The Special One – Camillo Lingan & Endre Ruset

 

Sommeren 2016 oversatte de to undertegnede biografien ”Mesteren Mourinho” av Patrick Barclay fra engelsk til norsk. I kjølvannet av arbeidet dro vi på pilgrimsreise i Mourinhos fotspor, til Portugal. På jakt etter José Mourinhos røtter i fødebyen Setúbal, fant vi en lys levende lokal legende.

Det sies at når du ansetter José Mourinho tar han all oppmerksomheten på bekostningen av klubben. Dette har skjedd på Old Trafford i løpet av høsten 2016. Starten som Manchester United-manager vitnet om en roligere, mer verdig personlighet. Kanskje var dette en forutsetning for ansettelsen. Klubblegendene Bobby Charlton og Alex Ferguson hadde tidligere virket noe reserverte med tanke på å ansette portugiseren. Kanskje med rette. Han holdt ikke engang til Guy Fawkes-aften (5. november) før han rakk å bli sendt på tribunen hjemme mot Burnley. I tillegg måtte han forklare seg ovenfor fotballforbundets disiplinær-komite over uttalelser han kom med mot dommeren i forkant av derbyet mot Liverpool i oktober.

mourinho
Mesteren Mourinho

Den gamle José var tilbake. Plutselig handlet det ikke lenger om Zlatan og Pogba men om portugiseren. Det var nok ikke dette José Mourinho hadde forestilt seg på sin første tilbakekomst til Stamford Bridge som leder for et annet Premier League-lag. Etter kun 30 sekunder scoret Chelsea, som vant kampen 4-0. Mourinho skyldte på forsvarstabber og egne spillere. Men det som må ha plaget han mest må ha vært Chelsea-fansens repeterende chanting av «You’re not special anymore». Fansen som hadde elsket han sånn, Chelseas mest suksessfulle trener gjennom tidene.

Etter kampen gikk han bort til Chelsea manager Antonio Conte og hvisket noe i øret hans. Skys kameraer plukket opp samtalen, som foregikk på italiensk. Mourinho anklaget Conte for å ha ydmyket han med å hause opp Chelsea fansen på stillingen 4-0. Som om han aldri selv hadde sklidd ned sidelinjen på knærne i gledesrus foran bortefansen, eller stått for utallige andre hoverende utbrudd.

mourinho_the_savior
Chelseafansen mens Mourinho fortsatt var dem kjær Foto: @cfcunofficial (Chelsea Debs) London

Det er ikke bare Portugals store forfatter og avantgardist Fernando Pessoa som er kjent for å ha skapt seg flere personligheter. The two Mourinhos kunne like godt være the five Mourinhos; psykologen, analytikeren, familiefaren, drittsekken og hissigproppen som går løs på alt fra dommere, assistentrenere og egne fysioterapeuter, som blir bortvist fra både benken og stadion. I begynnelsen av desember, etter en rekke svake resultat, utenomsportslig bråk og sjetteplass på tabellen, virket det som om både fansen og ekspertene hadde vendt ryggen til den kontroversielle portugiseren. Men i Mourinhos hjemby Setúbal, en snau time unna Portugals hovedstad Lisboa, der er han vel fortsatt the Special One?

Setúbal ligger en knapp time med tog fra Lisboa. For å komme dit reiser vi over Rio Tajo-stredet på Lisboas svar på Golden Gate Bridge, passerer Jesusstatuen som våker over hovedstaden fra den andre siden av stredet. Toget tar oss gjennom Lisboas mer perifere forsteder, til endestasjonen, havnebyen Setúbal: José Mourinhos hjemby. Det er her nede  i havna, der elva Sado renner ut, at José Mourinho ble født i 1963. Fiske har gitt liv til byen. De trange sentrumsgatene er dekorerte med remser med fargelagte pappfisker. Det er snart november men byen bader i en aldri så liten hetebølge. Termometeret viser hele 32 varmegrader.

setubal_i
Setúbal Foto: Filipe Rocha

I ”Mesteren Mourinho” skriver Biograf David Barclay følgende om Mourinhos oppvekst i Setúbal: ”Unge José og søsteren Teresa, som var fire år eldre enn ham, fikk en behagelig start på livet. De vokste opp i en storfamilie i et svært hus på eiendommen til sin rike grandonkel, Mário Ascensao Ledo. Han eide flere sardinfabrikker, ikke bare i Setúbal, men også i Oporto og Algarve, og hadde blant annet donert både tomt og penger til byggingen av Vitórias Bonfim Stadion. José hadde det godt både materielt og emosjonelt. Han gikk på privatskole, og når han var hjemme spilte han fotball i den skyggefulle hagen, av og til med faren og ellers med en eldre mann som var familiens tjener…”

Byen Setúbal har på ingen måte gjort skam på sin managerlegende. Han har fått sin egen gate oppkalt etter seg. Fra sentrum av Setúbal kan du følge Avenida José Mourinho forbi de svære fiskemottakene og ut til fiskebåthavna. I havneområdet ligger også fiskerestaurantene Setúbal er så kjent for. Dagens fangst hviler på is i glassmonterne. En pram med navn ”Especial” dupper mellom nye båter og dagens fangst, som et noe søkt bilde på Mourinhos status i England denne høsten: En gang en sydlansk frelserskikkelse blant mer baktunge britiske managere. Nå hakket mer loslitt og grå i håret, forbigått av et globalisert felt med moderniserte utgaver av seg selv: Kalde fisker som Pochettino og Guardiola, karismatikere som Klopp og Conte.

img_0077
Estádio Bonfim

Fra havnen følger vi Avenida José Mourinho tilbake til Rua Ocidental do Mercado og beveger oss i retning Estádio do Bonfim, stadion som Mourinhos grandonkel etter sigende var med på å finansiere. Byens stolthet, fotballaget Vitória de Setúbals hjemmebane. Bonfim bærer preg av tidens tann, det er sprekker i betongen på den nesten 60 år gamle stadion, men det er i aller høyeste grad en stadion med sjel. Varmen og høfligheten i klubbens administrasjon er det ingenting å si på. Markedsdirektør Paulo Ferreira åpner velvillig supportersjappa for to norske fotballpilgrimer. ”José Mourinho? Det er klart vi er stolte av han. Han er en av verdens beste managere. Han gikk jo rundt her som barn, var med faren sin Felix på trening, kamper, vokste delvis opp her på stadion. Han trente også U-16-laget til Setúbal på et tidspunkt.”.

Felix Mourinho, faren til José, var sisteskanse på Vitórias A-lag og elsket å ta med sønnen på treningsfeltet. Ferreira peker på en penthouseleilighet som rager noen meter over stadion. ”Mourinho bodde der da han trente Benfica for mange år siden.” Om han kommer på Vitórias hjemmekamper når han er hjemme? ”Nei, han har ikke vist seg her på stadion”. Ifølge Mourinho-biograf Barclay donerte Mourinhos rike grandonkel penger til byggingen av Estádio do Bonfim, men dette er et faktum Paulo Ferreira bryskt avkrefter, det virker som om det er nok Mourinho nå. Humøret stiger derimot betraktelig da han får øye på en kvikk, eldre herremann på en benk like utenfor stadionveggen. En mann i slutten av sekstiåra, på 1.75 m, reiser seg fra benken og strekker ut hånden mot oss. Med begeistring i stemmen presenterer Ferreira han for oss. Mannen som står ovenfor oss er intet mindre enn selveste Fernando Tomé, den største legenden i klubbens historie, påpeker Ferreira, og gjør det klart for oss hvor heldige vi er som nå får treffe han.

img_0087
En av artikkelforfatterne med Tomé foran Mini Copa Do Mundo-pokalen. (Den unge Tomé til venstre på bildet bak pokalen).

Det er nesten litt rørende, denne oppriktige gleden markedsdirektøren viser ovenfor den gamle legenden. Det skal vise seg at han ikke er den eneste som deler begeistringen. På vei inn gjennom stadionporten, mot det som skal vise seg å bli en improvisert omvisning, kommer to yngre herrer med hårsleik og flashy solbriller småløpende til. De understreker at vi nå går sammen med Vitórias legende, Herr Tomé, som selv smiler avdempet til komplimentene.

Vi blir ført inn i Vitória Setúbals pokalrom. Store skinnende sølvpokaler med bilder av heltene i glassmontere, de fleste av dem med den unge Tomés ansikt feirende i triumf. Korridorene under stadion er tapetsert med tidligere spillere og trenere og lag, sepiafargede lykkeøyeblikk, sist i 2007/08, da klubben vant den portugisiske cupen, det første trofeet på tiår, bildene viser spillerne som mottar hyllest fra Setúbals innbyggere på torget, overfylt av mennesker. Med Ferreira som engelsk tolk, får vi Tomés histore.

img_0095
Fernano Tomé foran sin egen inngang til Estádio Bonfim

Tomé fikk sitt gjennombrudd i en tid da portugisiske klubber hadde sin glanstid i Europa. Benfica, med  Eusébios, Mário Coluna og José Águas på laget, hadde blitt europeiske mestere i både 1961 og 62’, og tapende finalist det påfølgende året. Med unge Tomé på laget, vant Vitória i 1967 sitt andre portugisiske cuptrofé på rad, noe som førte klubben ut i Europa og til plankebyen, der portugiserne knuste Fredrikstad 5-1, (Fredrikstads trøstemål ble scoret av ingen ringere enn Jan Fugslet). Som Vitóriaspiller skulle Tomé få oppleve å spille for det portugisiske landslaget ved to anledninger, der høydepunktet var vennskapskampen mot England og Bobby Moore på Wembley i 1969. Deretter dro Tomé til storklubben Sporting CP. Etter seks sesonger i Sporting vendte han tilbake til Vitória i 1976. Idag er han ansatt i klubben som teknisk direktør i klubbens ungdomsavdeling.

På et av bakrommene finner vi et bilde av Felix Mourinho og sønn José. ”Felix debuterte i en europacupkamp mot St. Etienne” kan Tomé fortelle. Da Tomé senere tok steget opp på a-laget spilte de sammen. Felix i mål, han som playmaker på midtbanen. «I  begynnelsen av karrieren var jeg i Norge! Sier Tomé. Og spilte mot Fredrikstad. Senere, da jeg spilte i Sporting, møtte jeg en annen norsk klubb, hva het den igjen Loinn?» «Lyn!» Svarer vi. Tomé nikker bekreftende. Lyn fikk stryk av Sporting med Tomé på laget, i cupvinnercupen i 1971.

2016-12-25-21-13-24
Gammelt fotballkort med Tomé.

Både Ferreira og Tomé er i godlynne. De geleider oss gjennom stadionkorridorene og gjennom Vitórias historie. Korridoren leder ut mot stadion, det er bare dager siden Vitória spilte hjemmekamp her i serien, mot Porto, en kamp som endte 0-0. På løpebanen rundt gresset ligger sigarettsneipene strødd. Dette er en deilig old school stadion, ingen tvil om det. Etter å ha inspisert gresset på Bonfim, tatt fanfoto med Tomé ute på gresset, kan direktør Ferreira opplyse om at Tomé har en liten gave til oss. Tilbake i administrasjonen henter Tomé frem nummerte plakater, et maleri av Tomé, som han signerer og høytidelig overrekker oss mens vi ydmykt prøver å stotre fram så mange «obrigado» som vi makter.

Og det går opp for oss at Mourinho er nesten like fjern for dem som for oss, at det er Tomé som er helten, han som var her og fortsatt er her og sprer gammel glans over klubben. Vi kom til Setúbal for å finne ut mer om Mourinho, og dro fra Portugal med en helt ny helt. Fernando Tomé. Setúbals The Special One. – The End.

img_0100
Fernando Tomé på Estádio Bonfim