Forfatterens sorg ved serieslutt – Håvard Rem

Forfatteren og VM-bokskribenten Dag Solstads skriver svært godt om fotball. Hans fotballinteresse kan minne om den spesielle entusiasmen enkelte utvikler for filmserier som Star Wars: Lidenskapen for det fremmede. I hans fotballinteresse er det dessuten et foruroligende element: En sorg, en sårhet, samt – om ikke et hevnmotiv – et kompensasjonsbehov. En nederlagsopplevelse.

Det handler ikke nødvendigvis om et nederlag i personlig forstand, at Solstad som for eksempel keeper på Sandefjords småguttelag i 1954 ved et uhell eller kanskje som et resultat av det solstadske, spastiske kroppsspråket – kjent for de fleste etter opptredener på bokkaféer og i fjernsyn – kastet ballen i eget mål, en mannsalder før Bjarte Flem. Nederlaget var etter alt å dømme større enn som så.

For å forstå fotballinteressen i Sandefjord generelt, og i Dag Solstad spesielt, må man kjenne til lagets storhetstid i siste halvdel av 1950-årene, anført av Klippen, landslagskapteinen Thorbjørn Svenssen (1924-2011), mannen som i rundt et halvt århundre, før John Arne Riises 105. landskamp i 2012, hadde æren av å ha representert Norge flest ganger – 104 landskamper mellom 1947 og 1962. Som klubbspiller var Klippen tro mot Sandefjord Ballklubb gjennom hele karrieren.

Mellom 1955 og 1960 – år som faller sammen med Dag Solstads tenåringstid i Sandefjord, da den storøyde, inntrykksvare og bebrillede Solstad mottok avgjørende og formende impulser – spilte Sandefjord seg frem til én kvartfinale, en semifinale og to finaler i Norgesmesterskapet – på seks sesonger! Riktignok tapte de begge finalene, men den siste, i 1959 mot Viking, ble tapt etter ekstraomganger.

1963: Sandefjord rykker opp i toppserien.

Våren 1963 – da den såkalte 10-klubbserien ble innført i Norge – var Dag Solstad en 22 år gammel journalist i Tiden i Arendal hvor han måtte referere 3. divisjonsoppgjør mellom Grane og Sørfjell, men hans sinn var i hjembyen hvor fotballklubben Sandefjord skapte furore og forventninger om tidligere storhet. De spilte i 2. divisjon avdeling A mot erkefiender som Eik fra nabobyen i øst, Tønsberg, Larvik Turn i vest, og distriktets fotballmessige storebror, Odd. I avdelingen deltok også Kristiansandslaget Start som Solstads sørlandske kolleger i Tiden heiet på.

Etter blant annet å ha utklasset det som til syvende og sist viste seg å bli tabelltoer Eik og tabelltreer Start henholdsvis 5-0 og 5-1 hjemme i Sandefjord, samt å ha slått de samme lagene 3-0 og 3-1 borte, og etter en rekordartet borteseier, 8-1, over Os (som riktignok rykket ned, sammen med Larvik Turn, he-he), var Sandefjord klar for elitedivisjonen, etter en parademarsj gjennom 2. divisjon, med bare ett tap (borte mot Odd) og en solid målforskjell: 38-13.

Sandefjord sto på hodet. Men de fleste, ikke minst den kyndige entusiasten Dag Solstad, som i en alder av 22 år i prinsippet kunne ha spilt på laget, visste at Sandefjord ville få adskillig hardere motstand i den nye 10-klubbserien. En realistisk målsetning ville være å berge plassen i toppdivisjonen.

Thorbjørn Svenssen hadde året før gitt seg på landslaget, men 39-åringen hadde tatt fatt på sin nittende sesong for Sandefjord Ballklubb og bidro selvsagt sterkt til opprykket.

1964: Sandefjord etablerer seg i toppserien.

At Sandefjord ikke ville vise seg som et slaktoffer, demonstrerte laget allerede i åpningskampen hjemme, for et fullsatt Sandefjord Stadion, der de holdt fjorårets tabelltoer (og, skulle det vise seg, årets seriemester) Lyn (med spillere som Ole Stavrum, Andreas Morisbak og Finn Seeman) til uavgjort 1-1.

Mer imponerende var bortekampen mot fjorårets tabelltreer Skeid hvor lagets spisser skulle prøve seg mot landets kanskje mest populære fotballspiller, landslagskeeperen Kjell Kaspersen. Nå klarte de ikke å score på ham, men til gjengjeld holdt også Sandefjord buret rent.

Den 10. mai var det fest på Sandefjord Stadion. Raufoss kom på besøk, og Sandefjord kunne notere sin første, og langtfra siste, seier i 10-klubbserien: 3-1.

  1. mai fortsatte festen, og nå i to dager. Seriemester og tittelforsvarer Brann kom over fjellet fra Bergen, også de med en legende på laget, Roald ”Kniksen” Jensen. Og Sandefjord vant!

Dette var snakkisen i småbyen Sandefjord under feiringen av 17. mai 1964: Etter de fire første rundene i eliteserien hadde nyopprykkede Sandefjord møtt de tre medaljevinnerne fra fjorårets eliteserie, og Sandefjord var fortsatt ubeseiret! De nyopprykkede lå på sølvplass, bare et fattig poeng bak serieleder Lyn!

I de vakre maidagene luktet det medalje. Og cupmesterskap. Et sensasjonelt the double. For Sandefjord hang også med i cupen, helt frem til kvartfinalen, som de skuffende tapte mot 2. divisjonsklubben Rosenborg.

Også de største liga-ambisjonene forsvant etter sommeren, men plassen i toppdivisjonen var aldri truet. I oktober endte serien med Sandefjord på en anstendig 7. plass. I byen var det allmenn enighet om at én sesong, det trengte laget for igjen å etablere seg i toppen av norsk fotball.

Våren 1965: Nederlaget.

Brann og Raufoss var rykket ned. Steinkjer var rykket opp, sammen med Odd (velkommen etter!). Og etter et bortetap i Stavanger mot Viking i åpningsrunden, var det nettopp de grimme grenlendingene som den 2. mai 1965 – dagen etter en 1. mai som for den unge Solstad enda ikke var blitt en politisk markeringsdag av samme viktighet som noen år senere – gjestet Sandefjord. Gjestene vant.

Kampen fant sted en drøy uke etterat Thorbjørn Svenssen fylte 41 år. Som 40-åring i 1964 hadde han spilt sin tyvende og siste sesong for Sandefjord, med stil, får en si: Kvartfinale og syvendeplass i elitedivisjonen. Før det som skulle vise seg å bli en katastrofal 1965-sesong, valgte han å legge opp.

Uken etter nederlaget mot Odd kom Vålerenga til Sandefjord og vant.

Den tradisjonsrike 16. mai-kampen fant for Sandefjords vedkommende sted i Oslo, mot Skeid, som vant.

Dette fjerde nederlaget på fire kamper plasserte Sandefjord nederst på tabellen, men det var muligens midlertidig, for Frigg hadde med sine tre strake nederlag én kamp mindre spilt, og resultatet av den utsatte kampen (der Frigg elleve dager senere tapte borte mot Odd – takk, Odd) kunne bringe Sandefjord forbi Frigg på mindre dårlig målforskjell.

Det ville også ha blitt tilfelle om det ikke i mellomtiden var blitt spilt en ny serierunde. Den 23. mai fikk Sandefjord besøk av et Fredrikstad-lag som også hadde opplevd storhetstider, men som nå lå plassert midt på tabellen, med bare én seier i de fire første rundene, og ordinære 6-5 i målforskjell. Men Fredrikstad slo Sandefjord. De slo Sandefjord 6-0. I Sandefjord.

Samtidig kom meldingene fra Oslo. Frigg hadde spilt mot serieleder Lyn. Frigg hadde vunnet. Sandefjords pessimister begynte nå for alvor å snakke om at noe var galt med laget og ledelsen. Sandefjords optimister mente at det fortsatt bare var mai.

For den unge Solstads del kom det også andre, og muntrere, meldinger fra Oslo: Den unge journalisten kunne snart kalle seg forfatter. Gyldendal signaliserte at de ville utgi hans debutbok. Det var ingen liten seier.

Men på fotballbanen tonet mai ut med et nytt nederlag. Sandefjord dro til Sarpsborg og ble slått 3-0.

Etter seks serieomganger hadde laget tapt seks kamper, og sto med 2-16 i målforskjell. De to enslige målene var begge kommet i de to første rundene. Laget hadde verken tatt poeng eller scoret et eneste mål i løpet av de siste 360 spilleminuttene.

Sjuende juni fikk Sandefjord besøk av nyopprykkede Steinkjer, og holdt dem til uavgjort. En viss optimisme kunne spores i laget uken etter, på vei til Oslo for å møte Lyn, som riktignok var serieleder, men Sandefjord hadde tatt sitt første poeng, laget hadde begynt å score igjen (ett mål mot Steinkjer), og nå kunne alt skje.

I Oslo vant Lyn 5-1. Det var et ydmykende nederlag. Det måtte hevnes i returkampen i Sandefjord i august.

Men å tape mot serielederen var akseptabelt i forhold til den reviderte målsetningen for sesongen: Å overleve. Det var også resultatet i neste kamp: Poeng borte! Det var riktignok mot nedrykkskandidaten Frigg, men likevel. Et lag som kan score to mål på bortebane, og ta poeng, i norsk elitedivisjon, fortjener bedre enn nedrykk. Med en slik analyse tok Sandefjords fotballinteresserte sommerferie.

Høsten 1965: Apokalypsen.

Høstsesongen startet 1. august med en hjemmekamp mot Viking som Viking vant 3-1. Verre var det at høsten fortsatte to uker senere med en bortekamp mot Odd som Odd vant 5-1. Etter trettende serierunde, som for Sandefjords vedkommende endte med bortetap mot Vålerenga, sto laget fra hvalfangerbyen med ingen seiere, to uavgjorte og elleve tap. Målforskjellen skal vi vente med til sesongslutt; den er historisk.

Det var fem serieomganger igjen å spille. Småbyens regnekyndige hadde begynt å hente frem den lille multiplikasjonstabell for å se på de teoretiske mulighetene for å overleve i 10-klubbsserien. Småbyens fotballkyndige nøyde seg med et raskt blikk på tabellsituasjonen i mandagsavisen. Det var ni poeng opp til det laget som var nest sist, men i realiteten var det ti poeng (Sandefjords målforskjell var av en helt annen art enn de øvrige lagenes) og det var ti poeng igjen å spille om. Sandefjord måtte vinne alle sine fem gjenstående kamper, blant annet mot topplagene Fredrikstad, Lyn og Sarpsborg, samtidig som verken Viking eller Odd, gjennom fem kamper, måtte ta poeng i det hele tatt.

Den kvikke og analytisk anlagte Dag Solstad var blant dem som innså at slaget var tapt. Ambisjonene handlet ikke lenger om å unngå 2. divisjon, men historiebøkene.

Bortetapet (0-3) for Fredrikstad i fjortende serierunde var til å leve med innenfor et slikt ambisjonsnivå. Men det var ikke resultatet fra hjemmekampen mot Lyn. Det var landets regjerende storklubb som gjestet Sandefjord. Det var snobbe- og overklasseklubben fra Oslo Vest, som nettopp i kraft av sin borgerlighet motbeviste den forklaringen som enkelte fra Sandefjords bleknende arbeiderklasse ga på hjembyens katastrofalt dårlige innsats i 10-klubbserien: Fordi Sandefjord var blitt en småborgerlig by, og ikke lenger hadde en livskraftig arbeiderklasse, var også dens æra som fotballby over, for fotball var arbeiderklassens idrett.

Uansett: I en ordinær seriekamp i norsk elitedivisjon fikk Sandefjord besøk av Lyn og tapte, på sin egen hjemmebane, 8-1. Tre nye nederlag fulgte i de tre siste serierundene: 0-2 borte mot Steinkjer, 2-4 hjemme mot Sarpsborg og endelig 0-3 borte mot bunnlaget Frigg.

Serievinner ble Vålerenga, anført av trønderen og landslagsspilleren Nils Arne Eggen. Men det er Sandefjords innsats i 10-klubbserien i 1965 som er gått inn i historiebøkene. I Arnfinn Fagerli og Christian Lunde Nilsens Norsk fotball-leksikon (1999), i kapittelet ”Rekorder og kuriositeter”, finner man de historiske ydmykelsene som unge, kvikke Solstad nok innså rekkevidden av allerede den gang. Av de nitten rekordene for katastrofalt dårlig innsats i norsk elitedivisjon, innehar Sandefjord ikke mindre enn atten.

Fire av rekordene må Sandefjord finne seg i å dele med andre lag, men i bare en eneste kategori står Sandefjord uten rekord. I kategorien «Flest hjemmetap på rad» innehas rekorden av Pors (6 tap i 1970-sesongen). Men i motsetning til Porsgrunn-lagets fattigslige rekord, er en rekke av Sandfjords atten rekorder uslåelige, som for eksempel rekorden Sandefjord innehar i kategorien «Kamper på rad uten seier fra sesongstart»: Atten kamper. Man må spørre seg: Hvor mange kamper spilles fra sesongstart til sesongslutt i en 10-klubbsserie?

Atten kamper.

Her følger tallenes traumatiske tale:

Færrest poeng i en sesong (18 kamper): Sandefjord 2 poeng av 36 mulige (1965).

Flest baklengsmål i en sesong (18 kamper): Sandefjord 57 (1965) som tilsvarer 3,17 i snitt pr. kamp. Det er verdt å merke seg at dette er det høyeste snittet som er registrert i norsk toppdivisjon etter omleggingen for 42 år siden.

Uten borteseier, dårligste bortelag: Sandefjord (1965) med 0-0-9, målforskjell 4-27. Sandefjord er det eneste laget i moderne tid (etter 1963) som gjennom en hel sesong i norsk elitedivisjon overhodet ikke har tatt poeng på bortebane.

Færrest seirer i 10-klubbserien: 0 – Sandefjord (1965).

Flest tap i 10-klubbserien: 16 – Sandefjord (1965).

Færrest poeng i 10-klubbserien: 2 – Sandefjord (1965).

Færrest hjemmeseirer i 10-klubbserien: 0 – Sandefjord (1965).

Flest hjemmetap i 10-klubbserien: 7 – Sandefjord (1965).

Færrest borteseirer i 10-klubbserien: 0 – Brann (1964), Sandefjord (1965), Strømsgodset (1967), Frigg (1968).

Flest bortetap i 10-klubbserien: 9 – Sandefjord (1965).

Kamper på rad uten seier fra sesongstart i 10-klubbserien: 18 kamper – Sandefjord (1965).

Hjemmekamper på rad uten seier fra sesongstart i 10-klubbserien: 9 kamper – Sandefjord (1965).

Bortekamper på rad uten seier fra sesongstart i 10-klubbserien: 9 kamper – Brann (1964, Sandefjord (1965), Strømsgodset (1967), Frigg (1968).

Antall tap på rad fra sesongstart i 10-klubbserien: 6 tap – Raufoss (1964, Sandefjord (1965).

Hjemmetap på rad fra sesongstart i 10-klubbserien: 3 tap – Raufoss (1964 og Sandefjord (1965).

Bortetap på rad fra sesongstart i 10-klubbserien: 9 tap – Sandefjord (1965).

Totalt antall tap på rad i 10-klubbserien: 9 tap – Sandefjord (1965), Pors (1970).

Hjemmetap på rad i 10-klubbserien: 6 tap – Pors (1970).

Bortetap på rad i 10-klubbserien: 10 tap – Sandefjord (1964-65).

På andre områder var 1965 det viktigste året i Dag Solstads liv.

Kulturrådets rykende ferske innkjøpsordning for ny, norsk skjønnlitteratur – opprettet samme år – gjorde det mulig for Gyldendal å utgi den nå 24 år gamle sandefjordjournalistens prosatekster, under tittelen Spiraler, høsten 1965. Den ferske forfatteren ble feiret som et geni av det litterære establishment.

Blant jevnaldrende og litt eldre forfattere ble han dessuten en trendsetter. Ingen kunne som unge Solstad ta den hippe og pre-marxistiske følelsen av fremmedgjøring på kornet, ikke bare ved å beskrive den, men rett og slett ved å formidle den språklig, i noe så distansert som ubestemt form flertall: Spiraler. De neste årene kom et skred av norske skjønnlitterære bøker som hermet tittelen: Impulser, Fragmenter, Lampeskjermer, Berøringspunkter, Kollisjoner, Dørklinker, Tapetdører, Signaler. I årene etter Solstads debut ser det ut til at juryen for Tarjei Vesaas ‘ debutantpris kompenserte for at de overså Sandefjord-forfatteren (vi kommer tilbake til det) ved å reservere prisen til debutbøker med tittel i ubestemt form flertall.
Men ytterst få forsto den sorg som iblant preget den bejublede yngling, og de færreste forsto den nervøsitet som preget ham under lørdagskveldens festligheter blant forlagsfolk og forfattere: Angsten for søndagen og nye, historiske nederlag for det tragiske, utledde laget fra hjembyen.

Det var ingen på Theatercafeen som forsto hans smerte. Og det var knapt noen i det litterære miljøet han kunne betro seg til. Kanskje ingenting er mer fremmedgjørende enn dette: Ikke engang din smerte kan dine omgivelser forstå.

I litterære og kunstneriske miljøer blir dette desto mer forsterket, fordi man i slike miljøer nettopp deler og utslukker hverandres smerte i sosialt samvær.

Men ingen kunne dele, ja, ikke engang forstå Dag Solstads smerte og angst for søndagens Sandefjord-spill og mandagsavisenes hånlige overskrifter.

Den skyggen fra eget ruvende omdømme som Solstads forfatterskap under gitte omstendigheter kan bli stående i, blekner mot den skyggen som falt over debutboken allerede høsten den utkom. Det gjør også skyggen fra Jan Erik Volds diktsamling Mellom speil og speil som var den av debutbøkene i 1965 som ble tildelt Tarjei Vesaas’ debutantpris. Ikke før vi skriver 1970-tallet kommer Solstad seg ut av skyggenes dal i form av en nyfrelst kommunist som har sett lyset.

Men Sandefjord Ballklubbs bitre 1965-sesong vil stå i historisk skrift også når det meste annet er glemt – om ikke til evig tid, så i det minste inntil et norsk toppserielag i fotball taper nitten av atten kamper på rad.