Kong Didier – Ole Martin Synnes

Jeg sitter på kanten av sofaen. På skjermen ser jeg mine helter i blått entre matta. Super Frank først, så Petr den store. Bakerst går den største av dem alle, oksen fra Elfenbenskysten, Kong Didier. Hymnen runger over Allianz Arena, Die Meister, Die Besten, les grandes équipes. The Champions. En mester skal kåres.

Det står mellom det tyske maskineriet, laget med stor L, selveste Bayern München og oss. Vi som aldri har vært kjent for en sterk supporterskare, men for våre russiske oljepenger og The Special One. Vi har vært på oppløpssiden så mange ganger, vi har vært et straffespark unna i Moskva, en dommeravgjørelse unna på Anfield. Men det er glemt nå. Alle tårer, all frustrasjon og motløshet er byttet ut med forventning og troen på et mirakel. Vi er nitti minutter unna den vakreste bøtta i verden.

Mannen i sort blåser startsignalet. Vår italienske redningsmann oppildner sine utvalgte til kamp. Akkurat som klubblegenden Roberto Di Matteo, nå manager Roberto Di Matteo, reiser jeg meg fra sofaen, klapper fire ganger og kysser emblemet på venstre bryst. Det er spilt syv sekunder og jeg roper allerede til skjermen. De første førtifem er en uutholdelig karusell som aldri stopper. Spillerne samles til pause. Jeg fortsatt på kanten av sofaen. Jeg er utslitt. Det er en omgang igjen. Minst. Dette kan umulig gå.

Andre omgang fortsetter akkurat der den første sluttet, med en tysk overmakt som briljerer med skyhøyt tempo i pasningsspillet. Jeg sitter bare og venter på den forløsende scoringen. Men målet kommer ikke. Verken Robben på høyre eller Ribéry på venstre klarer å trenge gjennom den engelske muren. Desperasjonen i det tyske laget vokser. Dette kan gå likevel, tenker jeg, dette er mulig.

Så smeller det. Med åttitre spilte minutter på klokka, får ledestjernen Thomas Müller sin mulighet. Et innlegg på bakre stolpe, Müller sniker seg inn mellom back og stopper, setter pannebrasken mot ballen, ned i bakken og rett opp igjen, ballen spinner rett over fingertuppene til Petr den store og under tverrliggeren. Bayern har tatt ledelsen en-null.

Mitt hjerte i blått blør kraftig nå. Vi prøver å komme tilbake i kampen, men det går ikke, vi er ikke gode nok, vi er bare nesten gode nok. Vi prøver febrilsk å få ballen inn i feltet, vi har dårlig tid, vi prøver igjen, men innerst inne vet jeg at vi aldri vil klare det. Med tre minutter igjen av ordinær tid, skaffer vår blonde spanjol Fernando Torres, en corner fra høyre. Vår lille Juan legger ballen til rette, skrur ballen innover, knallhardt mot første stolpe, og idet kongen fra Elfenbenskysten får øye på kula, stopper tiden opp.

På høyde med straffemerket river Kong Didier seg unna den belgiske kjempen Van Buyten, han ser bare kula med stjerner. Kong Didier er umulig å stoppe nå. Han tar sats og skyter fart opp fra gresset. Kong Didier har timet hoppet perfekt, han er først på ballen. Med hodet skyter kong Didier ballen mot nærmeste kryss, forbi Neuers venstre hånd, det går så fort at Roar Stokke ikke rekker å beskrive det han ser. Headingen ender i et brøl som deles med en tredjedel av Allianz Arena, hele London og ender på sofakanten der jeg sitter, lamslått over at det umulige har blitt mulig.

Men det er ikke over enda, det er ingen som vinner en finale med et uavgjortresultat. Euforien og gledestårene forvandles til lidelse og krampaktige skrik mot dommeren. I et sekunds dumdristighet feller kong Didier Ribéry innenfor vår egen sekstenmeter, Bayern har fått muligheten de har drømt om. Jeg trekker drakta mi over hodet, jeg orker ikke se på lenger. Robben legger ballen på krittsirkelen, dommeren blåser, Robben jogger fire skritt mot ballen, plasserer ballen ned til venstre, Petr den store leser ballbanen, kaster seg ned og redder!

Jeg hører min kjærestes jubel til venstre for meg og titter opp mot skjermen, Petr den store har reddet oss igjen. Jeg rister på hodet, klarer ikke bestemme meg for om jeg skal le eller gråte. Selv etter hundreogtjue minutter spilt, er det fortsatt ikke slutt. Det er klart for straffesparkkonkurranse, jeg prøver å blokkere minnene fra Moskva fire år tidligere, men klarer det ikke, jeg klamrer meg fast i håpet om at vi har alt å vinne, at det er vi i blått som har det mentale overtaket.

Det er Bayern og kapteinen Philip Lahm som åpner ballet. Han setter ballen til høyre, Petr den store er der, får fingertuppene på ballen, men klarer ikke stoppe den. Vår første utsendte er lille Juan, som bommer. Jeg synker sammen på gulvet, tyngre enn noen gang. Så setter Mario Gomez sin straffe ned til høyre og sender Petr den store den andre veien. Bommer vi nå, er vi ferdige. Puddelen David Luiz kommer til unnsetning. Med fjorten meters tilfart begraver han ballen oppe i høyre kryss og gir oss et ørlite glimt av håp.

Manuel Neuer bestemmer seg for å prestere i begge ender. Han setter Bayerns tredje straffe ned mot venstre, samme vei som Petr den store, men også denne gangen er ikke Petr stor nok. Super Frank svarer med en klassisk Lampard-straffe, midt i mål, og utvider mitt lille glimt av håp. Så lever Petr opp til navnet sitt; han går til sin venstre, Ivica Olić sender ballen til sin høyre, Petr fanger lett, jeg skriker så høyt jeg kan. Scorer vi nå, er det likt. Ashley Cole legger ballen til rette. Jeg stoler ikke et fnugg på han. Jeg har aldri stolt på venstrebeinte spillere, men Ashley gjør min tro til skamme, plasserer ballen nede til venstre, rett bortenfor Neuers venstre hanske. Jeg knuger knyttnevene mine så hardt jeg kan. Jeg kysser kjæresten min på panna et titalls ganger. Vi er tilbake, vi er oppe på beina igjen, nå er vi der!

Bayerns siste utsendte går frem til straffemerket. Bastian Scwheinsteiger, klubbens hjerte på banen, har tatt på seg ansvaret. Foran sitt hjemmepublikum skal han hente pokalen hjem til sitt elskede Bayern. Bastian ser kun på ballen, bryr seg ikke om Petr den store på streken, for Bastian vet han skal sette straffen ned til høyre. Petr legger seg så lang han er, får en finger på ballen, men klarer ikke stoppe den, Bastian ser ballen treffe innsiden av stolpen og triller ut! Bastian trekker drakta over ansiktet og jeg jubler, jeg skriker, jeg mister all form for koordinasjon, jeg sklir bortover gulvet, som Solskjær i nittini. Vi er bare en scoring unna.

Standhaftig kommer han gående. Kong Didier skal avslutte sin karriere i den blå drakta, dette siste sparket vil forsegle hans åtte år på tronen. Det er så enkelt og så vanskelig. Jeg sitter på knærne, jeg tilber kongen allerede, jeg stoler så grenseløst på kong Didier. Han har allerede reddet oss denne kvelden, og jeg vet han vil gjøre det igjen. Han gjør det så rolig, så kaldt som bare kong Didier kan. Han tar tre skritt tilbake, han trenger ikke noe tilløp, kong Didier vet hvem som regjerer, han hersker ene og alene, dommeren blåser, to rappe skritt sender Neuer til høyre og ballen til venstre, endelig er den vakreste bøtta i verden vår.

Jeg bryter totalt sammen, jeg gråter på min kjærestes skuldre og løfter henne opp, svinger henne rundt i lufta, vi svever nå, vi flyr på en stjernehimmel malt i blått, sammen med våre helter, anført av selveste kong Didier.

***