Det litterære gullet i Antwerpen – Peder Samdal

På en annen planet, i en perfekt verden, der litteraturen og sporten utgjør en symbiose, la oss kalle planeten Sportlitt, stusser ingen over at Ingvar Ambjørnsen er del av støtteapparatet som sikrer Alexsander Kristoff gull i de olympiske leker, der Ole Robert Sunde er treneren som kaster seg over Stig-André Berge i vill medaljejubel og der Vigdis Hjorth holder timeoutpraten rett før håndballjentene avgjør finalen. Vel, denne verdenen har en gang eksistert … Dette er historien om Helge Løvland og Trygve Gulbranssen.

Olympiastadion, Antwerpen, 1920

Tikjemperen Helge Løvland gjør seg klar til diskoskonkurransen. Løvland kommer ifra Froland i Øst-Agder, er 30 år gammel og deltar i sine første olympiske leker. Han har allerede fått æren av å bære det norske flagget inn på åpningsseremonien. Bak han gikk 193 landsmenn, 187 menn og 6 kvinner. Norge har den fjerde største troppen i Antwerpen. Men det er nå det gjelder, det er dette han vil bli husket for.

Han løfter diskosplaten, kjenner hvordan armen synker et hakk av tyngden. Han sprer fingrene rundt platen, leter etter det riktige grepet, finner ett, slipper det, finner ett annet, litt bedre, slipper det, finner et tredje. Grepet sitter. Han går inn i ringen, ser ned på grusen, opp på publikum, menn i dress og flosshatter, kvinner i vide kjoler og elegante damehatter. Han stiller seg med ryggen mot banen, lener overkroppen framover, finner riktig stilling for føttene, løfter diskosen med strak arm bakover, slik at den ligger litt høyere enn hodet. Han kjenner at bicepsene strammes, nakken som knytes, magen som spennes. Helge Løvland er en gresk statue.

På indre bane står den norske journalisten og blivende forfatterstjerne, Trygve Gulbranssen, og bivåner det hele. Gulbranssen reiser til Antwerpen med to oppgaver. Han skal dekke lekene for avisen Idrætsliv og han skal være dommer under flere av friidrettsøvelsene. Ved siden av sitt virke som sportsjournalist, har Gulbranssen hatt en rekke verv innenfor idretten, blant annet som visepresident i Norges friidrettsforbund, og han var sentral i å sette i gang orienteringssporten på norsk jord. Gulbranssen noterer lengder, regner om til tikampens karakteristiske poengsystem. Han har vært dommer på mange stevner og vet at det er viktig å følge med.

Trygve Gulbranssen (1894-1964).
Trygve Gulbranssen (1894-1964).

Det er andre dagen med øvelser i tikampen. På den første dagen gjennomførte utøverne 100 meter, lengde, kulestøt, høydehopp og 400 meter. Før diskoskonkurransen har de løpt 110 meter hekk, en av Løvland favorittøvelser. Han har fra før fem Norgesmesterskap i den krevende øvelsen. I Antwerpen blir han også best og tar verdifulle poeng. Etter diskosen gjenstår tre øvelser: stavsprang, spyd og tilslutt 1500 meter. I antikkens Hellas konkurrerte utøverne også i bryting, men det er ingen grekere med i konkurransen, som kan minne dem fortidens kamper.

Og så du, min sønn Brutus

Løvland ser bort på konkurrentene. Først på japaneren. Gensabulo Noguchi, som senere skal bli professor i idrettslære på universitet i Tokyo. De fire svenskene. Gyllenstolpe, Nilsson, Ohlson og Holmér. Sønnen til Gösta Holmér skal senere lede etterforskningen på mordet på den svenske statsministeren Olof Palme. Amerikanerne. Eugene Vidal og Brutus Hamilton. Etter karrieren skal Vidal lede et flyselskap og bli headhuntet av President Roosevelt til å ta del i New Deal-programmet. Men det er ti år yngre Hamilton som er den farligste. Brutus. Var han oppkalt etter Brutus fra Romerriket? Han som var med på å drepe Julius Cesar? Brutal, Brutus.

Gulbranssen noterer ned alle sine lengder, regner om. Han holder et øye med de andre dommerne. Som Gulbranssen er de alle kledd i dress, sløyfer og enkle sommerhatter. Noen sitter på merkede plasser ved diskosringen, andre står. Han ser bort på den amerikanske hoveddommeren. Rubien. Gulbranssen vet at Brutus Hamilton leder foran diskoskonkurransen, han vet at Løvland trenger et godt resultat, og han vet at Løvland er i god form. I juni vant han NM på Frogner stadion. For den prestasjonen fikk han Kongepokalen med hjem. Nå står det om en OL-medalje, men hvilken valør? Gulbranssen studerer Løvlands grasiøse og kraftfulle bevegelser i ringen, hvordan kastearmen truer med å følge etter diskosen, som svever over Olympiastadion og går ned for landing. Løvland havner tilslutt på en andreplass i diskoskonkurransen, kun slått av svenske Ohlson. Med andre plassen regner Gulbranssen fram at Løvland er i ledelsen før de siste tre konkurransene.

Etter den avsluttende 1500 meteren er Gulbranssen sikker på at Løvland har tatt en klar seier, men da han kommer bort til hoveddommer Rubien, får han beskjed om at Hamilton har slått Løvland. Dette kan ikke stemme, sier Gulbranssen og ber om å få se dommerprotokollen. Rubien nekter og legger papirene inn i en mappe. Gulbranssen blir fortvilet, ser over sine egne tall på nytt. Han kan da ikke ha tatt så feil? Nei, tallene stemmer. Gulbranssen observerer at Rubien er opptatt med noe annet, og får tak i mappen med protokollene. Han ser over tallene til Hamilton og Løvland, kontrollerer med sine egne. Hamilton har fått en langt bedre poengsum enn han skulle hatt i diskos. Tallene er feil. Gulbranssen kontakter de andre dommerne og ber om å få se deres poengberegninger. De fleste har like tall som Gulbranssen. Rubien kommer inn i bildet, ser over tallene og medgir tilslutt at det er feil i protokollen. Løvlands gull er reddet. Norge har fått en ny helt.

Mestvinnende leker noensinne

Da lekene i Antwerpen er over står Norge igjen med 13 gullmedaljer, 9 sølv og 8 bronse. Totalt 31 medaljer. Den dag i dag er dette rekord i norsk OL-sammenheng, både i sommer- og vinterlekene. 26 medaljer er det høyeste antallet medaljer Norges vinterutøvere har hentet hjem. 13 gullmedaljer er også rekord i antall gull i ett OL, likt med vinter-OL i Salt Lake City 2012.  Gullfangsten var først og fremst takket være de norske seilerne og skytterne, som tok henholdsvis 7 og 5 gullmedaljer. Likevel, det mest dramatiske gullet ble vunnet på Olympiastadion, og det er fantastisk å tenke på at en blivende forfatterstjerne spilte en av hovedrollene. Norske gull på friidrettsbanen er sjelden vare.

Helge Løvlands idrettskarriere stanser i Antwerpen. Med sine 30 år er han en av de eldste utøverne, og går over i den norske idrettsadministrasjonen. Men den fire år yngre Trygve Gulbranssen står på terskelen til noe større. Artiklene om friidrett og orientering leder Trygve Gulbranssen lenger inn skrivingens verden. Han fortsetter å publisere artikler for Idrætsliv langt utpå 20-tallet. Samtidig er de litterære ambisjonene i ferd med å vokse, og Gulbranssen trekker seg langsomt ut av den sportsjournalistikken og over i skjønnlitteraturen. Han blir antatt på Aschehoug og kommer ut med Og bakom synger skogene (1933), som blir første bind i Bjørndaltrilogien. Siden kommer Det blåser fra Dauingfjell (1934) og Ingen vei går utenom (1935). Bøkene blir totalt oversatt til 30 språk og trykkes opp i 12 millioner eksemplarer. I forkant av de olympiske lekene i Berlin i 1936 mottar Gulbranssen et brev fra Adolf Hitler, som forteller at Og bakom synger skogene er den eneste boken han har liggende på nattbordet og at han svært gjerne vil møte Gulbranssen. Men det er en annen historie. På planeten Sportlitt konstaterer vi at en norsk forfatter har bidratt til et helt unikt OL-gull. ///

Kilde: Manns plikt – en biografisk dokumentar om Trygve Gulbranssen – av Tore Hoel (1997).

Takk til Hans Rasmus Glomsrud i Trygve Gulbranssens venner.