Og det skjedde i de dager at det utgikk en stilkarakter fra keiser Oberstdorf at hopperne måtte ha startnummeret opp ned, sponset av Red Bull & Shit og verdens undergang – Tom Stalsberg

Renndag 1: Vindtorn svevde lengst av alle, han satte nedslaget bortenfor regnbuen, bortenfor blåhimmelen, uten ski,

og i avisa sto det med bokstaver, nedtegnet i stjerneblekk,99 punkt, Ny Garamond:  Til deg som søv bort dine draumaer.

Jeg hopper derfor ikke etter Vindtorn,

men sovner på kulen med St. Hans-ormer i håret.

Renndag 2: Jeg hopper etter Vold og tryner i loffen, våkner i kykelipi, men Mor Godhjerta trøster meg, skål, jeg hopper sakte etter Falkeid og plutselig har jeg kaffekjelens vinger i svevet over en annen sol.

Over et annet snøkrystall.  Sjelen min sitter igjen på hoppkanten

og ber havet reise seg. Ber jukeboksen spille God Save The Queen.

Renndag 3: Jeg hopper 143 m e. Kr. Hopper forbi profeten som alltid har for korte ski. Hopper etter Børli som hilser med harens puls, faller etter Jacobsens gravemaskiner, ser Moren Vesaas som strekker språket langt forbi alfabetets K-punkt, ord over grind.

Renndag 4: Dette diktet blir disket, dette diktet er for tynt, dette diktet forsøker å reise seg etter fallet, dette diktet hopper best i liten bakke med stor fart, dette diktet er en klisje som roper: Det er hopp i det hengende snøre, sier Tom Hilde.

Dette diktet pakkes inn i et historisk unnarenn, sendes med silkebånd til Thorvald Steen, han som tar det lengste svevet for oss alle.  Og, den store klokka i verdensrommet slår tre slag: hysj-hysj-hysj.