Tour de France som fiksjon – Endre Ruset

 

På glødende asfalt i Alpene og Pyreneene, der fjærlette ryttere som Pinot og Rogers svever opp mot Port de Báles for så å kaste seg ut i en halsbrekkende utforkjøring.

Nibali er myk i de bratte svingene. Voeckler tilfører rittet eventyrlige grimaser. Movistars Visconti prøver seg tappert på et solobrudd i fjellene, i fraværet av Quintanas uanstrengte pedaltråkk.

Mens norske forfattere stimler rundt fotballen og skriver om den, står landeveissyklingen nokså ensom tilbake. På spørsmål om han er litterært inspirert av sykkelsporten svarer sykkelfantast Ingvar Ambjørnsen klart: «Nei!». Sykling og romanskriving er adskilte verdener.

Danskene på sin side har en poet og filmskaper som tv-kommentator for rittet, Jørgen Leth. I sin blogg på danske tv2’s hjemmesider gir Leth leserne Tourens vingesus med sine poetisk-historiske blikk på etappene, og bedømmer ryttere etter estetiske mål.

I Leths øyne er Froomes «… æstetik… under enhver kritik»…«det er nærmest komisk, når han okser af sted». Mens Nibali med sine spektakulære akselerasjoner og vågestykker har «evnerne til at skabe store øjeblikke.»

Roland Barthes skriver frem liknende karakteristikker i den nesten seksti år gamle teksten «Tour de France som epos» om 1955-utgaven av rittet. I Barthes’ tekst fremstår rytterne som homerske krigere; styrken nedfelt i dem er guddommelig. Her blir datidens Tour-deltakere som Darrigade til den trehodede helveteshunden Cerberos, Bobet en prometeisk helt. Koblet er bare en sjarmerende pedalkunstner, mens Lauredi er forræderen, den utstøtte

Essayet skaper en syklingens teologi ut i fra rytternes kunstneriske kvaliteter, i sin kamp mot naturkreftene. Barthes’ tekst tar også for seg bruken av det som har vært en del av Touren helt siden dens opprinnelse: Doping. Barthes så på det å dope seg som en utilgivelig profanitet, som han skriver:

«Spurtstyrken impliserer en overnaturlig dimensjon hvor mennesket bare kan lykkes ved hjelp av en gud…»… «Det finnes en forferdelig parodi på spurtstyrke, og det er doping: å dope en rytter er likeså kriminelt, likeså blasfemisk som å ville imitere Gud; det er å frastjele Gud gnistens privilegium.»

Førti år etter Barthes tekst landet «Ørnen fra Herning» Bjarne Riis aller først på Hautacam, og fikk et forsprang med den gule trøya som skulle holde helt til Paris. Den høyreiste dansken med brede skuldre hadde fått sitt heltenavn etter en voldsom fjelletappe mot Isola 2000 tre år tidligere.

Men Riis hadde tuklet med sykkelgudenes orden. EPO hadde gjennomsyret feltet helt siden begynnelsen av nittitallet; dopingmiddelet som ga konkurrentene et så stort forsprang at de som ikke injiserte stoffet var sjanseløse. Riis var blant de syndefulle, og de var i flertall.

Gjennom hele nittitallet og inn i 00-tallet raste feltet gjennom Frankrike som en luftspeiling på hjul. Riis skulle bli den første av de virkelig store stjernene til å bryte illusjonen da han innrømmet utstrakt dopingbruk og bruk av EPO i 2007

Da han ble bedt om å levere tilbake sin gule trøye, svarte han: den var det bare å hente, den lå i en eller annen pappkasse i garasjen. Dette utløste den syklende filosof Peter Sloterdijks vrede, som mente utsagnet var et godt eksempel på total dansk nihilisme og respektløshet for sportens symboler.

Senere ga Riis ut biografien «Riis: Stages of Light and Dark». Her beskriver Riis arbeidet med sitt eget «rene» sykkellag, CSC. Han forteller om skuffelsen da hans daværende kaptein Tyler Hamilton dopet seg bak hans rygg.

Hamilton ga i 2012 ut boka «Det skjulte rittet — doping og dekkhistorier i Tour de France». Her påstår han at nettopp Bjarne Riis satte han i kontakt med en dopinglege da han kom til CSC. Riis har konsekvent nektet å kommentere påstandene, og ble sist sett glisende på Saint-Lary Pla d’Adet etter Majkas andre etappeseier i Tinkoff-Saxos Tour-storeslem.

Før Tyler Hamilton kom til Riis hjalp han Lance Armstrong til tre Tour-seiere. Hamiltons innrømmelser i boken, om egen dopingbruk og den systematiske bruken av doping i U.S. Postal-laget, skulle bli sentrale i antidopingbyråets sak mot texaneren. Hvis Riis var en skamløs nihilist, holdt Armstrong virkelig ingenting hellig.

Mirakuløst gjenoppstått fra dødelig kreftsykdom erobret ateisten først Sestriere i 1999, og siden resten av de umenneskelige stigningene i Frankrikes fjellheimer. Etter syv strake sammenlagtseirer strakte hans maktimperium seg til det internasjonale sykkelforbundets hovedkvarter og hele veien inn i det ovale rom i det hvite hus.

I to av bøkene som er skrevet rundt dopingdommen til Lance, tilskrives Armstrongs fall hans grenseløse hybris. Dette er mannen som etter sigende lykkes i å bestikke sykkelsportens øverste organ, og som forsøkte å kjøpe opp selve Tour de France, rittet som gjorde han til stjerne

Det er mannen som brukte sin berømmelse, sine kontakter og spinndoktorer til å fordrive alle som våget å stå i hans vei med søksmål, trusler og knallharde personangrep. «Wheelmen» av Reed Albergotti og Vanessa O’Connell tar for seg maktimperiet spunnet rundt Lance. «Cycle of Lies» av Juliet Macur tegner et portrett av Lance som følelsesløs og manipulativ fra ganske ung alder.

I skyggen av disse spektakulære fortellingene finnes det noen andre historier. Om rytterne og dopingmotstanderne Bassons og Simeoni som ble mobbet ut av sporten. Om Mads Kaggestad som utviklet en spiseforstyrrelse i desperat kamp for å tette luken til toppen. Om David Zabriskie som søkte tilflukt i det han trodde var et sunt miljø vekk fra sin kriminelle og rusavhengige far, for så å ende opp i klørne på Johan Bruyneel, i U.S. Postals dopingprogram.

Men Touren fortsetter. Flate sprintetapper. Høyreiste fjell. Tempoetapper, der syklister i futuristiske, aerodynamiske hjelmer swoosher gjennom gatene i byer som Périgueux.

Avslutningen: Paradeetappen inn mot Paris med den siste kilometerens høyhastighetsjakt;  spurterne posisjonerer seg i hverandres dragsug og spenningen blir elektrisk: Kristoff skyter ut fra hjulet til Kittel og slipper superkreftene fri.

Det norske folk reiser seg foran tv-skjermene mens Christian Paasches brøl slår ut på Richters skala.

Klart det er poetisk