Den skjulte snookerperlen Mekhane – intervju med Rolf Enger

Forfatter Rolf Enger har skrevet den eneste skjønnlitterære boken om snooker og biljardsport på norsk. ”Mekhane” kom ut i 1995. Da den avdøde forfatterlegenden Stig Sæterbakken skulle lage en meget kresen anbefaling over norske essays, var ”Mekhane” med på listen, i selskap med bøker fra forfattere som Dag Solstad, Tor Ulven og Eldrid Lunden. I dette intervjuet snakker Rolf Enger om sin interesse for snooker og biljardsport, om hvordan den eneste boken om biljardsport på norsk ble til.

Hva satte i gang bokprosjektet ”Mekhane”?

”Mekhane” ble til ut i fra en glødende biljardinteresse. Det var på sett og vis Geir Gulliksen som sparket meg igang. Han var fersk redaktør på Tiden og ville lage en essay-serie med unge forfattere, der vi ble bedt om å skrive fra det «virkelige liv», interesser utenom litteraturen, f.eks. om arbeidsliv og hobbyer. Over en øl på byen hadde jeg vel sagt noe sånt til ham, som en vri på Ibsen: «Tar du hobbyen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du også livslykken fra det.» Biljarden var på den tida en altoppslukende hobby, vel så viktig for meg som litteraturen, som var blitt et yrke og et levebrød.

Kan du si litt om krysningspunktene mellom biljard og litteratur?

Underveis i skriveprosessen så jeg at det fantes tangeringer mellom litterær praksis og biljardmessig praksis; håndverket; driften etter å trenge i dybden av noe, finne ut av, beherske noe. Min bestefar var en habil fiolinbygger, han balet med fiolinbygging hele livet og hadde lange utlegninger og filosoferinger om det. Jeg ville bli god til å skrive og til å spille biljard. ”Mekhane” er min utlegning om det. En stor del av boka handler jo om dette, og flere av ideene blir jo behandlet både litterært og biljardmessig; f.eks. i similen om Kjell Askildsen og Ole Robert Sunde; hvilken stil de ville hatt som biljardspillere ut i fra hvordan de skrev.

Det hører med til historien at «Mekhane» ble den eneste boka i den bebudede serien fra Gulliksen.

I boken skriver du om biljardsport, men mye handler om snooker spesifikt, kan du si litt om det?

Jeg oppdaget snooker som TV-titter da Eurosport begynte å sende på 90-tallet. Jeg omtaler en god del snooker i boka, alt fra snookerens opprinnelse i Jubbulpore, India, til VM-finalen i 1985 mellom Taylor og Davis som ble avgjort på siste svarte, samt arketypene Hendry vs. White. Snookeren inspirerte meg til å oppsøke biljardsalonger og begynne å spille både snooker og pool, men poolbiljarden er jo så mye mer tilgjengelig i Norge, Terskelen til å beherske spillet er lavere i pool, så det har blitt mest det. Dessuten er jeg jo halvt filippinsk, og pool er nasjonalsport der. Pool på TV-kanaler er ikke tilgjengelig i Norge. Derfor er snooker blitt biljarddisiplinen jeg er tilskuer til, mens jeg selv utøver poolbiljard.

Hva er den mest vesentlige forskjellen mellom poolbiljard, som er mest kjent her hjemme, og snooker?
Størrelsen på bordene, som gjør at man må beherske et stort arsenal støt-teknikker og ta i bruk reke. De trange hullene i forhold til ballenes diameter; buen i hullene som gjør putter med baller til vant så vanskelig. Snooker krever en enorm presisjon. Det pussige er jo at gode snooker-spillere ikke nødvendigvis er gode i pool, selv om snooker åpenbart er vanskeligere. Begge spill krever en spesialisering, fininnstilling på sin disiplin, så finmotorisk er det.

Hva er det som gjør at snooker virker så oppslukende på oss tv-seere?

Det er slow-tv på sitt beste. Den grønne duken som en innbydende bakgrunn. Kulene i intrikate mønstre. Det defensive spillet, safe-duellene. Prøve å gjette neste støt, hvor skal køballen helst ende opp, som det neste trekket i sjakk. Det er veldig mye som sjakk; trekk og mottrekk, ikke gi motstanderen en åpning, psykologien; Matthew Stevens feide Williams av banen i førsterunde av årets verdensmesterskap, for så å knekke så fullstendig i møtet med O’Sullivan, der han til tider virket som en juniorspiller.

Ronnie O’Sullivan vant enkelt mot Stevens, men spilte ikke helt på topp og røk ut av årets kvartfinale. Allikevel er han regnet som den viktigste utøveren i moderne snooker. Hva er det som gjør han så spesiell?

Han er jo Mozart, supertalentet, geniet. En virtuos. Alt virker så lett for ham. Samtidig er han fascinerende i og med sin ustabile psyke — litt bipolar? Sliter med motivasjonen. Ville vært en fascinerende litterær figur: shakespearsk, hamsunsk?

Følger du fortsatt snooker?

Absolutt. VM er årets sportslige høydepunkt for meg. Jeg prøver å få med meg mest mulig, og har lyst til å reise til Sheffield en dag for å oppleve noen kamper live. Jeg har sett VM i nierball-pool en gang, i Manila på Filippinene i 2007. Det var stort. En «rørlegger» fra Blackpool, konvertert snooker-spiller; Daryl Peach, vant mot alle odds.

Hvem er dine favorittspillere?

Jeg har alltid hatt sans for Matthew Stevens, og blir fascinert av enkelte spillere som ikke får det helt til. De virker mer menneskelige, på en måte. De rake motsetningene til de maskinmessige, som Stephen Hendry, som jeg aldri hadde sans for, og Robertson, som jeg ikke liker. Stevens er motsetningsfull. Et supertalent, egentlig, med et silkemykt støt, litt av den klassiske skolen, langsom, dyster. Men han ble en smågutt mot O’Sullivan, det var vondt å se på.

Har dine tanker rundt snooker forandret seg siden du skrev ”Mekhane”?

Grunntankene har ikke forandret seg; at det er kanskje er verdens mest fascinerende sport; det sjakklige, det enorme håndverket som kreves; Higgins som håndverkeren framfor noen. Håndverk (Higgins) vs. kunstnerisk talent (O’Sullivan). Det som kanskje har forandret seg er at sporten på et vis er blitt mer jovial, spillerne er mer venner med hverandre, det er kanskje ikke den sterke rivaliseringen som før. Samtidig er sporten mye mer uforutsigbar nå, enn på 90-tallet da Hendry dominerte. Nå er det jo opptil ti-tolv spillere som kan vinne storturneringene og kanskje fem-seks om kan vinne VM.

Olympiastadion anbefaler hans bok ”Mekhane” om biljard, på det sterkeste. Som alle gode bøker kan den leses med stort utbytte enten du er interessert i snooker og biljard, eller ikke. Boken kan lånes på biblioteket og ligger også ute som e-bok på Deichmanske biblioteks sider. Rolf Enger er også en glitrende novelleforfatter som i likhet med ”Mekhane” kan anbefales på det sterkeste.