Rullebrettets metafysikk – Arild Rossebø

Olympiastadion er stolte over å presentere en spesialbestilt tekst om rullebrett, (den første i tidsskriftets historie!) av forfatter og veteranskater Arild Rossebø

*

Sport?

Ideen om at rullebrett er en sport er, slik jeg og mange andre som har viet store deler av livet til denne aktiviteten, problematisk. Mange vil foretrekke å bruke begreper som lek, livsstil, virkelighetsflukt, kunst, aggresjonsutløp og sist men ikke minst; en aktivitet hvor en følelse av frihet regjerer. Hva denne friheten består i kan man undre seg over. Som sagt er det ikke et filosofisk begrep, men en fornemmelse, en følelse.

Følelsen når man står på et rullebrett har mye til felles med å gli og å sveve. Man er hevet over bakken og beveger seg i glidende linjer. Det kan sammenlignes med å være en fugl, som riktignok bare kan fly rett over bakken, men man oppnår noe av den samme tilsynelatende ubegrensede mulighet for å bevege seg i rommet. Og hvis man blir litt dyktig, kan man bevege seg elegant, komisk, stivt, hakkete, man kan variere denne flukten etter eget forgodtbefinnende.

Skatere er bevegelseskunstnere og i rullebrettmiljøet er forholdet til stil essensielt. Man kan klare et vanskelig triks, men er ikke helt fornøyd før man får det til med stil. I stedet for å lete etter den ideelle mal for utførelsen av et triks, vil de fleste skatere sette større pris på den individuelle stil i utførelsen. Et triks er ”pent” utført bare hvis noe av skaterens individualitet skinner gjennom i det. Altså; forskjellige skatere kan gjøre det samme trikset, i samme målbare høyde, lengde osv, men de vil likevel gjøre det forskjellig fordi alle har ulik stil. Det er ikke til å unngå i rullebrettets verden. Alle skatere som har kommet på et litt videregående nivå, har en individuell stil.

Om stilen er ”god” eller ”dårlig” vil føre til endeløse debatter, men som erfaren skater er jeg ikke er i tvil om at noe av individets energi og personlighet preger måten man skater på. Og at det er det som gjør skating så unikt. Jeg nevnte følelsen av frihet. Det andre elementet er individuell stil.

I vår kultur, hvor det kollektive er så stemt ned i forhold til en del andre kulturer, knyttes individualitet og personlig uttrykk opp mot frihetsbegrepet. Hvis man skal uttrykke noe, skal det helst komme fra en selv og ha et særpreg. Det er i alle fall den romantiske klisjeen som lever i beste velgående. De store kunstnerne kan man kjenne igjen på stilen, dette gjelder også i rullebrettkulturen. Å se en skater (noe som oftest foregår på nettet) handler ikke så mye om triksene han gjør, men at det er han som gjør dem og ikke en annen.

Ånd

Rullebrettets ånd, er legemliggjort i Rodney Mullen. Med ånd mener jeg en type hode-skating, en skating som er nærmest geometrisk, eller matematisk i sin tilnærming til brettet og dets muligheter.

Rodney Mullen er unik i rullebretthistorisk sammenheng. Han er barn av en tidligere konsertpianist og en tannlege. Han fikk en temmelig streng oppvekst i et hjem som vektla skolegang og resultater. Etter hvert flyttet familien også ut på landet, slik at store deler av oppveksten for den yngre Rodney, ble tilbrakt i isolasjon et sted i Florida. Der fikk han laget en liten garasje hvor han skatet. I den garasjen oppfant Rodney Mullen så å si alle de tekniske triksene som i dag danner grunnlaget for alle skatere. Helt isolert, uten kontakt med skate-kulturen i de større byene og særlig i California, i en liten garasje, på landet, alene. Der skjedde det magiske ting uten at noen visste om det.

Rodney Mullen var en skoleflink gutt som lærerne ikke visste hva feilet. De spekulerte på om han var autistisk en periode, men fant ikke helt ut av det. En ting som er helt sikkert er at Mullen er det han selv betegner som ”compulsive”, han har tvangshandlinger. Rodneys skating var ikke en happy-go–lucky skating som handlet om å rulle ned mot stranden for å henge med kompiser, imponere damene, surfe litt og ta en øl. Rodney hadde en klokke som han stilte i garasjen, og så skatet han uten stans i fem timer. Med kun en flate tilgjengelig begynte han å utforske alle brettets muligheter.

Han inkorporerte ikke bare overflaten av brettet, men også sidene, undersiden og hjulene. Han gjorde rotasjoner og flips av forskjellig karakter og med sitt strenge trenings-regime og perfeksjonistiske sinnelag, ble han en mester. Det var ikke nok å finne opp et triks og klare det. Han måtte kunne gjøre det perfekt hver gang. Det er med andre ord snakk om en gutt på 12-13 år som står alene og finner opp en kunstart. Etter en stund får han reise til noen konkurranser, og så oppdager verden Rodney Mullen.

Grenen” han skatet konkurranser i het den gang ”freestyle” og det var rett og slett ingen som kunne måle seg opp mot Mullen. Verken den gang eller senere. Han er et unikum. En gjennomtrent begavelse, en einstøing, et geni. Til og med de tøffe gutta som skatet store ramper og så ned på freestyle som om det var kunstløp, sluttet å skate når Mullen skatet. For han var bare så umenneskelig god, og det fantes ingen andre på hans nivå.

Mullen skater enda. Ofte alene, på en parkeringsplass i California, om natten. Han har en avtale med eieren av parkeringsplassen om at så lenge han hjelper til med å rydde handlevognene på plass, kan han skate der så mye han vil. Han fortsetter å finne nye måter å skate på.

Sjel

Da bladet Transworld skateboarding skulle kåre de 30 mest innflytelsesrike skaterne noensinne, ble Mark Gonzales kåret som nummer en. For meg representerer han rullebrettets sjel.

Mark Gonzales er ikke nødvendigvis er den beste skateren som har levd, men hvis en følelse av frihet er det sentrale i denne aktiviteten, er han dens ypperste representant. På 80-tallet utviklet han, sammen med Natas Kaupas, en ny form for skating som etter hvert ble kalt ”street”. Å skate i gatene var ikke noe nytt, men Gonz tok elementer av Rodney Mullens fliptriks, blandet det med elementer fra vert-skatingen (stor rampe) og brukte alt han kunne finne i gatebildet. Benker, fortauskanter, rekkverk, vegger, alt kunne skates. Ollien (hopp uten å ta i brettet) hadde allerede blitt oppfunnet, men Gonz tok den til nye høyder og fikk den til å se bra ut.

På mange måter er Mark Gonzales´skating en lek. Han har et barns åpenhet og nysgjerrighet, ingenting er ”feil”, kalkulert eller tvunget. På mange måter er hans skating en antitese til Rodney Mullens kontroll og perfeksjonisme. Det kan se ut som om han gjør ting på slump. På 80-tallet var det ikke så mange videoer, og Gonzales´ skating ble for det meste formidlet gjennom fotografier.

Så, i 1991, kom endelig en video-part fra mannen. Den rystet skate-verdenen. Videoen het ”Video days” (filmet av den senere kjente regissøren Spike Jonze) og var så nytenkende og innovativ at ungdommer satt over hele verden og så den om og om igjen og trykket på slow-motion for å skjønne hva som foregikk. For det første skater han til jazz, uhørt i skate-verden den gangen. Man hørte på hard musikk eller rap. For det andre skater han alt; street, stor rampe og mini-ramp. Han er god på et hvert kjent medium for skating.

Han skater fort, han er løs på brettet, legger seg ned i trafikken mellom biler, skater baklengs og gjør triks som er flere år forut for alle andre. Dette er en bevegelseskunstner på sin kreative høyde. Samtidig er det en voksen mann som bare leker seg. Gonz er også kunstner på andre felt; han maler, tegner, skriver dikt og gjør performanser. Han er en person det er vanskelig å bli klok på, det er sjeldent han gir ”a strait answer” på noenting som helst. Og han flytter rund. Plutselig er han i Europa, Australia, Japan, New York. Stadig i rastløs bevegelse. Han er prototypen på den kreative, sjelfulle skateren, skateren som kunstner.

Kropp

Det er noen få skatere som ser ut som om de født til å skate. I mine øyne er det ingen, hverken før eller senere, som har sett så naturlig, stilfull, mektig og grasiøs ut på et skateboard som Christian Hosoi.

Hosoi representerer det jeg vil kalle ”kropp” fordi det ser ut som om han går i ett med brettet, at kropp og brett nærmest har smeltet sammen. Han kan sveve metervis over kanten på en ramp og se ut som om han gjør det i søvne. Hosoi er ikke den som finner opp triks, han er ikke en tekniker som Mullen eller en leken kunstner som Gonz, men han tar triks og gjør dem til sine egne. Når han gjør en backside air, er det ingen som gjør det med den samme naturlighet.

Det trenede øye kan se en silhuett på lang avstand og være i stand til å si; ”det er Hosoi”. At han nærmest vokste opp på en skatepark hvor faren hans jobbet, har selvsagt noe med saken å gjøre. Men mange har begynt tidlig, og ingen kan kopiere det han har gjort. Det er noe uforklarlig over denne tilnærmingen, i gamledager ville man kanskje kalt det en gudegitt gave. Han bare har ”det”. Det er ikke så mye mer å si om denne måten å skate på, det er bare å se, nyte og ryste på hodet. Hosoi ble en rockestjerne i rullebrettmiljøet, så havnet han på dop-kjøret, endte opp i fengsel. men er i dag nykter, kristen og tilbake på brett.

Disse ikoniske skaterne som har lagt grunnlaget for moderne skating, har for lengst blitt legender. Skating i dag er i forandring og det er ingen tvil om at nivået har blitt mye bedre. Mange vil si at skating er på vei til å bli en sport, men det skjer ikke uten motstand fra skaterne selv. For det kreative frihetsaspektet, den individuelle stil og lekenheten er selve grunnlaget for aktiviteten og lar seg ikke definere kun som sport.

ross

Arild Rossebø er skater, forfatter, samt rådgiver i foreningen ”Leser søker bok”.