Nora – Emilie Johanna Teige Skrattegård

 

 

Du kasta ball i blinde i Bækkelagshallen

da jeg dro i bursdag

Det sa trener’n alltid.

Nora står i hallen, hun.

Når dere drar på party.

 

Og jeg ser deg fortsatt stå der

i en mørk hall.

Repetisjon i det uendelige.

Underarm/overarm

opp i mål/ned i mål

svusjende nettmasker.

 

Og trener’n hadde jo rett.

Jeg skjulte glassflasker i sokker

og tok bånnski

da du terpa og dryla og takla og beina.

 

Du ville aldri kjent meg igjen

men jeg kjenner deg.

Alle som spilte mot deg kjenner deg.

Og sier at de en gang

lurte deg trill rundt på PW-Cup.

 

Du hadde et hode som hang igjen

for jeg fulgte etter det.

Og resten av deg forsvant.

Dukket opp i tverla

tunnell

trick.

 

Du ropte faen inn i meg.

Nå roper du faen inn i Martín

og Guldén

og Solbergsøstrene

og Lekić.

Mens jeg sitter i sofaen med Ostepop.

 

Alle de andre jentene

de som skjulte diamantøredobber

bak sportsteip

og skulle bli proffe

på ordentlig

for de hadde så tynne mager.

 

De råtner nå.

 

Hvor bare én turte å hviske komplimenter

(men kun ved den høylytte luftpumpa).

De råtner.

 

Jeg er takknemlig

men jeg gråt da dere vant i vinter

Av glede, men av sinne.

Jeg unnet deg det

men ville rive det fra deg.

 

Jeg kan ikke fordra deg, Nora.

Din kjerring.

Du ble så god

og jeg droppet håndballen for å gå på dramalinja.