Mordmysterier i Tour de France – Intervju med Kurt Aust.

Verdens første Tour de France-kriminalroman ble utgitt på Aschehoug forlag tidligere i år, skrevet av en danske, på norsk. I boka ”Dødt løp” tar krimforfatter Kurt Aust (f. 1955) oss med inn i dramaet i sykkelfeltet gjennom den norske skandaliserte sykkelrytteren Erik Norse. Olympiastadion har lest boken og i begeistring reiste redaktør Endre Ruset til Austs bosted i Horten for å prate med Aust om sykkelinteressen og pionérarbeidet med boka.

Hvordan ble du interessert i profesjonell landeveissykling? Du kommer fra Danmark. Som hadde sykkelfeber lenge før nordmenn og Hushovd.

I mitt hode kom sykkelfeberen for alvor til Danmark på sekstitallet med Ole Ritter. Han tok verdensrekorden i entimesløp på bane i 1968 i Mexico. Da gikk det opp for meg at det fantes noe som het ”sykling”, jeg må ha vært elleve, nei, 12 år. Jeg ble veldig fanget av det Ritter gjorde, plutselig var det en danske som var verdenskjent, det var ikke vanlig på sekstitallet. På søttitallet kom seksdagsløpet tilbake til Danmark. Det hadde blitt arrangert på 50-tallet i København, men nå kom det til Herning, som var nabobyen til Ikast der jeg kom fra. Herning er en sykkelby. Ikast hadde ingen sykkelklubb, men Herning hadde en med mange flinke syklister, noen av dem hevdet seg blant de aller beste i verden.

Med Ole Ritters suksess og seksdagersrittet i Herning som jeg besøkte to sesonger, ble sykkelinteressen min sparket i gang. Likevel var det først da jeg etablerte meg her i Norge at jeg fikk følge Tour de France mer konsentrert. Jeg flyttet hit til Norge i 1982. I årene før det hadde jeg reist veldig mye rundt til steder hvor det ikke var noen interesse for Tour de France eller sykkelløp. I Asia et år: Pakistan, India, Nepal, Sri Lanka. Et annet år reiste jeg rundt i Nord-Afrika og Midtøsten.

Froome rykker under årets Tour
Froome rykker under årets Tour

Apropos den siste reisen: Da jeg dro hjemover fra Afrika ble jeg en stund i Athen for å besøke en kamerat. Jeg hadde egentlig ikke så veldig hast med å komme hjem. Den opprinnelige tanken var å ta et fly fra Athen og rett til Køben. Men det var noe som strittet imot, det gikk for fort. Jeg hadde vært vant med å reise i et stille og rolig i tempo med tog, buss og lastebil og så skulle jeg plutselig ta et fly, hoppe over hele Europa og hjem på en blunk. Det ble for voldsomt. Så jeg kjøpte en sykkel, sendte oppakningen i forveien, og syklet nordpå med det mest nødvendige.

Turen gikk gjennom Hellas og gamle Jugoslavia, bare via små veier. Det er noe av det mest fornuftige jeg har gjort noen gang. Jeg husker bare glimt av turen, som snapshots. At jeg fikk problemer med bremsen på full fart ned en fjellvei i Hellas. At jeg la meg til å sove i et skogsholt et eller annet sted i Jugoslavia, i det som nå må være Bosnia, og plutselig står det en skokk med glisende unger rundt meg. Jeg som trodde jeg var helt alene uten folk i mils omkrets. At jeg gikk smånervøs rundt på togstasjonen i Munchen og var veldig spent på om de hadde fått sykkelen med. Jeg tok nemlig tog fra et sted sør for Alpene og til Munchen, orket ikke å sykle over fjellene. Billistene var ikke veldig sykkelvennlige på den tiden, og i fjellene kunne det være fatalt.

Det er sykkelhistorien min i et nøtteskall: den turen. Utenom det har jeg bare syklet vanlige turer, ned til byen for å handle, til Danmark et par ganger, men aldri deltatt i konkurranse, aldri vært med på Vestfold Rundt som mange av mine kamerater har gjort. Det har ikke interessert meg.

Kurt Aust har skrevet verdens første sykkelkrim
Kurt Aust har skrevet verdens første sykkelkrim

Du snakket om Ole Ritter. Danskene har hatt et sterkt forhold til sykling siden 60-tallet, særlig på grunn av Jørgen Leth, som jo er forfatter, poet og filmregissør. Og kommentator for Tour de France for dansk tv. Dere har fått sykkelinteressen inn med en veldig kulturelt begavet person. Inn mot 90-tallet opplevde vi en vanvittig dominans av danske ryttere i Touren. Riis i spissen. Skippy (Jesper Skibby) og Sørensen. Var det da du fikk øynene opp for Touren?

Ja, Absolutt, Gjennom dansk tv. Mange av de somrene var min kone og jeg på ferie i Danmark. Hos min svoger og søster sto fjernsynet på og vi fulgte Touren hele tiden med et halvt øye. Men så er det slik med hukommelsen min … jeg har aldri vært opptatt av å huske navn, eller lag, det er ikke først og fremst det som interesserer meg. Men jeg husker noen navn og noen hendelser. For eksempel den klassiske duellen med Hinualt og Lemond, hånd i hånd over målstreken. Men egentlig er det på en annen måte jeg har sugd Touren til meg.

Aust fotograferer rytterne fra sitt utkikkspunkt på Tourmalet
Aust fotograferer rytterne fra sitt utkikkspunkt på Tourmalet

Det er litt på samme måte jeg har det med fotball. Fjorten dager etter å ha sett Champions League-finalen husker jeg det stadig som en kjempestor opplevelse, men knapt hvem pokker som spilte i finalen! Men jeg kan sette en pasning som jeg syntes var enormt flott på replay inne i hodet mitt. Blant annet har jeg et bilde av et nedtak som Suarez hadde i en annen kamp i vår. Hvem Barca spilte mot husker jeg ikke, men nedtaket sitter klistret. Jeg syntes det er et av de flotteste kunstverk jeg har sett. Det var så eminent. Suarez får en langpasning helt nede fra forsvaret. Han løper i press mellom to forsvarspillere som begge er en halv meter større enn ham. Han kaster et blikk over skulderen for å se hvor ballen kommer, og så løper han frem og idet den daler ned demper han ballen på utsiden av stortåa. Ballen kommer med voldsom fart over halve banen, spretter likevel kontrollert etter nedtaket så den er klar i forhold til løpsrytmen hans neste gang høyrefoten hans er fremme. Deretter scorer han i (lengste) hjørnet for keeper. Det virker så selvfølgelig, men det var idrettskunst av høyeste karat for meg.

La oss ta Suareznedtaket som et eksempel, hva er tilsvaret til dette nedtaket i sykkelsporten?

Vincenzo Nibali. Han er helt vidunderlig å se på. Det er noe med elegansen, den veldig rene tekniske måten han sykler på, å se Nibali kjøre utfor er en estetisk nytelse. Det fascinerer meg. Jeg husker også Thor Hushovds utforkjøringer som spektakulære. Men Hushovd var ikke like elegant på sykkelen ellers. Likevel … i en spurt fikk han noe nesten vakkert over seg. Men det er han ikke alene om. Den skjønnheten er det mange av de jeg kaller oksene som har. Det er en brutal skjønnhet i spurtoksene. Da jeg skrev boka så jeg for meg scener fra tv hvor jeg ser dem forfra, der de kommer med de kraftfulle tråkkene og voldsomme bevegelsene, sveivende fra side til side. Det er galskap og poesi i et slikt bilde. Hele settingen er vanvittig ladet med energi.

Størsteparten av handlingen i ”Dødt løp” er lagt til fjellene. Kan du si litt om hvorfor?

Tour de France blir stort sett avgjort i fjellene. Eller enkelte ganger på en avsluttende tempo-etappe, naturligvis. Det tilhører sjeldenhetene at en spurt har noen som helst innflytelse på sammenlagtresultatet. Spurtene kan ha innflytelse på den grønne, muligens på den hvite trøya, men ikke den gule. Spurtoppgjørene blir en kamp i kampen. Det er i fjellene den virkelige kampen utspiller seg. Hvis du ser på årets Tour de France var det også slik Så kan man si at ok, kanhende ble Touren avgjort på andre etappe, i sidevinden der Movistar ikke var sterke nok til å holde farten til Sky, men jeg er ikke helt enig. Det viser mer at Movistar som lag ikke helt var på høyde med Sky. Hvis de hadde vært det eller vært bedre, hadde de klart å legge større press i fjellene. Det maktet de ikke. Sky parerte stort sett angrepene som kom. Og når løytnantene på laget måtte slippe så satt Froome og var sterk nok til å svare på angrepene alene.

Vincenzo Nibali. Estetisk vakker rytter i følge Kurt Aust.
Vincenzo Nibali. Estetisk vakker rytter i følge Kurt Aust.

Nittitallet. Danmarks storhetstid som kulminerte med Bjarne Riis skandaliserte seier i 96. Jeg har alltid sagt det når jeg anmelder sykkelbøker at det ikke finnes noe mer egnet tema for litterær fiksjon enn sykling. Fordi vi de siste tjue årene har opplevd det som utspilte seg som et shakesperiansk hamletstykke eller en krimroman. Det er så mye drama, hemmeligheter, utstøtte helter og opphøyde kjeltringer at jeg har ventet på at noen skal ta tak idet, trigget deg til å skrive denne boka. Disse tingene. Se bare på Bjarne Riis. Hvor mye har du tatt med deg fra virkelighetens EPO-nittitall og Lance Armstrongs vekst og fall?

Det har jeg naturligvis hatt i bakhodet hele tiden. Men jeg har nok forsøkt å legge enkelhistorier bak meg fordi jeg bestemte meg med engang at dette skulle være en roman, ingen personer eller lag eller sportsdirektører skulle kunne gjenkjennes. Hvis det skulle være noen fra virkeligheten skulle det være veletablerte historiske hendelser. Ingen av de som kjører i ritt i dag er nevnt. Men alle hundrevis av skandalehistorier i moderne landeveissykling har trigget fantasien, og fikk meg for mange år siden til å tenke at noen må skrive en roman om dette. Ikke direkte om det som vi alle kjenner fra avier og biografier, men om alt dette rare som foregår mer skjult i feltet. Den viktigste biten i boka er feltet. Det er i all hovedsak det ”Dødt løp” handler om. Feltet er hovedpersonen sammen med Erik Norse.

Du har valgt en litt uvanlig norsk hovedperson. En sykkelhelt. En som går inn i boka som en skandalisert og utstøtt rytter. Erik Norse.

Han er er en antihelt. Virker i starten til å være det, i hvert fall.

Omslaget
Omslaget

Er det noen spesielle og essensiell bøker du har lest i forkant av arbeidet med ”Dødt løp”?

Tyler Hamiltons ”Det skjulte rittet” er den beste jeg har lest. Jeg har vært opptatt av å lese noen forholdsvis nye, ferske biografier. Har lest et par bøker om Lance for å skjønne tankegangen til de som ikke hadde rent mel i posen. Men boka til Tyler Hamilton var den beste. Boka til Thor Hushovd kom mens jeg arbeidet med Dødt løp og var også interessant å forholde seg til. Så har jeg vært på nettet og lest intervjuer med ryttere, artikler.

Boka om Hamilton viser det enorme presset en rytter er satt i under Touren. På sykkelen fysisk, presset mentalt, mange påstår at det er verdens hardeste sport. Noe jeg føler blir gjenspeilt i boka di også.

Hvis man skal snakke om ekstremsport så er et sykkelløp som Tour de France ekstremsport. Mange av de tingene de holder på med i Ekstremsportveko blir barnemat i forhold. Triatlonkonkurransen Norseman blir også nesten barnemat i sammenlikning. Tre uker på en sykkel på toppnivå dag ut og dag inn i allslags terreng og vær er helt vanvittig.

Tyler Hamiltons (bildet) bok inspirerte Aust i arbeidet med "Dødt løp"
Tyler Hamiltons (bildet) bok inspirerte Aust i arbeidet med «Dødt løp»

Kan du være enig i at boka di, like mye som en krimroman, er en innføring i de store etapperittenes psykologi og anatomi? Den bruker jo en god del tid på å beskrive de taktiske spillene og de forskjellige motivasjonene til rytterne. Sånt sett en annerledes krimroman?

Ja, det var planen. Jeg har diskutert med to personer mens jeg holdt på med boken, min redaktør, som først og fremst var opptatt av det skrivetekniske, at den fungerte som roman. Den andre personen var Hans Petter Bakketeig, som er TdF-ekspert og har skrevet ”Jakten på den gule trøya”. Han har bidradd stort med sin sykkelfaglige kompetanse.

Jeg har ikke ønsket at det skulle bli en så teknisk orientert bok, at folk tenkte ”oi, nå blir det litt mye, er det en fagbok jeg leser?”. Men jeg har forsøkt, i den grad jeg makter, å forklare hvordan Erik og kolegaenes hverdag er, hvordan de finner den best mulige måten å gjennomføre rittet på, hvordan de ‘overlever’. Da blir det nødvendig med tekniske og taktiske detaljer. Jeg ønsket å skrive sånt inn i romanen så det ble en selvfølgelig del av spenningshistorien, informasjon leseren fikk nærmest uten å merke det. Hvis det samtidig kunne bli en innføring i Tourens egenart, dens psykologi og anatomi, som du sier, for de som ikke har den store kunnskapen om TdF, da har jeg nådd et delmål som jeg synes er interessant.

Aust utformet sin egen Tour de France-rute i "Dødt løp"
Aust utformet sin egen Tour de France-rute i «Dødt løp»

Du bruker fiktive navn i boka. På de siste sidene har du satt opp en oversikt over navnene på de fiktive lagene, sportsdirektørene, rytterne, og også rytternes posisjon innad i laget. Noen av navnene har du vel latt deg inspirere av fra virkeligheten. Det er vel ikke tilfeldig at Ole Rittersen fra Danmark vinner Champs Elyseé-etappen i boka? Er mange av navnene inspirert fra virkeligheten?

Nei, Ole Ritter er vel det eneste navnet som henger sammen med en kjent person …

En av dine fiktive ryttere, Hansi Jaeger, minner da mistenkelig om forfatteren og Kristianiabohemen Hans Jæger?

Hehe. Ja, jo. Noe av det jeg har vært opptatt av under arbeidet, et problem som alltid vil være der når man skal skrive en bok om mer enn 200 personer, er det med navn. Det er nesten 200 ryttere i feltet og jeg må få det til å virke som om det er så mange, men jeg kan ikke nevne 200 navn. Da kommer vurderingene: Hvor mange navn trenger jeg? Hvilke navn virker ‘sykkelrytteraktige’ uten å likne på eksisterende? Hvordan kan jeg få folk til å gjenkjenne navn, selv om det kanskje går førti eller hundre sider hvor navnet ikke blir nevnt? Det er forøvrig langt på vei det samme problemet som jeg sliter med i boken jeg arbeider med nå – på en seilskute for tre hundre år siden med 60 mann om bord. Man må forsøke å finne navn som både gir personen karakter og identitet, samtidig med at navnet ikke kan likne på andre navn i boken. Jeg kan ikke ha en som heter Ward og en annen som heter Webb, da blander leseren de to. Likedan må jeg i ”Dødt løp” delegere ut navn i forhold til nasjonalitet. Derfor er det eksempelvis ingen tilfeldighet av min norske hovedperson heter Erik Norse.

Sykling handler veldig mye om å tåle nederlag. Noe hovedpersonen i romanen din, Erik Norse opplever mange av.

Jeg prøver å få med alle aspektene fra et etapperitt. F. eks. dette med å ligge i brudd i kanskje fem mil, nesten se målstreken og så i siste lite bli innhentet av hovedfeltet og ende opp som nr 32. Det er ett av de aspektene. Et mentalt backclash som rytteren etter beste evne må forsøke å legge bak seg før neste dags etappe.

Simon Geschkes seier på etappen til Pra Loup i årets Tour gjorde inntrykk på Aust
Simon Geschkes seier på etappen til Pra Loup i årets Tour gjorde inntrykk på Aust

Det skjer vel også i romanen?

Det gjør det. Det er en etappe hvor Erik i ensom majestet nesten innhenter bruddet som leder etappen. Det er til slutt bare tjue tretti meter foran han, men så kommer ulveflokken, altså hovedfeltet bakfra og sluker alle sammen. Sånn er det. Det gjenspeiler virkelighetens kynisme .

Men så hender det også en sjelden gang at underdogen seirer?

Ja. Ta 17. etappe av årets Tour de France som eksempel. Simon Geschke vant opp til Pra-Loup etter 4-5 mil i ensom brudd. Jeg hadde nesten tårer i øynene. Geschke er en typisk sliter, en superlojal lagrytter som stort sett aldri vinner noe som helst, men jobber for laget igjen og igjen. At han endelig skulle få oppleve å komme først til mål syntes jeg var supert. En av karakterene som er med i ”Dødt løp”, Uwe Freiburg, er en slik sliter på linje med Geschke.

Du har skrevet en serie krimromaner fra 1700-tallet. Hvordan skiller arbeidet med en slik historisk krim seg fra arbeidet med en bok som ”Dødt løp”? Hva er den viktigste forskjellen?

Jeg har mer tenkt på likheten, at begge deler krever enorm research. Men forskjellen er at jeg i en historisk roman fra 1700-tallet lager stort sett alle bildene i hodene til folk, de kan ikke umiddelbart gå og se noe liknende på tv etterpå. Det kan de med TdF. Det betyr at jeg må være enda mer korrekt når jeg skriver, men også at jeg enkelte ganger kan tillate meg å være kortfattet og abrupt. Alle har sett en rytter stå på seierspallen, jeg trenger ikke å beskrive slik i detalj.

I boka er smerten sykkelrytterne opplever behørig beskrevet gjennom hovedperson Erik Norse. Kan du si litt om det?

Jeg har skjønt at for å nå til topps innen sykkelsporten må man ha en smerteterskel som ikke er typisk for folk flest. Tyler Hamilton starter sin bok med setningen: ”Jeg tåler smerte”. Og tidlig i biografien sin skriver Thor Hushovd: ”Det er rart, kanskje tåler jeg mer smerte enn andre.” Jeg tror dette er helt sentralt hvis du skal gjøre det godt innen denne sporten. At man mentalt sier til seg selv: ”Jeg tåler dette, jeg tåler litt til, det gjør helvetes vondt, jeg har vondt helt opp i hårrøttene, men jeg tåler det.” I tillegg må man ha vinnerinstinktet. Hvis hele jeg’et er innstilt på tanken: ”Faen heller, jeg skal komme først” så tåler man mer. Det er helt sentralt.

"Something is rotten in the state of Denmark." Aust er ikke landsmann Bjarne Riis' største fan
«Something is rotten in the state of Denmark.» Aust er ikke landsmann Bjarne Riis’ største fan

En annen passasje fra boka, en av mine favoritter. Det visuelle. Der rytterne kjører gjennom tåkehavet mot slutten av boka.

Jeg kjørte i bil akkurat der hvor jeg lar passasjen i boka utspille seg. Også da kjørte jeg i tåke. Jeg så tretti meter frem og ikke mer. Plutselig dukket vi opp over tåka og det var klar himmel. Helt magisk. Tåka kom rullende etter oss nede i dalen. Så kjørte vi ned i neste dal, ned i tåka igjen. Jeg tenkte der og da at det måtte jeg ha med i boka.

Apropos det visuelt estetiske. Det hender det dukker opp tv-bilder av feltet da jeg tenker: Wow, dette er et kunstverk. Hvordan teten av feltet stikker fram som følehornet til et insekt, eller hvordan grupper ligger stilrent på skrått for å ta av for vinden. Feltet er noen ganger så flott formet at man skulle tro det var en kunstner som stod bak.

Mont Ventoux. Et av Austs favorittfjell i Touren
Mont Ventoux. Et av Austs favorittfjell i Touren

Hvordan fant du form til boka ”Dødt løp”?

Jeg begynte egentlig å skrive første kapittel som en tempoetappe i Utrecht, fordi jeg visste at det var der og slik årets Tour de France startet. Jeg tenkte at jeg likegodt kunne følge årets løype, men det gikk kjapt opp for meg at jeg ikke hadde tid til å vente til oktober, til de presenterte resten av etappene.

Derfor valgte jeg å bygge opp min egen Tour helt fra grunnen av. Jeg begynte å studere gamle etapper i Touren, hele løypeprofiler, for å finne ut av hvordan arrangørene tenker når de bygger opp en utgave av Tour de France. En del ting visste jeg fra før, blant annet at de skifter mellom å legge Touren med og mot klokka annenhvert år. I år var det mot klokka. Neste år blir det motsatt. Slik at Alpene og Pyreneene kommer i motsatt rekkefølge. Det er stort sett flate og lettkuperte etapper den første uka, etterfulgt av enten Alpene eller Pyreneene. Noen småflate, halvkuperte etapper imellom dem. Paris til slutt. Det er oppbygningen. Ganske fort fant jeg ut at jeg skulle la hver etappe være et kapittel. Da visste jeg også hvor lang spenningshistorien skulle være, den måtte slutte med 21. etappe.

Lance Armstrong. Kjeltring fra virkeligheten.
Lance Armstrong. Kjeltring fra virkeligheten.

Det du beskriver i boka er til en viss grad ting som kunne ha skjedd i virkeligheten. Se på Lance, se på Riis, som starter opp CSC, innrømmer doping og påberoper seg et dopingfritt sykkellag, men som senere viser seg å fare med løgn også her. Hva tror du gjør at sykkelmiljøet er så utsatt for snusk, dobbeltspill, forræderi og mørke hemmeligheter?

Det har vel å gjøre med at Touren er noe av det tøffeste du kan utsette deg selv for innen profesjonell idrett. Helt fra starten i 1903, brukte rytterne diverse midler for å forbedre prestasjonene sine. Det begynte med vin og andre uskyldige ting, og så sneik de styggere sakene seg inn etterhvert. Den første øyeåpneren i forhold til dopingens skadeeffekt kom da Tom Simpson kollapset og døde på vei opp Mount Ventoux i 1968. Da gikk det opp for folk at doping kunne få fatale konsekvenser for utøverne. Men rytterne sluttet jo ikke med det av den grunn. Sykkelsporten har en veldig konservativ struktur og konservative utøvere, de fleste forslag til endringer har blitt møtt med skepsis. Bare det å innføre bruk av sykkelhjelm tok tid og møtte protester. Men slik er det i annen idrett også, se bare på på langrenn. Hver gang det foreslås endringer blir det debatt og hoderisting.

Sykkelløp er fysisk veldig krevende og doping ble gjennom forrige århundre i mange sykkelland nesten selvfølgelig, en del av en historisk tradisjon. De sentrale personene innen sykkelsporten satte ikke spørsmålstegn ved bruken, men lot det skje som om det var slik det skulle være. Ingen tok ansvar før medieskriveriene fikk sponsorer til å trekke seg, og selv da tok det tid.

Kurt Aust i hyggelig passiar med Johan Kaggestad
Kurt Aust i hyggelig passiar med Johan Kaggestad

Du er fra Danmark. Det er en oppfatning at danskene tar mye lettere på doping enn nordmenn. Enig?

Under forutsetning at det ikke finnes noen skjulte dopingsyklisthistorier i Norge, hvilket for så vidt virker usannsynlig, så er det jo bare Steffen Kjærgaard som man kjenner til. Kontrasten blir da Danmark hvor man har en historikk der praktisk talt alle syklister som har gjort det bra fram til midten av 2000-tallet har innrømmet befatning med doping på et eller annet tidspunkt i karrieren: Kim Andersen, Skibby, Rolf Sørensen for å nevne noen. Michael ”Kyllingen” Rasmussen fikk den pinligste nedturen av alle, mens Bjarne Riis likevel tar kaka. Det er bare trist. Jeg håper Riis holder seg borte fra sykkelmiljøet nå. Han eier ingen moralsk ryggrad lenger.

Olympiastadion takker Kurt Aust for audiens i Horten og anbefaler hans krimroman «Dødt løp» til våre lesere!