Blanke ark og serpentinsvinger – Intervju med Geir Stian Ulstein

Forfatteren Geir Stian Ulstein samlet sammen familie og venner for å lage bok om de hardeste og mest spektakulære klatringene i de franske alpene. Resultatet ble Drømmenes fjell, som kom ut våren 2015, til flotte anmeldelser. Olympiastadion, ved Peder Samdal, fikk tak i Ulstein og snekret sammen et epostintervju.

Les også: Den poetiske Touren 2015 – Team Olympiastadion

Aller først, kan du fortelle om din egen bakgrunn som syklist?

Jeg begynte med sykkel som oppbygging til langrennssesongen (sluttet med langrenn i junioralder på grunn av overtrening/sykdom-kombo), oppdaget at jeg hadde gode evner til å sykle fort oppover. Trente så mye sykkel en sommer at det vel var grunnen til nevnte årsak for langrenns-game over. Jeg har syklet noen ritt, men mest på tur/masternivå. Follo Sykkelklubb var der jeg sist var medlem. Siste ritt var «Rapha Challenge». Eller, nei: Siste ritt var Tour de Toten, et etapperitt som går under radaren og terminlista og er blitt arrangert siden 2009. Det er årets høydepunkt og 2015-utgaven hadde det sterkeste startfeltet i rittets historie. Jeg var hjelperytter, men vi klarte bare å hanke inn 2. plass sammenlagt. Det er vel alderen som tynger oss.

Hvilke syklister så du opp til i oppveksten?

Marco Pantani. Jan Ullrich. Og særlig Gilberto Simoni. Det store laget var Saeco Macchine per Caffé. Hadde nå disse gutta bare drukket kaffe …

Geir Stian Ulstein.
Geir Stian Ulstein.

Hvordan ble Drømmenes fjell til?

På vei til master NM i Sandefjord satt jeg og Jørgen Rydheim i baksetet. Vi gikk på idrettslinja sammen i begynnelsen av årtusenet og har syklet med/mot hverandre siden den gang. Vi snakket om å sykle de berømte bakkene fra Touren. Jeg sa vi kunne lage en bok om det, så hadde vi gyldig grunn til familiefravær. Eller var det Jørgen som sa det … Uansett: Da kommer det fra forsetet: «Om dere skaffer bokkontrakt, så skal jeg betale prosjektet». Det var Jørgens far, Bjørnar, som holdt ord. Ikke bare det, i en alder av 64 år syklet han opp alle de 13 bakkene, og det i imponerende fart. Vi har lovet å forsøke å slå tidene hans når/hvis vi blir 64 år. Fra forlagsverden var Nichlas Cobb den mest sykkelinteresserte jeg kjente. Han var nettopp blitt salgssjef på Spartacus. Det virket derfor som rett forlag. Vi hadde egentlig tenkt å lage en reisebok. Hvordan dra og sykle type vinkling. Det var Nichlas som pushet på for at jeg skulle skrive den boken det til slutt ble. Heldigvis. Min bror er fotograf, så det var naturlig å få ham inn på bildefronten og la ham boltre seg. Allerede høsten 2013 testet vi opplegget på Norefjell. Da hadde vi også med oss filmfotograf Alex Rowley. Noen har kanskje sett de poetiske filmsnuttene han har laget fra prosjektet. https://vimeo.com/105738137  https://vimeo.com/124093023

I Frankrike leide vi bobil og en vanlig bil ble brukt som fotobil. Jørgen hadde planlagt alt i detalj og tidsskjemaet holdt alltid. (Unntatt siste natt i Nice, da vi endte opp med å campe i yacht-havnen, til stor forargelse fra alle de «hyggelige» båteierne/leierne). I bakkene hang Alex ut av bagasjeluken og filmet. Vi syklet og svettet og banna. Tor Simen tok bilder. Om kveldene så vi sykkeldokumentarer og gruet oss til kommende stigninger med ulike grusomme profiler.

Mange syklister får sterke følelser for enkelte fjell. Louis Bobet, en av de store stjerne på 50-tallet, uttrykte sorg da han måtte bryte rett før Col de L’Iseran i 1959 og Thor Hushovd gikk fra å frykte til å sette pris på Col de Galiber. Hvorfor tror du syklistene får så spesielle forhold til enkelte fjell?

Bobet måtte bare få med seg Iseran fordi han aldri før hadde syklet opp der (og det er jo en opplevelse av de sjeldne). Jeg tror følelsen de har når de sykler opp avgjør hvordan de husker fjellet. Og den følelsen har ikke så mye med fjellet selv å gjøre, har Atle Kvålsvoll fortalt meg, men med dagsformen. Hushovd som har gått tom i heten på Ventoux må jo hate det fjellet. Selv synes jeg Alpe d’Huez var den verste bakken. Jeg hadde ikke helt akklimatisert meg ennå, for bakken er lettere enn en del andre vi syklet. Den aller verste bakken i hele verden er Juvass, men mer om det senere.

Jeg regner med at du har pløyd gjennom det som finnes av sykkellitteratur. Er det noen syklister som i særlig grad verdsetter det de franske fjellene og landskapene? Hva trekker de fram?

Ikke så mye fra konkurransen, tror jeg. Som Mads Kaggestad skriver i forordet til Drømmenes fjell, så merket han seg ikke hvor han var, det hele var et mareritt. Mer at de tenker tilbake på det i ettertid om bakken viste seg å bli avgjørende for deres seier, som Lance Armstrong og Sestriere. Joda, han jukset, men for den karrieren han hadde i Touren, var det der det begynte. Eller Pantani opp Les Deux Alpes. Joda, han jukset, men … Rytterne sykler, tilskuerne og ettertiden formidler det som blir myter.

Hvilket fjell fikk du sterkest forhold til?

Galibier var rått. Øde, utrolig veibyggerkunst, perfekt stigning, supre bein. Ventoux var det fjellet vi alle drømte mest om. Det ble kanskje en liten skuffelse der og da. Muligens tok skogen før det berømte, hvite partiet knekken på oss. Granon er en lite syklet perle. Glandon tok knekken på Merckx og nesten på oss også med sin brutale siste kilometer (ingen sammenligning mellom oss og Merckx for øvrig).

drømmenes fjell

Boken innledes med et sitat av Ernest Hemingway: «It is by riding a bicycle that you learn the contours of a country best, since you have to sweat up the hills and coast down them». Hvordan var det å jobbe med alle naturbeskrivelsene i boken?

Tanken var å få frem essensen av det som venter en i de ulike bakkene. Utfordringen var at jo lenger opp i stigningen jeg kom, jo mindre interessert i det som var rundt meg, var sansene. Den mest spektakulære utsikten var på toppen, mens tyngdepunktet av skildringene kanskje ble liggende frem mot midten av bakken. Men det er jo noe realistisk over det også.

Den mentale biten er interessant i all idrett, og særdeleshet i konkurranser som Tour de France som går over så mange dager, der rytterne både kjemper mot seg selv og konkurrentene. Å skrive er også en langdistanse, som krever mental styrke. Drar du noen fordeler av din fortid som syklist i skrivearbeidet?

Jeg tror jeg har stor nytte av å ha drevet med individuell idrett i ungdommen, som jo krever mye selvdisiplin og der mye grunnarbeid må legges ned før resultatet viser seg. Det føltes sånn i de fem årene jeg arbeidet med romanen Piggtrådroser. Det er også viktig for meg med trening i det daglige, både for å la ideer myldre i bakhodet og for å få «skrivegruff» ut av systemet.

Du skriver at de beste idéene kommer til deg når du sitter på sykkelsetet. Fikk du idéer til flere sykkelbøker mens du klatret i Frankrike?

Hehe, tja, det var en litt annerledes situasjon enn vanlig siden jeg jobbet konkret med en bok mens jeg syklet. Men Drømmenes fjell inkluderer jo to norske bakker også, og det ga mersmak, så nå er vi i gang med å lage en fullverdig bok om de tøffeste norske bakkene, i samarbeid med bladet Landevei og Fri Flyt.

Les mer om Drømmenes fjell her.

Se flere filmsnutter på rouleur.no

Les også: Den poetiske Touren 2015 – Team Olympiastadion