Sheffield-hypnosen – Endre Ruset

Hvert år, i siste halvdel av april, faller jeg i transe. I seksten lange dager strukturerer jeg så mye som mulig av dagene etter Eurosports sendeskjema fra VM i snooker, fra første til siste støt. Et rektangelformet snookerbord fyller hele tv-skjermen. Den grønne filten lyser opp stua fra tidlig formiddag. Time etter time skrider spillets utallige partier frem. Den ene maratonduellen avløser den andre, og pågår som regel inn mot midnatt; Øyelokkene slumrer til hviskende ekspertkommentatorer. Jeg faller i søvn til lyden av lune ballklink. Det er en hypnotisk affære. Nå som årets VM er forbi første runde er jeg allerede dypt fortapt.

Årets VM bygger seg sakte opp mot klimaks i Sheffield; Stålbyen Margareth Thatcher knuste og Gud glemte. Tradisjonen tro spilles turneringen her, i byens Crucible Theatre; Sportens sentrale arena siden snooker erobret britiske tv-seere på slutten av søttitallet. I 1969 lanserte BBC faste sendinger for fargefjernsyn. Kanalsjef David Attenborough behøvde billige og gode produksjoner for å demonstrere den nye kanalens fortrinn. Med den grønne filten og kulenes sterke fargekontraster var knapt noen idrett mer egnet enn snooker. I løpet av kort tid ble britenes øyne rettet mot Crucible, som åsted for sportens største øyeblikk: Den historiske VM-finalen i 1985 er snookerens egen David og Goliat-historie. Etter et tusentalls støt og nesten femten timers spill, nedkjempet nederlagsdømte Dennis Taylor den uslåelige Steve Davis på den aller siste svarte kula.

Oppsettet i VM skiller seg fra de andre snookerturneringene. Hver eneste kamp er radikalt mye lengre og mer utmattende enn i de andre. En spiller kan treffe formen og flyte på den hele veien til seier i løpet av en langhelg i en mindre turnering. En spiller som vil erobre VM-pokalen må kjempe i seksten lange konkurransedager, gjennom perioder med medgang og motgang. Snooker er introvert dramatikk: Her finnes ingen harde taklinger eller spektakulære mål fra 30 meter. Spillet står og faller på evnen til meditativ repetisjon, taktiske disposisjoner, fokus og mestring av følelser. Ved første øyekast kan det virke dødsens kjedelig. Lar man seg derimot trekke inn under sportens stille overflate, fanges man fort i dragsug av underliggende dramatikk. Finner en spiller rytmen, svever han rundt bordet og får kulene til å droppe uten tegn til anstrengelse. Faller han ut av rytmen lager millimeterne opprør og vantene stritter imot. Hjørnehullet som like før slukte kulene motstandsløst, spytter dem nå slamrende ut igjen og etterlater dem i katastrofale posisjoner på bordet.

Foruten 85-finalen er Crucibles gylne historie er skapt av legendariske dueller. Dueller formet som rene kollisjoner mellom apollinske og dionysiske krefter. Åttitallet ble utkjempet mellom den uregjerlige orkanen Alex Higgins og disiplinerte Steve Davis. Nittitallet handlet om seiersmaskinen Stephen Hendry, og den evige toer, virvelvinden Jimmy White. Rivaliseringen mellom kjølige seierherrer og skjønne tapere har skåret seg inn i den britiske folkesjela. Men de siste tiårene har i all hovedsak handlet om en enkelt spiller: Ronnie O’Sullivan, snookerens svar på Petter Northug. I likhet med Northug har hans utenomjordiske talent og sammensatte personlighet ført til oppslukende interesse blant publikum og media. 40-åringen er forlengst kåret til snookersportens aller største spiller, har fått flere biografier skrevet om seg, og sitt mest legendariske snookerparti omgjort til kunst av bestekompis Damien Hirst. O’Sullivan har som Northug skapt sin egen uimotståelige dramaturgi. Sammenbrudd og skandale har fulgt comeback og triumf i The Crucible i Sheffield: britenes svar på Holmenkollen. Snooker er like erkebritisk som langrenn er norsk for nordmenn.

Til tross for sportens beskjedne status i Norge har snooker avfødt en skjult perle i nyere norsk litteraturhistorie. Den norske forfatteren Rolf Enger oppdaget snooker som tv-titter da Eurosport begynte å sende på 90-tallet. Han begynte selv å spille poolbiljard inspirert av sendingene. Som glødende biljard- og snookerentusiast skrev han boken ”Mekhane” i 1995, på oppdrag fra redaktør Geir Gulliksen. Ideen var å skrive en bok fra det ”virkelige liv”, et stykke unna den mest velkjente litterære sfæren.

I “Mekhane” trenger Rolf Enger inn i snookerens og biljardspillets vesen. Forfatteren sporer spillet tilbake til Ludvig 14s. tid, da “solkongen” spilte biljard på slottet i Versailles, som middel mot fordøyelsesbesvær. Boken ramser opp biljardspillere blant kunstens store mestere, som Mozart og Mark Twain, og beskriver litterære biljardscener, som den i Shakespeares drama “Antonius og Cleopatra”. Enger trekker paralleller mellom snooker og Newtons bevegelseslov, zenbuddhisme og norsk samtidslitteratur. Kjell Askilden selvbeherskelse og stringens, Ole Robert Sundes intuitive og innfallsrike prosa gjenspeiler biljardsportens stilmotsetninger.

For Norges del var fjorårets VM i snooker historisk. Da Kurt Maflin entret arenaen til førsterundekamp mot den regjerende verdensmesteren for ett år siden, var han den første norske utøver noensinne som har kvalifisert seg til sluttspillet. Maflin er den talentfulle engelske snookerspilleren som fant seg norsk kone, flyttet til landet og bestemte seg for å representere Norge i konkurranse. Han trener stort sett alene i Oslo Snookers lokaler i Kværnerbyen. Han var en hårsbredd fra å slå ut den regjerende verdensmester Mark Selby i sin VM-debut. For snookerkjennere var matchen en nervepirrende seanse. Eurosports kommentator Reidar Rune satte ny rekord i sine sedvanlige ”nei, nei, nei, nei!” da Maflin bommet på et avgjørende støt som burde gitt han sensasjonell seier. Maflins imponerende innsats er et forvarsel på hva som kan være i vente for Norge i snookersammenheng. I år tapte Maflin knepent mot Robert Milkins i siste kvalifiseringsrunde inn mot VM. Men vi har neppe sett Maflin for siste gang i The Crucible.

Snooker er meditasjon for fjernsyn. Finalen i dens største begivenhet avgjøres søndag 2 mai. Blir du først hektet, er det ingen vei tilbake. Som Rolf Engers skriver om sin hovedperson C. i “Mekhane” “Han nøt snookersendingene og fikk etter hvert øynene opp for hvor mye omtanke og hvilke enorme ferdigheter som ligger bak hvert eneste støt i biljard….C. fikk innblikk i en helt ny verden, den stilige og stilrene snookerens verden…”

*

Artikkelen er en oppdatert versjon av et essay som opprinnelig stod på trykk i Dagbladets spalte IDEER i april 2015