Raw Air anno 1950 – Peder Samdal

Samtidig som Norge forbereder sin versjon av Den tysk-østerrikske hoppuka, under navnet Raw Air, forsvinner stadig flere av de gamle hoppbakkene rundt omkring i landet. Bakkene er ikke alltid like enkle å få øye på, de er ofte i ferd med å bli del av naturen. Espen Tveit har i en årrekke reist rundt i Norge og fotografert de gamle bakkene. Før de blir borte. Nå er fotografiene samlet mellom to permer, i boken Norwegian Ski-jumps. Norsk hoppsport ser fremover, ikke bakover. Norwegian Ski-jumps er en påminnelse om at vi ikke må glemme hvor hoppsporten kom fra og at den en gang var en vanlig del av norsk folkeliv. Enhver plass med respekt for seg selv (og egnede høyder) hadde en eller annen form for hoppbakke. Tveit har hovedsakelig fotografert bakker på Sørlandet og Østlandet, i Eidsvoll, Hjartdal, Råde, Søndre Land, Vegårshei, Åmli … Totalt er 54 bakker avbildet i boken. Bakkene er ofte gjengrodd, omringet av trær og busker. Tveits bilder er i sort-hvitt og er tatt i vinkler som forsterker inntrykket av at bakkene er i ferd med å gro inn i landskapet. Av og til må man lete i bildet for å finne bakken. Norwegian Ski-jumps er både kulturhistorie og samtidsarkeologi.

Tre x 20 i stil

Dette er en praktfull bok. Prosjektet, å fotografere gamle hoppbakken, er spennende i seg selv, men Tveits blikk og søken etter de mest interessante vinklene gir bildene en ny dimensjon. Bildene vekker flere følelser og stemninger. Først og fremst gir de en sterk fornemmelse av tid. Nostalgi. Mange av dem som selv har hoppet i disse bakkene eller husker livet rundt bakken, vil bli tatt tilbake i tid. Tilbake til den tiden da hoppbakkene var et samlingspunkt. Slik er det ikke i dag. Men Tveits bilder kan vekke mer enn nostalgiske følelser, de forteller også noe om menneskets søken etter vekst og fremgang. Større bakker, lengre ovarenn. Formatet på boken står også i stil med prosjektet. 35 x 20 cm. Boken er høy og slank, akkurat som mange av de klassiske hoppbakkene. Dette er virkelig et prosjekt som fortjener å bli sett og diskutert. For hva skal skje med alle de gamle hoppbakkene?

Hoppbakke til Norsk Folkemuseum?

Norwegian Ski-jumps er et innlegg i diskusjonen rundt de gamle bakkene, i den grad det er en diskusjon. Hva skal vi gjøre med dem? I bokens etterord skriver Tveit:

«Det er vemodig å se de gamle hoppbakkene, så ute av sin tid. Flere av dem jeg har fotografert er nå revet. Jeg liker spesielt de som har trestillas. Jeg ønsker og håper at noen må bli bevart til minne om en tid da skihopp var en alminnelig norsk sport for lek og konkurranse».

Det er ikke vanskelig å komme opp med gode argumenter for å bevare noen av de gamle hoppbakkene. Den kulturhistoriske verdien er det ingen tvil om. Reisverkene i hoppbakkene kan minne om Babylons tårn. Det er bare å rydde plass på Norsk Folkemuseum eller et dertil egnet sted. Et annet alternativ hadde vært å puste liv i noen av disse bakkene og laget en alternativ konkurranse. Invitere med Daniel-André Tande, Noriaki Kasai og Domen Prevc til de gamle bakkene. Raw Air anno 1950. Og hva skal konkurransen hete? Norwegian Ski-jumps, selvfølgelig.

(Trykk på et bilde for å se i full størrelse).