Alexander den stores fall (MMA) – Joakim Kjørsvik

Stockholm, lørdag 24. januar 2015.

Der den veldige innsjøen Mälaren møter Østersjøen, ligger en by og hviler på fjorten øyer, bundet sammen av femtitre broer. Om vinteren kjennes det som om noen har åpnet Stockholms byporter på gløtt og skapt en iskald gjennomtrekk som når helt inn under selv de tykkeste klær. Én forestående begivenhet klarer allikevel å varme opp det kjølige svenske temperamentet. I hver svenske avis er sportssidene fylt av artikler om lørdagens idrettsstevne som skal finne sted i Tele2 Arena. Over bordene på kafeene, ved bardisken og i gata snakkes det blant alle slags mennesker om dette samme eventet, med det litt kronglete navnet: ’UFC on Fox. Stockholm. Gustafsson vs. Johnson.’ Og om mannen som har bragt sirkuset til hjembyen sin: Alexander Gustafsson. ’The Mauler’. Den svenske MMA-stjernen. Presset på tjueåtteåringens skuldre er enormt. Ikke bare har han nærmest egenhendig brakt sporten inn i den kollektive svenske bevisstheten og fylt opp Tele2 Arenas tretti tusen seter midt på natta, men vinner han kampen mot Anthony Johnson, har han gjort seg fortjent til et nytt forsøk på å vinne mesterbeltet fra den ubeseirede mesteren Jon Jones.

Det er ingen enkel oppgave. Anthony Johnson er en veteran med tjueto kamper, hvorav atten er seire. Halvparten av disse endte i første runde. Tretten av kampene har han utkjempet under UFC-banneret. Han er ubeseiret i sine siste åtte kamper. Fem av disse har endt på knockout eller teknisk knockout. Hans siste kamp var en overbevisende søknad om å få gå en tittelelimineringskamp. Det var under UFC on Fox, 26. juli i fjor, da det tok Johnson skarve førtifire sekunder å knocke ut en legende i brasilianske ’Little Nog’ Antonio Rogerio Nogueira.

Det er likevel Alexander Gustafsson, som med sine seksten seire på atten kamper, inkludert den legendariske, fem runder lange krigen mot Jon ’Bones’ Jones mange mener Gustafsson vant, som er favoritt til å vinne, både blant journalister og på betting-sidenes oddsstatistikk. I løpet av de siste par månedene har Gustafsson solgt inn kampen i hjemlandet og Norden, gjennom utallige intervjuer i aviser, radio og tv. UFC’s mediamaskineri har rullet over det europeiske kontinentet. Resultatet er et utsolgt stadion som rommer tretti tusen mennesker. Og det for et arrangement hvor første kamp blåses i gang klokka ti på kvelden, og siste kamp først klokka halv fire på morgenen. Under hele denne prosessen har tjueåtte år gamle Gustafsson framstått som en svært selvsikker ung mann som er moden for oppgaven. Der han i tidligere stevner har vært en bifigur, den lovende utfordreren som bare kanskje har en sjanse, har han nå blitt stjernen, trekkplasteret. Håpet. ’The hometown hero’.

GustafssonLinFighting1-750x400
Innveiing for hjemmehåpet

Johnson har fått spille andrefiolin. Noe han for så vidt har virket komfortabel med. De to utøverne har vist hverandre gjensidig respekt gjennom hele prosessen. Den WWE-aktige skitslengingen som noen ganger oppstår mellom utøverne i ukene som leder opp til kampen har vært totalt fraværende. Ikke noe spor av gammeldags Ken Shamrock mot Tito Ortiz-sirkus her, altså. UFC’s presse-team har ikke en gang forsøkt å skape noe inntrykk av at de to fighterne misliker hverandre. Johnson har omtalt Gustafsson som den ultimate testen før en eventuell tittelkamp. Gustafsson har understreket at Johnson er en tøff utfordring, men svensken føler seg sikker på at amerikaneren allikevel kun er et trinn på stigen til å avkle ’Bones’ beltet. Begge virker sikre i sin sak, men begge kan ikke vinne. Dette er MMA. Kun en mann forlater ringen med armene over hodet.

Det er først da man stiger av ’tuben’ på Gullmarsplan stasjon det går opp for en hvor store forhold det er snakk om, skal man fylle tretti tusen seter. Som en enorm, opplyst ishockeypuck i metall, stikker stadionet seg ut av resten av bylandskapet. Lyskastere skyter lysstråler til værs i vintermørket og langs fasaden på det veldige bygget henger det tv-skjermer hvor Gustafssons og Johnsons øyne stirrer mot de passerende på motorveien like nedenfor. Ordene: ’The time is now’ ruller over skjermene.

Inne fra Tele2 Arenas presserom, hvor rundt hundre journalister fra førti land sitter bøyd over taco-tallerkenen, avgir tv-skjermene fra hallen sitt sedvanlig skinn av uvirkelighet. Rak i ryggen, over en halvdrukket Coca Cola Light, sitter den svenske UFC-fighteren Magnus Cederblad og forteller behind the scenes-skrøner til en håndfull smilende journalister. Cederblad, som for tiden er ute med en skade, er hyret inn som ekspertkommentator for en svensk tv-kanal. Iført dress – i sivil, så å si- virker heller ikke han helt ekte. Men idet Olympiastadions utsendte forlater presserommet, går opp trappene og inn døren til selve arenaen, åpenbarer den amerikanske showbiz-virkeligheten seg: Lyden av oppildnende musikk dundrer i ørene, de sveipende lyskasterne treffer øynene som Star Wars-sverd, de enorme skjermene over oktagonen viser reklame for forestillingen som snart skal gå av stabelen, og tribunene, som allerede er i ferd med å fylles opp av forventningsfulle tilskuere, strekker seg babelsk mot taket. Sansene skal ikke få hvile et sekund. Her er det ikke satt av plass til tause pauser for personlig, kontemplativ virksomhet. Dette er ikke skøyteløp. Massene skal underholdes.

Kjørsvik i dyp journalistisk meditasjon fra sin presseplass.
Artikkelforfatteren i dyp meditasjon fra sin presseplass.

Vi blir plassert på en egen del av tribunen, satt av til presse. I følge UFC’s retningslinjer for journalistene, er det ikke lov til å vise noen form for partiskhet eller følelser under kampene. Dette kan være en utfordring for en som er vant til å stå i stua og slå ut i lufta mens han hopper opp og ned og skriker etter knockout eller submission. En noe underlig betraktning man gjør seg blant journalistene, er den høye andelen av sixpence-kledde hoder. Tankene går til diverse boksefilmer fra åttitallet hvor treneren alltid bar sixpence. Og er det ikke en av sportsjournalistens oppgaver å sitte ringside og mene noe om hva utøveren bør eller ikke bør gjøre for å vinne kampen, om enn i journalistens tilfelle, kun med fingrene mot tastaturet? -Sportsjournalismen er etterpåklokskapens journalisme.

Allerede under første innledende kamp, er tribunene nesten fulle. Først ute er veteranen Neil Seery, 62 kilo irsk krutt, mot den ubeseirede amerikaneren Chris Beal. De to, relativt ukjente bantamvekt-fighterne, har neppe opplevd maken til jubel idet de entrer stadion og går i retning mot Burt Watsons svingende hvite håndkle. Production manageren fungerer som en slags UFC’s semafor, som anviser hvor utøverne skal stoppe for å stå riktig i forhold til kameravinkler og reklameeksponering. Særlig iren får mye støtte. Hvem lar seg vel ikke sjarmere av ’the fighting irish’? De har jo, som Conor McGregor sier: ’not come to take part, but to take over’. Men hver gang det vises bilder fra garderoben hvor Gustafsson varmer opp, eksploderer virkelig salen i plystring og heiarop og, fra visse kanter, reinspikka røling. Og man forstår kjapt at det finnes flere lydnivåer fra publikum, og at knappen vil skrus opp til et Spinal Tap’sk elleve, når Gustavsson om noen timer endelig entrer scenen.

Neil Seery veies inn i boxershorts med det irske flaggets farger
Neil Seery veies inn i boxershorts med det irske flaggets farger

Beal mot Seery blir en underholdende kamp som bølger fram og tilbake mellom to jevngode utøvere som begge er sultne på å vinne. Iren Seery vinner allikevel fortjent til slutt. Etter en litt dårlig førsterunde, blir han tidlig tatt ned i andre. Seery er allikevel så aktiv fra ryggen at han utligner Beal’s fåfengte albuer og slag, med et utall submission-forsøk og sweeps, samt albuer mot skuldre og hode. I tredje runde virker Beal sliten. Seery presser. Snart slår de etter hverandre som i en trommesolo. Beal beveger knapt på hodet og Seery får inn flere store treffere. Kampen blåses av ved full tid og publikum jubler over innsatsen fra begge to. Seery forlater buret til lyden av sekkepiper. Fortsetter det på dette viset, vil det bli en underholdende kveld og natt.

Men kveldens andre kamp lever ikke opp til forventningene som ble sådd i tilskuerne av den første. Tungvekterne Viktor Pesta fra Tsjekkia og Konstantin Erokhin fra Russland overbeviser ikke. Etter tre kjedelige runder med halvhjertet innsats og uinspirert ground’n-pund, vinner Pesta på poeng.

Tredje kamp. Vi skal til andre enden av vektskalaen. Fjærvekt. Nok en ire skal i ringen. Paul Redmond er formodentlig også en del av det den rappkjeftede McGregor har døpt ’the irish invation’. Redmond fra Dublin er ubeseiret i sju av sine siste åtte kamper. Av hans til sammen ti seire, har kun en gått til dommeravgjørelse. Det er de invadertes tur til å invadere. Men skal han lykkes, må han gjennom ubeseirede Mircad Bectic. Amerikaneren, som er født i Srebrenica, Bosnia-Hercegovina og vel vet en ting og to om hvor forslitt enhver krigsmetafor egentlig er, har gått åtte kamper med like mange seire.

Bruce Buffer: Sagnomsust kamppresentator
Bruce Buffer: Sagnomsust kamppresentator

Idet begge fighterne har entret ringen annonserer ’The veteran voice of the octagon’ Bruce Buffer at: ’Weeee aaaaare live!’ Ordene indikerer at den amerikanske tv-sendingen på Fox Sports 1 er i gang. Publikum brøler det med ham i kor. Iren kom inn til ringen til Jimmy Cliffs ’The harder they come, the harder they fall’. Og skal man dømme etter sangtittelen, må han være rimelig hard, for Bectic overkjører ham i tre runder, med tallrike nedtagninger og tung groundnpound. Etter kampen hjelper Bectic den forslåtte iren på beina og vil heve armen hans, men iren takker nei. Skuffelsen står skrevet med blåmerker i ansiktet hans.

Ser man UFC-stevner fra for eksempel Las Vegas – ’the fight capitol of the world’ – vil man legge merke til det skrinne oppmøte blant publikum i løpet av de første såkalte preliminary-kampene. Disse innledende kampene er ikke en del av hovedsendingen på de store tv-kanalene UFC har avtaler med, men kan ses på mindre kanaler, eller live på UFC’s nettside eller, i noen tilfeller, på facebook. Dette er utøvere som ikke er berømte, er tidlige i karrieren eller er på vei ut av organisasjonen etter dårlige resultater. Dette betyr ikke at kampene behøver å være dårligere enn hovedkampene, snarere tvert i mot. Disse utøverne sloss bokstavlig talt for levebrødet sitt, enten for å beholde det, eller for muligheten til skaffe seg et. Her skal det vinnes, og det helst før tiden er ute. Statistisk sett er det i disse kampene det er størst mulighet for å se en knockout eller submission. Men UFC’s stevner er lange. Som regel er det tolv kamper i løpet av en kveld, og når man vet at hver kamp kan gå femten minutter, pluss walk inn og pauser, at hovedkampen, som er på fem runder, kan vare i tjuefem minutter og at man i tillegg skal gjøre rom for diverse reklamepauser, skal det ikke mange tastetrykk til på mobilkalkulatoren for å skjønne at det kan bli en lang kveld om man møter opp allerede til første kamp.

På Tele2 Arena virker det allikevel ikke som om folk frykter tresmak i baken. Her er salen er allerede fylt godt opp, bare to kamper inn i stevnet. Det er alle slags mennesker som sitter på stolradene eller går fram og tilbake til baren, hvor det selges pølser og hamburgere og mellanøl. Men selv om salen fylles opp av stort sett diverse utgaver av medel-Svensson, må det kunne sies å være en litt større andel enn ellers av muskuløse, kortklipte menn med halstatoveringer og tykke sølvkjeder rundt halsen. For en gangs skyld virker ikke mellanølet som noen dum idé. Nå og da sprader det jenter i korte skjørt, på høye hæler mellom stolradene, de ser ikke ut til å bekymre seg stort over kulden som venter dem utenfor, men varmer seg på blikkene fra alle de passerer. Kanskje er de inspirerte av UFC’s ring girls Jhenny Andrade, Chrissy Blaire og Carly Baker, som har gjort en karriere ut av å bære skilt som indikerer hvilken runde som skal begynne. De har alle en travel karriere også utenfor UFC, med modelloppdrag, musikkinnspillinger, skuespill og markedsføring av egne produkter som kalendre, t-skjorter, plakater osv. Noen jenter vil bli ring-girls, som Ariani Celeste, andre vil bli fightere, som Ronda Rousey.

Jhenny Andrade
Jhenny Andrade

UFC planlegger å holde i alt 45 stevner i løpet av 2015. Av disse vil omtrent halvparten bli avholdt utenfor USA. UFC Fight Night i Stockholm er det første av flere som vil arrangeres i Europa. UFC-sirkuset vil i løpet av året lande i både Irland, Tyskland, Skottland, Polen, Nederland, og Russland. Som en del av organisasjonens globale ekspansjon vil de også besøke land som Mexico, Brazil, Kina, Filipinene og Australia. Der ’norske’ idretter som langrenn, hopp og fotball omtales som sporter med en lang og stolt historie bak seg, presenteres gjerne sporten MMA som et nytt fenomen. Det er riktig at den første UFC-turneringen ble avholdt for kun tjue år siden, men kampen i buret er snarere en relansering av en av verdens eldste sporter, med røtter tilbake til de første greske olympiske leker, enn et moderne påfunn. Da gikk den under navnet pancration. Pancration var en kampsport som involverte slag, spark, bryting og låse- og kvelegrep. Sporten var blant de mest populære grenene i olympiaden. Pancration er godt dokumentert i historiske skrifter og gjennom statuer og illustrasjoner av utøverne. Der dagens helter stiger inn i det åttekantede buret og Bruce Buffer roper ut navn som Jon Jones og Alexander Gustafsson, steg de den gang nakne ut på en åpen plass i ettermiddagssolen ved Middelhavet mens annonsøren ropte ut navn som Arrichion, Dioxippus og Theagenes fra Thasos. Den populære idretten varte i vel tusen år, fra Hellas, år 648 før Kristus og videre inn i romertiden, hvor den nok kunne levd videre til i dag, om ikke den kristne, bysantinske keiseren Theodosius I hadde forbydd sporten i år 393 etter Kristus.

Kan hende kan grekeren Anthony Christodoulou’s gener spores tilbake til de gamle pancration-utøverne i oldtidens olympiske leker? Lettvekteren har i alle fall gjort det godt så langt i karrieren. Etter en trøblete start, med tre tap på tre kamper, har han vunnet tolv av sine siste tretten. Mairbek Taisumov, fra Groznyj, Tsjetsjenia, er kveldens motstander. Biggie Small’s ’It was all a dream’ akkompagnerer grekeren på vei til ringen. Og det er utvilsomt en drøm som går i oppfyllelse for enhver fighter som entrer UFC’s oktogon. Hvor enn man har tevlet før, vil det være som -for en fotballspiller- å gå fra Adeccoligaen til Champions League. ’– It’s a whole nother ball game.’ Vi får se hvordan drømmen utspiller seg. Taisumov er ingen enkel utfordring. M-1 Global-veteranen har en imponerende statistikk i ringen. Av tjueto seire er det kun en som har endt på dommeravgjørelse, resten er jevnt fordelt på submissions og knockouts. Fløyta går. Taisumov åpner kampen med et hardt spark mot beinet til Christodoulou, som sender grekeren i bakken. Han spretter opp igjen. Russeren er veldig aktiv og det blir fort klart at Christodoulou ikke har mye å stille opp med mot Taisumovs press. Her går det i knallharde kroppsspark, effektive nedtagninger, fine kombinasjoner. I tillegg beveger grekeren knapt på hodet, bare lener seg bakover med haka til værs for å smette unna slagene. Et farlig spill, som straffer seg idet han blir truffet av en hard høyrehook. Han er bevisstløs før han treffer canvasen, men russeren rekker å følge opp med fire fem slag, innen dommeren får kastet seg i mellom. Stor stemning fra publikum. Christodoulou kommer til bevissthet igjen og innser nok at det det kan være kort vei fra drøm til mareritt.

Pankration
Oldtidens MMA. Pancration

Femte kamp: Lett tungvekt. Ukraineren Nikita ’Al Capone’ Krylov mot Stanislav Nedkov fra Bulgaria. Nedkov går rolig langs stien mellom hylende fans. Det minner om en sykkelists ferd opp alpene i Tour De France. Han peker mot taket og formodentlig himmelen over det, før han stiger inn i ringen. En smilende Krylov, iført bjørnefitte på hodet, kommer ut til speedmetal. Begge virker fulle av selvtillit. Kampen blåses i gang. Krylov presser, men blir truffet av et slag bak øret. De havner på bakken, hvor Krylov griper om Nedkovs nakke. De kommer seg på beina igjen og grepet er nå blitt til en såkalt stående giljotin. Krylov strammer grepet og avgjør kampen etter et minutt og tjuefire sekunder, da Nedkov må ’tappe’. -Altså slå håndflaten mot motstanderens kropp, for å signalisere til dommeren at han gir seg. Ekspertkommentator og populærkultrurelt ikon Joe Rogan, entrer ringen for et intervju. Han mottar like stor jubel som utøverne. På spørsmål om hva Krylov synes om sin egen avslutning som vises på tv-skjermen over dem svarer han ganske enkelt: I like it.

Etter at den såkalte knockoutloven ble opphevet av stortinget i desember 2014, er det i prinsippet mulig å arrangere profesjonelle MMA-kamper også i Norge. De fire ’fagpersonene’ som sitter bak spakene i utvalget med det særnorske navnet: knockoutnemnda, har allikevel uttalt at den ikke vil la dette skje, da det verken er et politisk klima i de forskjellige partiene for legalisering, et sterkt nok press fra MMA-organisasjoner, ingen støtte fra Norges Idrettsforbund – som knapt anser sporten for å være en idrett – eller særlig forståelse eller kunnskap blant medlemmene i utvalget. På tross av at sporten er ulovlig å utøve i Norge, og antallet utøvere fram til de siste fem årene har vært svært lavt, har i alt tre nordmenn konkurrert under UFC-banneret: Dan Andersen, John-Olav Einemo og Simeon Thoresen. Ingen av dem hadde noen lang karriere for organisasjonen, men Thoresen er for tiden signert av den respekterte organisasjonen Cage Warriors, hvor hans talentfulle lagkamerat Mohsen Bahari også konkurrerer. 21. mars skal Bahari i ringen mot engelskmannen Jake Bostwick. Lagkameraten Jack Hermansson, svensken som bor og trener i Norge, er mellomvektmester i organisasjonen.

På den skrint lyssatte norske MMA-stjernehimmelen, er det allikevel én stjerne som lyser sterkere enn alle andre. Det er Joachim Hansen. Hansen vant sin første MMA-kamp så langt tilbake som 1999, en tid da de færreste nordmenn hadde hørt om sporten. I løpet av den snart seksten år lange karrieren har han kjempet mot en lang rekke MMA-legender. Etter å ha begynt karrieren i Finland og Irland, har han de siste tolv årene stort sett fightet under forskjellige organisasjoner i Japan, som Shooto, Pride og Dream. Nordmannens merittliste er lang og imponerende. Han var blant annet den første som knocket ut den til da ustoppelige, Takanori Gomi, med et nydelig kne, perfekt plassert på japanerens hake. Siden ble han legendarisk blant den asiatiske fansen etter å ha knocket ut submission-spesialisten Shinya Aoki, og dermed kunne krones som Dream Lightweight Champion. Den nå trettifem år gamle veteranen, med 37 kamper under (mester)beltet, er fortsatt aktiv, og selv om andre halvdel av karrieren ikke har vært like spektakulær som starten, er han en ekte legende i sporten, og hadde verden vært et rettferdig sted, ville navnet hans kommet opp på enhver norsk idrettsgalla, når en ærespremie skal deles ut.

Om man ikke kan utøve MMA på et profesjonelt nivå i Norge, arrangeres det allikevel en form for kamper i form av såkalte merkekamper. Dette er en modifisert versjon av sporten, hvor utøverne har hodebeskyttelse og leggbeskyttere, rundene er kortere, spesielle regler er tilført; man ikke kan bruke albuer på bakken, kampene er gradert etter utøvernes nivå osv. Til tross for motstanden blomstrer norsk MMA. Det popper stadig opp nye treningslokaler i alle landets byer. I Drammen så vel som Bergen, Trondheim, Stavanger, Tromsø, ja, selv i lille Hønefoss. Skal MMA lykkes i å bli legalisert i Norge, er man allikevel avhengig av en sterk personlighet, en utøver av sjelden kaliber som kan bane vei for sporten, slik Gustafsson har gjort sporten kjent i Sverige og en suveren og smilende Cecilia Brækhus nærmest egenhendig har åpnet for legalisering av profesjonell boksing i Norge. Dette kan skje før man vet ordet av det, eller det kan ta mange, mange år. I mellomtiden får Norsk MMA-forbund fortsette sin gode innsats for å opplyse og utdanne folket i sporten mens alle de andre – fansen – fortsetter å tale varmt om MMA til alle de møter.

Sjette kamp. Fjærvekt. Den finsk-irakiske fighteren med det eksotiske navnet Makwan Amirkhani, har avgjort åtte av sine ti seire ved forskjellige submissions. Han er ikke en type man bør legge i bakken, med andre ord. Under et intervju dagen før kampen svarer han på journalistenes spørsmål med sjarmerende selvtillit og et lurt smil. It’s gonna be a short fight,’ sier han. ’I allways surprise people. I am dangerous. Eight wins in the first round.’ Hvor fort vil han avgjøre? ’First round, baby.’ Men hva tenker han om at kampen går så seint på kvelden? Ingen problem: ’Girls dont let me sleep, anyway. I am used to it.’ Motstanderen er Andy Ogle, engelskmannen med babyansiktet og den forsiktige væremåten slo seg inn i manges hjerter i løpet av sin tid som deltaker på det populære realityshowet The Ultimate Fighter. Programmet er en turnering, hvor unge håpefulle fightere bor og trener sammen i seks uker, for å sloss seg mot finalen, hvor premien er en lukrativ milliondollarskontrakt med UFC, samt en Harley Davidson motorsykkel. Serien har lansert karrieren til mange legendariske fightere, så som Rashad Evans, Forrest Griffin, Josh Koscheck og Nate Diaz, for å nevne noen. Ogle kom ikke til finalen, men har likevel fått gå flere kamper for UFC. Så langt har han tapt fire av fem. Det er med andre ord mye som står på spill for engelskmannen.

Amirkhani smiler og danser seg mot ringen med både det finske og irakiske flagget over skuldrene. Han gir bort capsen sin til en tilskuer, high fiver folk, blunker og smiler. Ogle kommer ut til OutKast’s ’Hey Ya!’, til stor stemning fra tribunene. Legendariske Uriah Faber ’the California Kid’ er representert i hjørnet hans.

Kampen blåses i gang. Finnen tar løpefart gjennom ringen, setter et flygende kne i ansiktet på Ogle som faller bakover. Amirkhani følger opp med en uppercut og flere fulltreffere mot en nedslått Ogle. Atten sekunder etter at kampen starter, hopper dommeren inn mellom fighterne og stopper showet. En forvirret Ogle bryter dommeren i bakken, så mannen må tappe for å få ham til å slutte. Finnen hopper opp på buret, henter flaggene, shower. Salen er i ekstase. Ogle har kommet seg på beina igjen og protesterer mot avgjørelsen. Joe Rogan kommer inn i ringen for et intervju. Han sår tvil om dommeren ikke stoppet kampen for tidlig. Amirkhani ser ikke ut til å bry seg stort. ’To drømmer har gått i oppfyllelse for meg i dag, sier han. Jeg har fightet i UFC og jeg har fått møte Joe Rogan.’ ’Planla du det flygende kneet?’ spør Rogan. ’Ja, i går. Treneren min var skeptisk, men som Robert Redford sa: Go for it!’ Rogan smiler, salen ler. ’I will allways surprise people’, gjentar Amirkhani, før han griper mikrofonen og roper ut etter UFC president Dana White: ’Femti tusen dollar!’ Amirkhani sikter til de forskjellige bonusene som blir delt ut til noen av utøverne som har imponert mest i løpet av kvelden; ’knockout of the night’, ’move og the night’ og ’fight of the night’. I tillegg får hver utøver som vinner en seiersbonus. Det deles også ut såkalte ’garderobebonuser’, hvor fighterne får et uoffisielt besøk av UFC-direktør Dana White og hans tykke lommebok. Betalingen til de fleste fighterne er allikevel ikke mye å skryte av, sammenlignet med andre store sporter. Det er et fåtall av utøverne som tjener de virkelig store pengene. Amirkhani avslutter seansen med å fri til det svenske publikumet: ’Snart flytter jeg hit til Stockholm for å trene med de beste! Om dere ser meg på gata, si hallo!’ Et forfriskende sjarmtroll med killer-instinkt har ankommet UFC.

Sjuende kamp. Weltervekt. Amerikaneren Kenny Robertson møter dagestaneren Sultan Aliev. Dagestan har i løpet av de siste årene vist seg å være en sikker leverandør av knallharde, tekniske fightere til UFC. Den vesle russiske republikken, med bare 2,5 millioner innbyggere, har en hard machokultur, hvor bryting er nasjonalsport og Sambo en naturlig del av arsenalet. Robertson, som selv har bryting som bakgrunn, presser dagestaneren tidlig og får to takedowns. Men han overbeviser også på beina. Han avgjør kampen med å knocke ut Aliev etter to minutter og førtito sekunder. En ren treffer og tre til for å avslutte. Det ser imponerende ut. ’Hi mom!’ roper han til kameraet. ’Hva synes du?’ spør Rogan og nikker mot reprisen på storskjermen. Robertson ser på skjermen: ’It’s a beautiful thing’.

Klokka er ti over ett på natta og det nærmer seg siste innledende kamp: Einstein Tumenov fra Russland mot kveldens første svenske Nico Musoke. Straks introvideoen til Musoke vises på storskjermene, bryter jubelen løs. Hjemmefans i vikinghjelmer brøler av alle lungers kraft. Tumenov går til ringen først. Han kommer inn til russisk visesang. Det bues ikke, men det jubles ikke heller. Stemningen er fortsatt mer sivilisert på tribunene enn man kanskje skulle forvente. Mellanølen har nok en svak finger med i spillet. Musoke går de vel femti meterne mot ringen med armene hevet, selvsikker og rolig, før han løper siste biten til hip hop musikken som dunker gjennom lokalet. Folket reiser seg. Under introduksjonen av russeren tar buingen seg med ett opp til et øredøvende nivå, for straks å skifte til skrikende støtte for hjemmefavoritten.

Kampen begynner avventende. Utøverne sirkler rundt hverandre. ’Nico, Nico, Nico!’ ropes det fra tribunene. Svensken sparker mot kroppen, publikum reagerer på hvert slag, som om treffpunktene var elektriske brytere. Første runde er jevn. Begge angriper med slagkombinasjoner, men svensken er mest presis. Andre runde fortsetter som den første, men russeren presser og Nico kuttes over øyet. Én runde til hver. Tredje runde: Svensken mislykkes på de fleste takedownforsøk, kampen stoppes for å la noen se på kuttet. Musoke virker sliten, russeren utnytter svakheten og tar ham ned. Musoke kommer seg opp igjen. Resten av runden fortsetter stående, med jevne utvekslinger. Russeren er hakket vassere. Det går til dommeravgjørelse. Tumenov vinner på poeng. Publikum er ikke nådig. Det bues og plystres. Om ikke annet er det en seier for rettferdig dømming, selv på en svært partisk stemt arena. Vektskålen har ofte vippet i hjemmeheltens urettferdige favør under stevner i for eksempel Brasil og Asia.

Akira Corassani, er kveldens andre svenske ut. Den tidligere The Ultimate Fighter-deltakeren med persiske aner, møter Sam Sicilia, som også deltok i en sesong av serien. Corassani kjemper for kontrakten sin. De siste to kampene hans har endt i knockout. Og begge gangene er det han som har våknet opp på kanvasen. Sicilia har tapt fire av sine siste seks. Også han er sulten på en overbevisende seier. Sicilia er kjent for sin usedvanlige knockout-kraft, og det i en vektdivisjon hvor utøverne heller kjennetegnes for sitt høye tempo og tekniske briljans, enn ren slagkraft. Amerikaneren har en utstråling som er vanskelig å mislike og det høres ingen buing fra publikum da han går mot ringen. Corassani frir til hjemmepublikum iført den svenske landslagsdrakten, til de sprakende tonene av Rage Against the Machine. Bruce Buffer annonserer for andre gang at: ’Weeee aaaare liiiive!’ Hans ’catch frase’ indikerer at tv-sendingen nå har startet på Fox. Publikum ønsker de amerikanske tv-titterne velkommen med stormende jubel. Fra første sekund er det klart at Sicilia jakter knockout. Hele kroppen er en spent springfjær. Han gyver løs etter Corassani med all kraft, men uten å legge til rette for slagene med jabber. Akira forsøker å holde seg på utkanten, med raske bevegelser og dansende føtter, men han er en brawler, og snart står de inne i den legendariske telefonkiosken og denger løs på hverandre. Sicilia treffer Akira på haka med det ene slaget han behøver og Akira ligger langflat. Sicilia følger opp med et ekstra slag som topping. Han ser inn i kameraet og kjører ’halskutting med tommel-trikset’. Framtiden i UFC ser dårlig ut for Corassani etter en kveld som så langt ikke har gått særlig bra for svenskene.

Nå er det tre kamper igjen. De store stjernene skal i ringen. Ryan Bader, The Ultimate Fighter 8-vinneren med femten kamper for UFC, møter Phil Davies, som i løpet av sine tolv kamper for organisasjonen kun har tapt to. Lett tungvekt. Om en av dem vinner overbevisende, er nok vinneren bare en kamp unna å kjempe om beltet, men begge har en tendens til å vinne på dommeravgjørelse. De få gangene de avslutter en kamp før tiden, er det allikevel som regel spektakulært å se på. Bader kommer inn til Rolling Stones ’Paint it black’. Et noe underlig låtvalg, men publikum synger med som et brisent kjempekor. Kan man ikke ane en litt bekymret mine på Phil ’Mr Wonderful’ Davies der han like etter entrer arenaen til en slags power trance?

Kampen som følger er en gørr kjedelig oppvisning i to gode fightere som utligner hverandres ferdigheter og samtidig er uvillige til å ta sjanser for å vinne. I et forsøk på å holde seg våkne, veksler publikum mellom å bue, plystre og skjelle dem ut. Andre ganger forsøker tilskuerne å heve energien i ringen ved å klappe og juble utøverne fram, men til ingen nytte. Ryan Bader ender med seier over Davies på poeng i en kamp som burde endt med uavgjort. – Ingen fortjener å gå seirende ut av en kamp de ikke har gjort noe forsøk på å vinne.

I pausen vises bilder fra garderobene til både Johnson og Gustafsson. Johnson bues ut. Gustafsson bejubles så det hviner i ørene. Han gir fra seg et lite smil og jubelen øker enda et hakk. Det er kjærlighet i lufta, svenskene simpelthen elsker denne mannen som rundjuler sine motstandere med effektiv eleganse og hever det svenske flagget over hodet etterpå. Den rolige 28-åringen ble under ungdomstiden dømt for flere tilfeller av vold. Siden den gang har han viet livet sitt til sporten som han sier har reddet livet hans. Paradoksalt nok var det MMA. Han har gjort botsgang i pressen, ved å fortelle om tiden som lovløs ungdomsforbryter, om angeren. Gjennom den sosialt engasjerte pastoren Per-Erik ’Perra’ Eriksson fant han tilbake til den Gud som hele hans familie har et så sterkt forhold til. Mormoren hans pleier å si til ham før kamp: ’Måtte Gud velsigne motstanderen din. Men gi ham stryk!’ Han har gått fra å være et samfunnsproblem, til å bli et forbilde ungdom over hele verden. Han har endret sitt livsløp til noe bedre. Slikt kan gi håp. Det er derfor de jubler. Folk liker håp.

Nest siste kamp for kvelden er et møte mellom en levende legende i 44 år gamle Dan Henderson, mot ’a legend in the making’ i 29 år gamle Gegard Mousasi. Dan Henderson, som startet karrieren som deltager i to olympiske leker, i 1992 og 1996, hvor han konkurrerte i bryting, har i løpet av sin lange MMA-karriere båret flere tittelbelter. Han var Strikeforce’s siste lett tungvektsmester, og han var weltervekt- og middelvektmester for Pride Fighting Championships. I 1998, da UFC fortsatt arrangerte stevner etter turneringsprinsippet, vant han mellomvektbeltet under UFC 17. Dette var altså sytten år siden, da Mousasi var tolv år gammel. Henderson har ikke gitt opp håpet om igjen å bære beltet.

Dan Henderson gir Wanderlei Silva juling tidligere i karrieren
Dan Henderson gir Wanderlei Silva juling tidligere i karrieren

Iransk-armensk-nederlandske Mousasi kommer inn til typisk nederlandsk ’fabrikkstøyelektronika’, Henderson rusler inn til heller tvilsom country; Toby Keith’s ’Made in America’. Jubelen for Henderson står i taket.

Første runde: Mousasi bruker rekkevidden bra, presise slag, og spark. Tidlig i runden tar Mousasi noen steg tilbake og indikerer at det er noe feil med Hendersons øye, men dommeren vifter kampen videre. Henderson presser, men Mousasi treffer Henderson med et slag bak øret da Henderson forsøker å ta ham ned. Det er det gyldne punktet som fjerner en manns balanse og sender ham ut på glattisen i lakksko. Vi er ett minutt inn i kampen idet Henderson faller bakover mot buret, med armene hengende ned langs siden av kroppen. Mousasi følger opp med et par slag og dommeren hopper inn. I det samme kommer Henderson til seg selv igjen. Han spretter på beina, protesterer mot dommerens avgjørelse. Henderson er en mann som tåler uhorvelig mye juling, noe som blant annet den legendariske kampen mot Shogun Rua viste. Kanskje burde dommeren gitt ham muligheten til å kjempe seg ut av Mousasis angrep? Publikum er enig med Henderson, men på reprisen kan man se at førtifireåringen var bevistløs i et par sekunder. Selv om han har tapt kampen jubler publikum hver gang Dan dukker opp på skjermen. Mousasi mottar ikke samme støtte, men det er vel en trøst at han er på god vei mot en tittelkamp. ’To be a legend you must defeat a legend’, som man sier. Dan Henderson forteller at han ikke kan se med det venstre øyet da øyelokket er revet i to. Det virker ikke direkte ufornuftig at dommeren stoppet kampen.

Etter en lang kveld og natt, hvor elleve kamper er unnagjort, tjueto menn fra tolv forskjellige nasjoner har kjempet mot hverandre i ringen, noen har endt karrieren med et tap, andre har begynt en ny med en overbevisende seier, hver og en av dem hovedperson i sin egen historie, er det duket for kampen alle har ventet på. Den virkelige hovedpersonen, Alexander Gustafsson, skal kjempe sin viktigste kamp, slik hver nye kamp alltid vil være den viktigste i en suksessrik fighters karriere. Mellom Gustafsson og kampen om tittelbeltet står Anthony Johnsson, som ser Gustafsson som det samme hinderet. Begge har samme mål for øye og begge står i hverandres vei. Hjemme i sofaen sitter kanskje Jon ’Bones’ Jones med døtrene på fanget og stirrer på skjermen. Dana White og Lorenzo Fertita sitter i en suite i Las Vegas og gjør det samme. Og på tribunene og i tusener av hjem sitter unge gutter og jenter med stjerner i blikket og drømmer om en gang å konkurrere i oktagonen, fylle et stadion, kjempe om beltet.

Det er ingen varm mottakelse å få for Johnson der han går mot ringen. En unison buing og piping fyller lufta, men han ser selvsikker ut. Rolig. 03.40: lyset slukkes på stadion. Mobiltelefonskjermer lyser fra de mørklagte tribunene som stjernehimmelen over Forum Romanum.

Gule skilt med Alex i blå skrift på heves over tusen hoder, vibrasjonene fra lyden av tretti tusen brølende mennesker og dobbelt så mange trampende føtter får tv-skjermene til å flimre, jubelen går i bølger, synker i et sekund eller to, kun for å stige igjen når kameravinkelen skifter fra ringen til Gustafssons ansikt. Til tonene av Zlatans versjon av ’Du gamla du fria’ går han gjennom gangene under tribunene, inn på stadion, inn i spotlighten som venter på ham og følger ham inn til ringen. Han er iført et skjerf med svenske farger. Publikum har reist seg fra setene og synger med. Idet han stiger inn i ringen tar det virkelig av på stadion. Den 28-årige Gustafsson virker å inneha en nærmest majestetisk aura. Moren hans visste nok hva hun gjorde, da hun oppkalte ham etter Alexander den Store (som selv var en ihuga fan av pancration).

Bruce Buffer roper ut: ’Ladies and gentlemen. This is the main event of the evening!’ Jubelen vil ikke sleppe taket. Kveldens to hovedpersoner møtes i midten av ringen. Dommeren går gjennom reglene. De to fighterne stiger tilbake til hvert sitt hjørne. Ringen tømmes for mennesker, bare disse to fighterne og dommeren står tilbake. Fløyta går.

Første runde: begge går rett i angrep. De er ikke vare på hverandre. Johnson legger tung kraft i hvert slag. Gustafsson åpner med et par kraftige beinspark og raske jabber. Johnson presser, forsøker å kutte av ringen. Gustafsson smetter unna, men bare så vidt. Han virker litt oppjaget. Gustafsson liker å holde seg på utkanten, smette inn og ut med treffsikre slag, er lett på beina for en mann i sin vektklasse, men Johnsons press gjør det vanskelig. Johnson får en finger i øyet. Kampen pauses i noen sekunder. Det bues fra tribunene. Ingen vil se kampen stoppet av en øyeskade. Johnson er klar igjen. Kampen fortsetter. De dunker hverandres never. Johnson kontrer Gustafssons spark ved å lene seg fram og treffe ham med noe som både kan se ut som en høyre hook og en skalle. Om det er en skalle, er det ulovlig, men noen ganger krasjer utøverne ganske enkelt i hverandre. Gustafsson vakler, springer baklengs med armene framfor seg, forsøker å bevege overkroppen unna Johnsons angrep. Johnson forfølger ham rundt i ringen mens Gustafsson gjør sitt beste for å kontre. Et par ganger rammer svensken amerikaneren med et slag, blant annet en fin uppercut, men man kan se at han er rystet. Johnson hamrer løs med slag og spark mot hodet. Treffer med et spark og en uppercut. Gustafsson faller forover, treffes igjen, armene nede langs siden. Han går i bakken med Johnson over seg. Gustafsson kneler med Johnson hengende over ryggen. Johnson hamrer løs mot hodet, sniker inn knallharde treffere fra forskjellige vinkler. Dommeren, Mark Goddard, sirkler rundt dem, klar for å hoppe inn når som helst. Han er tydeligvis villig til å la Gustavsson ta mye juling for å gi ham sjansen til å komme seg på beina igjen. Men Gustafsson reiser seg ikke, alt han gjør er å krype rundt på bakken mens han forsøker å smette unna slagene, til ingen nytte. Johnson setter opp tempoet, treffer Gustafssons hake fra under armhulen så hodet slenges opp i lufta. Noen skriker: ’Stopp!’ fra tribunene.

Dommeren har omsider sett nok. Hopper inn, ikke et sekund for tidlig. Teknisk knockout etter to minutter og femten sekunder. Johnson hopper på beina og skriker av vantro glede. Salen er tyst som under en begravelse. Alexander blir hjulpet på beina, støttes over til Johnson og løfter armen hans i verdig respekt for hans overmann. Stillheten vedvarer, men da kamera filmer Gustavsson som knekker sammen i gråt mot trenerens skulder, hever salen seg i en unison røst som roper ut et trøstende brøl, et sammensurium av fortrøstninger som hever heltens hode fra skulderen. Det er ikke få voksne menn som feller en tåre på tribunene. Det er uansett en nedtur for hjemmepublikum. En kar går amok og sparker i setet foran seg, opprevne plakater med Alex navn flagrer fra tribunene over oss, men da Joe Rogan intervjuer Alex er det ikke mulig å høre hva han sier for bare jubel. ’Jeg vil takke dere alle for å ha møtt opp her i dag for å støtte fighterne, og jeg elsker dere akkurat like mye tilbake.’

Det er med en viss følelse av kikkerens skamfulle iver man sitter i presserommet på Tele2 Arena og ser Gustavsson ønske seg bort, under bremmen på en cap trukket ned over de forslåtte øynene, hvorfra skuffelsen styrter som en sky av piler mot tilskuerne hver gang han må gløtte opp mot forsamlingen for å svare på et spørsmål. For førti minutter siden lå han halvt bevisstløs på kanvasen foran tretti tusen sjokkerte fans. Gustavsson har nettopp segnet om under vekten av en hel nasjons forventninger, og det mens en knyttet neve dundret inn i ansiktet hans fra diverse vinkler. Men han har også blitt løftet på beina igjen av det svenske publikumets unisone jubel for sin slagne sønn. Nå sitter han foran et femtitalls journalister fra en sulten sportspresse og forventes å skulle snakke om følelsene sine. Man vil bort selv, for man ser hvordan han ikke vil være der. Det er pinlig. To plasser bortenfor sitter Johnson og utstråler tilfreds ro. To plasser lenger til høyre sitter det en smørblid finne og gliser det man med rette kan kalle et dollarglis, lykkelig over å ha mottatt sin første knockout-bonus av ’onkel’ Dana og Co. 50 000 amerikanske dollar. I tillegg til den finske førstereisgutten Amirkhani, sitter en skuffet om enn fattet legende i Dan Henderson til høyre for Gustavsson, nå med hvit lapp over venstre øyet, da et slag under kampen mot Mousasi har revet øyelokket i to. Gjerningsmannen fra Nederland sitter og smiler av finnens kjappe kommentarer og sikkert sin egen seier, selv om mange mener at begge kampene ble stoppet for tidlig. Ved andre enden sitter amerikaneren Robertson, som utvilsomt har vunnet sin viktigste og mest spektakulære seier så langt i karrieren. Kveldens store seierherre er selvsagt Anthony Johnson, mannen som for under en time siden jevnet Gustafssons håp om en ny tittelkamp mot Jon Bones Jones med jorden, og på samme tid brøytet rein sin egen vei mot en kamp om beltet. Men Johnson er ikke typen til å tråkke på noen som ligger nede. Han svarer relativt kort på de fleste spørsmål, og ser ikke ut til å bry seg stort om det faktum at det er taperen som får mest oppmerksomhet. Han befinner seg tross alt i Sverige. På spørsmål om hvordan det føltes å vinne, sier han: ’I can’t believe I just beat that guy who, in my opinion, beat Jon Jones’ men at det først og fremst plaget ham å se Gustafsson gråte over tapet. ’Jeg har vært der selv’, sier han, ’jeg vet hvordan det føles’.

Etter at Jon Jones vant på poeng over Daniel Cormier, mannen mange mente hadde det som skulle til for å slå Jon Jones, under UFC 182, twitret Alexander Gustafsson følgende melding til Jones: ’I am not impressed by your performance.’ Meldingen var en slagst re-tweet, av bad boyen Nick Diaz’ melding til ’altergutten’ Georges St-Pierre, etter sistnevntes poengseier over Carlos Condit, hvor Diaz, gjennom en rekke mediautspill nærmest yppet på seg en tittelkamp mot kanadieren. Det nyere fans kanskje ikke har fått med seg er at Diaz faktisk parafraserte en gammel uttalelse St-Pierre selv kom med under et intervju, hvor han utfordret Matt Hughes etter at sistnevnte hadde slått B.J. Penn under UFC 65. Siden har det blitt en slags tradisjon for utfordrere å re-tweete Diaz’ legendariske utspill til sin nemesis, etter at denne har vunnet en kamp. Etter kveldens hjerteskjærende tap, publiserer Jones følgende twittermelding: ’I am not impressed, Alex.’ Som vanlig bommer den skinnhellige Bones på målet. Twitter-tradisjonen følger en enkel oppskrift: Man twitrer fornærmelsen til mannen som vinner, ikke taperen. Selvsagt er ikke en fighter imponert over en annen utfordrers tap. Jones, som i starten av karrieren gjorde fåfengte forsøk på å framstå som et moralsk forbilde for fansen, sparker en mann som ligger nede. Og fansen og pressen ser det. Litt seinere sletter Jones meldingen. På spørsmål om hva Johnson synes om Jones’ melding, sier han tørt: ’We live in a messed up world.’ På spørsmål om hva han tenker om den forestående kampen mot Jones: ’We are both alpha males. We both want to win.’ Men som i kampen mot Gustafsson: Kun én kan stå igjen som seierherre. Det blir spennende å se hvem det blir.

Men hva med Gustafssons fremtid? Det er ikke sant, som det ble påstått i en svensk avis før kampen, at om han tapte var hans UFC-karriere over. Langt der i fra. Først må han slikke sårene, la det hovne øyet heles. Siden er det å reise seg og klatre til topps igjen. Som Mandela sa: ’The greatest glory in living lies not in never falling, but in rising every time we fall.’ Det vil bli en utfordrende opptur. I veien står navn som ’Sugar’ Rashad Evans, Daniel Cormier, Ryen ’the master’ (Sic) Bader, Glover Texeira etc. Men at The Mauler kommer tilbake, sterkere, det bør ingen tvile på.

ufc