EM i Frankrike: mellom fotball og politikk – Jone Meinich-Bache

Frankrike vinner fotballmesterskap på hjemmebane. De vant EM i 1984 og VM i 1998. Nå gjøres det klart for et tredje mesterskap på fransk jord. Sammen med Tyskland, Belgia og Spania holdes vertene som favoritter til å løfte pokalen i Paris 10. juli. Til tross for gamle bragder og det faktum at flere franske fotballspillere har storspilt i år, finnes det noen usikkerhetsmomenter som kan svekke landslagets sjanser til suksess i sommer. Og borte fra det grønne gresset med hvite krittmerker, opplever Frankrike en sårbarhet som stikker lenger og dypere enn sommerens mesterskap. Den franske sårbarheten handler om fremmedfiendtlighet, en stagnert økonomi og utbredt terrorfrykt. Terroraksjonen i Brussel 22. mars i år var et prematurt angrep angivelig planlagt for Frankrike i sommer.

Årets EM-turnering i fotball inkluderer totalt 24 lag, noe som er 8 lag flere enn tidligere. 51 kamper fordeles utover 10 stadioner mellom grensebyen Lille i nord, vinhovedstaden Bordeaux i vest og den etniske smeltedigelen Marseille i sør. Finalen spilles på Stade de France i hovedstaden Paris. Det estimeres at kostnadene for oppgraderinger av stadioner, infrastruktur og diverse sikkerhetstiltak vil overstige 1.5 milliarder euro. Mer surrealistisk er derfor de økonomiske beregningene om at vertsnasjonen vil profittere på mesterskapet. Det kan virke som om ledende franske politikere er oppsatt på at Frankrike skal vise terrorisme ryggen ved å gjennomføre et suksessfullt arrangement.

Terrorfrykt og sikkerhetstiltak

Terrorangrepene i Paris 13. november 2015, der 130 mennesker mistet livet, bidro til at franske myndigheter innledet utallige sikkerhetsøvelser for å unngå terror under mesterskapet. Gassangrep, eksplosjoner og terrorister med håndvåpen er potensielle terrormetoder som fransk anti-terror politi trenes for å håndtere. Tiltak innebærer ansiktsanalyser av publikum og et døgnbemannet kriseteam som overvåker folkemengdene utenfor stadionområdene. Innenriksminister Bernard Cazeneuve forsøkte nylig å betrygge millioner av besøkende fotballsupportere om at 90 000 sikkerhetspersonell arbeider kontinuerlig for å gjøre Euro 2016 terrorfritt. Men til tross for sikkerhetsprosedyrer som forhåpentligvis motvirker terror på fotballstadioner, er det en større risiko knyttet til de såkalte Fan Zones, som samler tusenvis av mennesker i større franske byer. Under EM i Sveits og Østerrike i 2008, og EM i Polen og Ukraina i 2012, var Fan Zone sikkerheten minimal i store byer som Wien og Warszawa. I tiden etter al-Qaidas politiserte terrorangrep, har vestligrettede terrorangrep snarere tatt mål om å drepe flest mulig sivile enn å vise verden spektakulære anslag. Dette handler like mye om midler som vilje, men det er et mønster i at «kvantitet» trumfer «kvalitet» i terroristenes øyne. Terroristene vil kunne peile seg inn på mindre symboltunge mål med større sjanser for å lykkes med terror og drap.

2016-06-02 22.01.33
Mange tilskuere gikk ut på banen da det ble kjent at terrorister forsøkte å angripe Stade de France. Bildedesign: Olympiastadion.

Le Pen og fransk fremmedfiendtlighet

Terrortrusselen begrenses ikke til å gjelde sommerens turnering. Sterke politiske motsetninger og sosiale spenninger får sitt utslag i et offentlig ordskifte preget av populisme og kortsiktige løsninger. Like etter terroren i Paris i fjor, bekreftet president Francois Hollande at Frankrike ville ta imot 30 000 flyktninger. Presidentens vektlegging av solidaritet og humanitet ble omgående parert av Marine Le Pen i det høyreradikale partiet Front National: «Vi må stoppe denne tilstrømmingen av flyktninger.» I en bølge av suksessfulle høyreorienterte partier i Europa som finner grobunn i flyktningkrisen, står Le Pen frem som en seriøs politisk kandidat til å vinne det franske presidentvalget i 2017. Hun krisemaksimerer en mislykket fransk integreringspolitikk og konstruerer et Frankrike som må finne seg selv igjen – i nasjonalismens kompromissløse ånd. Flyktningene og terroren blir bensin for Le Pens fremadstormende franske Peugeot. Opphopningen av flyktninger i «Jungelen i Calais», en container-by for flyktninger på den nordlige kysten mot Storbritannia, er en retorisk juvel for Le Pen. Gjengkriminalitet og overgrep kjennetegner den forsøplede leiren, der flyktningene venter på sin sjanse til å migrere over den engelske kanalen. At desperate flyktninger risikerer livet for å nå frem til Frankrikes historiske erkerival i vest, Storbritannia, kommer som et slag i ansiktet på myndighetene som har nok med å holde hodet over vannet i innvandringsdebatten. Le Pen appellerer i hovedsak til etniske franskmenn som tidligere sluttet seg til venstresidens økonomiske prosjekt. Nå overskygges moderate krefter og politiske nyanser av Le Pens polemiske penselstrøk; «oss mot dem». Hennes evne til å snakke til den tradisjonelle arbeiderklassens hjerter, bidrar til at frustrerte franskmenn øyner håp om en bedre fremtid. I lys av Edouard Louis’ dystre beskrivelse av arbeiderklassen i hjembyen Hallencourt, i boka Farvel til Eddy Bellegueule, er det lett å forestille seg at innbyggerne i den lille industribyen i nord, lytter ekstra nøye til Marine Le Pens budskap om gjenetableringen av en svunnen fransk identitet. Det er også mulig å tenke seg at Front National og nasjonalistene vil slå politisk mynt på et fransk EM-gull på hjemmebane. Landslaget er imidlertid en speiling av det flerkulturelle samfunn og spillere med etnisk minoritetsbakgrunn som Zinedine Zidane, Youri Djorkaeff og Lilian Thuram bidro sterkt til gull i 1998. Den gang var det den politiske venstresiden som kunne triumfere over mangfoldets suksess på fotballbanen.

Jungelen i Calais.
Jungelen i Calais.

Marginalisering og fremmedgjøring

Arabiske og afrikanske innvandrere har i generasjoner tilhørt det nedre sosiale sjikt i det franske samfunnet. I ghettolignende områder i utkantene av storbyene vokser marginaliserte ungdommer opp med dystre fremtids-utsikter. Marseille-fødte Zinedine Zidane, Samir Nasri og Eric Cantona er fotballstjerner som har spilt sin barndomsfotball i slike byområder. Subkulturelle bestemmelser etableres og det dagsaktuelle begrepet parallellsamfunn, synes stadig mer relevant. Elitistiske og handlingslammede politikere på venstresiden virker fremmedgjørende på lik linje som den konfronterende høyresiden i fransk politikk. Resultatet er utbredt politisk frustrasjon og avmaktsfølelse blant millioner av mennesker, og i siste instans – blant et mindretall – opprør og bruk av vold.  Brente biler, knuste vindusruter og steinkasting mot opprørspoliti, er ofte resultatet av sosial nød. Men det er ikke nødvendigvis de marginaliserte innvandrerne som begår terror i hjemlandet. Enten de er såkalte home grown-aktivister eller Syria-veteraner som har sluttet seg til terrorgrupper som IS, viser empiriske studier at jihadister kommer fra alle sosiale lag av samfunnet. Noen peker på at de post-modernistiske demokratiene mangler kulturelle holdepunkter og tradisjonelle identitetsmarkører. En bokstavtro islam tilbyr stabilitet i et vaklevorent samfunn mens jihad kan virke forlokkende på eventyrlystne ungdommer. Lesere av den dystopiske romanen Underkastelse, skrevet av den kontroversielle forfatteren Michel Houellebecq i 2015, kan trolig nikke anerkjennende til elementer av samfunnsutviklingen i Frankrike. Terrorangrepet mot det satiriske magasinet Charlie Hebdos lokaler i Paris 7.januar 2015, fremprovosert av publiserte Muhammed-karikaturer, tok livet av 12 mennesker. På magasinets forside samme uke var en absurd betimelighet: Et portrett av en karikert Houllebecq, aktuell med boklansering av nettopp Underkastelse.

Marine Le Pen
Marine Le Pen. Leder i Front National.

EU på bristepunktet

Foruten den underliggende terrortrusselen og Front National i fremmarsj, er EUs videre eksistens av stor utenrikspolitisk betydning for Frankrike. EU ble til som Det europeiske kull og stålfelleskap, initiert av blant andre franskmannen Jean Monnet. Formålet med unionen var å søke fred og forsoning etter utallige kriger mellom de to stormaktene Tyskland og Frankrike. Å binde nasjonene sammen i et økonomisk samarbeid ville bidra til å gjøre tradisjonell krigføring mindre lukrativt. I 1963 la Frankrike og den mektige presidenten Charles De Gaulle, ned veto mot å innlemme Storbritannia i unionen. Storbritannia kom omsider med i unionen i 1973, men har alltid hatt et anstrengt politisk forhold til Frankrike. Britene har slitt med å omfavne det europeiske samarbeidsprosjektet på bakgrunn av sin tidligere posisjon som verdensomspennende imperium og tette bånd til USA.

Spoler vi frem til 2016, skal britene gjennomføre en folkeavstemning 23. juni – mens EM-sirkuset pågår – om videre medlemskap. Dersom Frankrike og England vinner sine respektive gruppespill og påfølgende tre sluttspillkamper, vil de to landslagene møtes i EM-finalen 10. juli. De to nasjonene møttes for øvrig i en emosjonell vennskapskamp bare fire dager etter terroren i Paris i fjor. Et fullsatt Wembley var dekket av franske flagg og briter som etter beste evne sang med på Marseillaisen. En solidarisk handling som beviste fotballens universelle kraft. En såkalt brexit, vil kunne få store følger for både Storbritannia og EUs videre skjebne. Hollande har uttalt at et slikt scenario vil føre til at finansielle ressurser trekkes ut av London, mens det vil bli vanskeligere å tøyle innvandringsstrømmen til Storbritannia. For Hollande og Frankrike kan et EU uten Storbritannia, være begynnelsen på slutten for det økonomiske freds-prosjektet i etterkrigstidens Europa. Dersom Brexit blir et faktum forsvinner den tredje største økonomien ut av EU. En svekket union kan gi blod på tann til Front National og Le Pens krav om at også Frankrike må bryte ut – en frexit. Under slike omstendigheter vil Frankrike stå alene om å løse den interne flyktningkrisen, få bukt med arbeidsledigheten og redusere den høye statsgjelden. Trolig vil en gradvis oppløsning av EU-samarbeidet destabilisere Europa i en tid med globale utfordringer som klima, økonomi og migrasjon.

Brexit vs. Frexit. Kan England og Frankrike møtes i EM-finalen på Stade de France?
Brexit vs. Frexit. Kan England og Frankrike møtes i EM-finalen på Stade de France?

Arbeidsledighet og demonstrasjoner

Særlig den høye arbeidsledigheten blant unge franskmenn er et voksende problem i landet. I skrivende stund opplever Frankrike sammenstøt og demonstrasjoner etter at regjeringen innførte nye arbeidslover som vil gjøre det lettere for arbeidsgivere å ansette folk i midlertidige stillinger. Turistrådet i Paris uttalte nylig: «At geriljalignende hendelser i midten av Paris blir kringkastet til hele verden forsterker inntrykket av at det er frykt og kaos som råder.» Regjeringen innførte lovene på tross av stor motstand i den franske nasjonalforsamlingen. Fagforeningene har protestert høylytt på den politiske akrobatikken til regjeringen og mener lovene vil svekke stillingsvernet. De økonomiske reformene er et tilsynelatende desperat grep for å få fart på en stagnert fransk økonomi. Fagforeningsaksjonene svarer med å ramme infrastrukturen i landet: Tog, metro og fly kan stå stille, bare en drøy uke før EM sparkes i gang. Potensielle streiker og demonstrasjoner under mesterskapet mens alle øyne er rettet mot Frankrike, vil gi arrangørene og myndighetene mer trøbbel i en tid landet må vise seg fra sin beste side. Den inntektsbringende franske turistnæringen holder pusten i frykten for terrorangrep, en reell trussel under hele mesterskapet. På bakgrunn av den utfordrende politiske situasjonen og konsekvensene av et mulig terrorangrep, kan man spørre seg om Frankrike egentlig burde arrangere Euro 2016.

Kontroverser rundt landslagsuttaket

Frankrikes sosiale utfordringer og polariserte debattklima smitter over på det franske fotballandslaget. Landslagstrener Didier Deschamps er beskyldt for rasisme fordi han utelot Karim Benzema og Hatem Ben Arfa fra EM-troppen. Anklagene kommer fra fotballegenden Eric Cantona som hevder at spillernes arabiske navn er årsaken til utelatelsen. Karim Benzema er imidlertid under politietterforskning mistenkt for utpressing av landslagkamerat Mathieu Valbuena. Sistnevntes private sexvideo har havnet i kriminelle hender og Real Madrid-spissen skal angivelig spille en sentral rolle i saken. Til den spanske storavisen Marca sier Benzema følgende om landslagstrener Deschamps beslutning: «Han har bukket under for presset fra et rasistisk parti. Fra en rasistisk del av Frankrike.» Det levner ingen tvil om at Benzema refererer til Le Pens Front National. Statsminister Manuel Valls har uttalt at Deschamps i lys av den pågående etterforskningen, tok rett avgjørelse i å utelate spissen med algeriske røtter. På bakgrunn av sportslige prestasjoner er det vanskeligere å akseptere at Hatem Ben Arfa ikke får spille EM for Frankrike. Han har hatt en strålende sesong for Nice og utmerket seg med 18 mål og 6 assists på 37 kamper.

Håpet

Til tross for kontroversene rundt utelatte Benzema og Ben Arfa virker den EM-klare troppen slagkraftig. Lagets store stjerne er 23 år gamle Paul Pogba. Han har røtter fra Guinea og vokste opp i en fattig forstad til Paris. Midtbanespilleren er i ferd med å etablere seg som en av verdens beste fotballspillere og fremstår som en naturlig arvtaker til Zinedine Zidane. Antoine Griezmann og Anthony Martial er unge stjerner som også kan bidra til å lede Frankrike til et tredje gull på hjemmebane. Mesterskapssuksess vil være samlende for et folk som opplever sosial splittelse og kriser på flere plan i samfunnet. Det står mye på spill både politisk og sportslig i Frankrike i sommer. ///

Jone Meinich-Bache (f. 1985) har en mastergrad i religion & samfunn. Han er lektor ved Sandnes videregående skole.