ved at man registrerer at formen er slik den skal være.

Dette med å føle på formen, jobbe seg nitidig gjennom smerte og masse slagg du egentlig ikke ønsker å ta i, ting som virker uoverkommelige, det er ting som går igjen både i wushu og skriving. Jeg vil egentlig tenke på meg selv som et gårdsbruk der jeg har ulike sesonger. Jeg har perioder der kroppen skal ha bevegelse, der det fysiske kan dominere, og så har jeg perioder der skrivingen får lov til å ta overhånd – mellom mye annet. Det er vel egentig sikkerhetsventiler som sørger for at ulikt press kommer ut. Det handler om balanse. Yin og yang, siden vi snakker om Kina.

dsc06242

Du har bygd deg opp som toppidrettsutøver samtidig som du har utviklet forfatterskapet ditt. Hvordan har det fysiske påvirket det mentale?

Periodene med skriving kan være harde. Det er lite som er så forferdelig og monotont som å sette seg ned, og ikke bevege seg. For meg er det rett og slett vondt. Men når jeg først skriver, skriver jeg som om det gjaldt selve livet. Det betyr at jeg godt kan skrive på meg flere slitasjeskader på kroppen. Jeg hadde nok kanskje mer ro til å gå inn i arbeidet før, wushu har gitt meg – eller bare forsterket et fundamentalt og veldig behov for å være fysisk. Men uten dette, får jeg ikke ro. Så det er en vanskelig sirkel som skal henge sammen.

Vi er vant til å snakke om sport og kunst som adskilte ting. Men wushu er et komplekst kulturelt uttrykk som går opp i en helhet der det fysiske er en del av det.

Wushu har som sagt mange paralleller til filosofi, dikt, kalligrafi, kunst, dans og teater. I kinesisk kultur henger alle disse tingene tett sammen. Dette var ikke noe jeg verken visste eller reflekterte over da jeg begynte. Jeg fikk bare en abnorm tenning på treningen. Wushu har fått meg til å endre tankemønstre og en del vaner. Jeg vil si at wushu har gitt meg et helt nytt univers.

dsc04150