Du kasta ball i blinde i Bækkelagshallen
da jeg dro i bursdag
Det sa trener’n alltid.
Nora står i hallen, hun.
Når dere drar på party.
Og jeg ser deg fortsatt stå der
i en mørk hall.
Repetisjon i det uendelige.
Underarm/overarm
opp i mål/ned i mål
svusjende nettmasker.
Og trener’n hadde jo rett.
Jeg skjulte glassflasker i sokker
og tok bånnski
da du terpa og dryla og takla og beina.
Du ville aldri kjent meg igjen
men jeg kjenner deg.
Alle som spilte mot deg kjenner deg.
Og sier at de en gang
lurte deg trill rundt på PW-Cup.
Du hadde et hode som hang igjen
for jeg fulgte etter det.
Og resten av deg forsvant.
Dukket opp i tverla
tunnell
trick.
Du ropte faen inn i meg.
Nå roper du faen inn i Martín
og Guldén
og Solbergsøstrene
og Lekić.
Mens jeg sitter i sofaen med Ostepop.
Alle de andre jentene
de som skjulte diamantøredobber
bak sportsteip
og skulle bli proffe
på ordentlig
for de hadde så tynne mager.
De råtner nå.
Hvor bare én turte å hviske komplimenter
(men kun ved den høylytte luftpumpa).
De råtner.
Jeg er takknemlig
men jeg gråt da dere vant i vinter
Av glede, men av sinne.
Jeg unnet deg det
men ville rive det fra deg.
Jeg kan ikke fordra deg, Nora.
Din kjerring.
Du ble så god
og jeg droppet håndballen for å gå på dramalinja.
