Antiklimaksets paradoksale kraft (Mixed Martial Arts) – Endre Ruset

(Artikkelen er skrevet med utgangspunkt i MMA-stevnet «UFC Fight Night: Gustafsson vs. Johnson, Stockholm 24. 01.2015)

Min befatning med mixed martial arts – MMA – begynte for alvor litt over ti år tilbake i tid. Som ung student ved Universitetet i Bergen halvsov jeg meg gjennom forelesningene men våknet til liv i røykepausene. Der fortalte nemlig min veileder, filosofiprofessor Lars Fr. H. Svendsen, om kamsportlegendene Fedor Emelianenko og Joachim Hansen. Svendsen forklarte med stor entusiasme hvordan han kombinerte forelesninger ved japanske universitet med å gå på kampsportturneringer i Østens MMA-Mekka: Tokyo. Jeg levde meg inn i hans begeistrede beretninger: Vekslingen mellom universitetets forelesningssaler og kamparenaen. Filosofiens komplekse begreper vs. kropper som med full kraft støter blodige inn i hverandre: Å bevege seg fra abstrakt tanke til akutt handling. Filosofi og fighting. Business and pleasure.

Emelianenko, eller bare”Fedor” som Svendsen kalte han, var en svær godslig russer som lignet mer på en forfyllet bamse enn en kamsportutøver. Men i ringen var Fedor nådeløs. Han presset all motstand inn i tauene og feide den ned i kanvasen. Fedors angrepsvariasjoner og tekniske repertoar gjorde kampene hans til stilstudier: Knockouts, ground n’ pounds, takedowns, submissions. Russeren syntes komplett. En slags fighterekvivalent til Diego Maradona. Hans kamp mot kroateren Mirko ”Cro Cop” Filipovic er en av de mest fascinerende jeg har vært vitne til; To fightere på høyden av sin karriere i tre intense runder der overtaket fluktuerer mellom dem etterhvert som sekundene smertefullt skrider frem.

Den andre av Svendsens favoritter, Joachim Hansen, er den norske fighterlegenden få har hørt om. Nordmannen slo for alvor gjennom i Japan med å vinne verdensmestertittelen i Shooto, etter å ha nedkjempet det unge stjerneskuddet Takanori Gomi. Hansen vant senere sensasjonelt tittelbeltet i lettvektdivisjonen i forbundet PRIDE, da han beseiret favoritten Shinya Aoki. At få kjenner til historien om en av våre internasjonale idrettslegender, kan delvis tilskrives utøverens medieskyhet. Hansen er ingen fan av oppmerksomhet fra pressen. Da det fremadstormende ledende kampsportforbundet Ultimate Fighting Championship – UFC – kjøpte opp DREAM, forbundet Hansen fightet i, prøvde de å signere nordmannen. Han svarte at han heller ville ha blødende hemorroider enn å gå kamper for amerikanerne. ”Only dead things go mainstrean” kvitterte Hansen.

Norsk fighterlegende: Joachim Hansen
Norsk fighterlegende: Joachim Hansen

Den første MMA-kampen jeg husker, som stikker seg ut som helt spesiell, var møtet mellom Kevin Randleman og Fedor Emelianenko i 2005. 45 sekunder ut i første runde gjør Randleman en av historiens mest spektakulære takedowns, løfter Fedor opp i lufta, slenger han roterende på nakken ned i kanvasen. Utrolig nok kommer Fedor fra det uten antydninger til skader. Istedet snur Fedor kampen med å bryte med Randleman i bakken og tvinge armen til sin motstander i en armlås – kimura. Randleman må tappe ut og kampen er over etter ett minutt og trettitre sekunder. For meg er oppgjøret selve essensen av den spektakulære kroppsestetikken en MMA-kamp kan oppvise. Ikke bare var det en spennende kamp, men også et slags fysisk kunstverk. Når jeg tenker på MMA står disse 93 sekundene brent i hukommelsen. Den ble min portal inn i fightingens verden.

Jeg har alltid latt meg fascinere av idrettsgrener som befinner seg i periferien av de norske, i alt fra rugby, gaelisk fotball og snooker. Og Norge er strengt tatt ingen kamsportnasjon. Selv om vi har innkassert et olympisk gull i boksing, ved navnet med soleklart mest schwung over seg i norsk idrettshistorie, Otto von Porat, og selv om Jon Rønningen sto for mesterstykket å vinne brytegull i to suksessive OL rundt nittitallet, er det neppe disse bragdene som stikker seg ut i vår kollektive sportshukommelse. Arven etter nevenyttige norske sjømenn, kjent som formidable slåsskjemper på havnene rundt omkring i verden, er det ikke mange synlige spor igjen etter. Slåssing som gren befinner seg et godt stykke nede i hierarkiet i idretts- og fredsnasjonen Norge.

Olympisk mester i boksing Otto Von Porat, med egen røykeassistent mellom rundene. Fotografert av Anders Beer Wilse i 1930 (fra Norsk Folkemuseums samling)
Olympisk mester i boksing Otto Von Porat, med egen røykeassistent mellom rundene. Fotografert av Anders Beer Wilse i 1930 (fra Norsk Folkemuseums samling)

Min interesse for sporten dalte da PRIDE opphørte og UFC tok over med tilnærmet verdensherredømme. De japanske kampritualene ble byttet ut med et glorete show. Kampene gikk ikke lenger i en ring lik den man har i boksing, men i et åttekantet bur – en oktagon. For meg fremstod dette som en jålete innramming av kampene, som et karneval-element inspirert av det tøvete fribryteruniverset. UFCs opprinnelse var da også en slags klovneoppvisning mellom forskjellige fightere, eksemplevis en mann med én boksehanske i kamp mot en overdimensjonert bryter. UFC utspiller seg i et format med større fokus på underholdningsdelen, i motsetning til japanernes mer tradisjonstro tilnærming til sporten: mindre tant og fjas i Østen.

Min reise til UFCs turnering i Stockholm nå i januar, var først og fremst som reisefølge for min venn og forfatterkollega Joakim Kjørsvik, som har større kjennskap og en dypere fascinasjon for mixed martial arts enn meg. Allikevel skal stevnet i Stockholm gjøre et forbausende inntrykk på meg.

Neil Seery feiret seieren med sekkepipemusikk
Neil Seery feiret seieren med sekkepipemusikk

Ankomst Sverige: Stockholm dagen før fight-night får man virkelig følelsen av at det herjer en kampsporteber i byen: Folk snakker om kampen overalt, tilreisende fra andre steder i Europa fyller gatene, klare for å oppleve nattens store stevne. Sportsjournalistene bruker store ord når de skal beskrive den kommende nattens hendelser i Tele2 Arena. At det er en historisk idrettsbegivenhet i Sverige er opplest og vedtatt av Aftonbladets og Expressens kommentatorer. Selv Zlatan synes å spille andrefiolin denne helga. I mediene uttaler han sin fascinasjon for sin gode venn Gustafssons evner. Evner som har brakt han til verdenstoppen. Evner som fått det svenske folk til å valfarte og holde våkenatt for å se han gå i ringen. Det nærmer seg kveld, og vi tar banen ut til arenaen. Joakim kjenner kriblingene i hele kroppen i det han får øye på stadion i det fjerne. Vi blir innrullert i mediamottakelsen, mottar akkrediteringsskilt og fri adgang til fightersonen, presseavdelingen, og har egne arbeidsstasjoner inne i arenaen. Nu kör vi!

Sam Sicilia. Fighternes svar på "Skipper'n"
Sam Sicilia. Fighternes svar på «Skipper’n»

Mens Joa er fokusert på kampene, interesserer jeg meg mest for fighternes walk-in og seiersritualer. En irsk veteran feirer vinst i stevnets første kamp med sekkepipemusikk. En ukrainsk kjempe spaserer smilende inn i arenaen med øreklaffelue. En tsjekkisk debutant klyver mot kampburet til tonene av den usedvanlig dystre ”House of the rising sun”. Iransk-finske Makwan Amirkhani danser seg inn i arenaen med et diskotekflørtende smil, før han løper inn i motstanderen med et spektakulært flying knee og avgjør kampen etter åtte sekunder. Sam Sicilia, fighternes svar på ”Skipper’n” trår taktfast og bestemt inn til tonene av John Frusciantes ”Murderers”, før han rundjuler det svenske hjemmehåpet Akira Currosani etter alle kunstens regler. Tiden flyr. På den hvite kanvasen spruter og drypper det blod fra utøverne. Duken likner etterhvert et ”action painting”-bilde av Jackson Pollock. Omsider er det duket for kveldens gedigne høydepunkt. Alexander Gustafsson, ikledd et svenskt skjerf, entrer arenaen til Zlatans tolkning av ”Du gamla du fria”. Jubelen fra de nesten tretti tusen tilskuerne eksploderer i ørene og forplanter seg i kroppen, gir frysninger helt opp i nakken.

Så ringes det i bjella for første runde. Kampen er satt til fem runder, men allerede innledningsvis aner man at Gustafsson er i trøbbel. Johnson jager han i buret med lynraske blytunge slag. Etter to minutter vakler vår mann, og Johnson ser sin sjanse: Dundrer løs mot svensken som faller om og blir liggende på gulvet med amerikaneren over seg. Svensken pepres med tunge slag i bakhodet, og da Johnson fyrer av nevene oppunder ansiktet til hjemmehåpet skjønner alle tegninga. Dommeren kaster seg inn og avbryter kampen. Det hele er over et sted mellom andre og tredje minutt.

Den elektriske stemningen i stadion opphører på sekundet og erstattes med total taushet. En malstrøm av skuffelse virvles ned gjennom stadionseksjonene med stadig større intensitet, mot nullpunktet: Kampburet, oktagonen. Der henger Alexander Gustafsson over skuldrene på sin trener og hulkgråter. Og det er da det skjer. Det går som et stikk gjennom hjertet. Jeg kommer til å tenke på en setning i en bok av Tomas Espedal, der hovedpersonen får hørselen slått ut av det ene øret i en boksekamp: ”Det er som å bli innestengt i et rom uten vegger”. Sammen med synet av Gustafsson kjenner jeg gråten bølge seg opp gjennom halsen og ut i øynene, forsøker å holde tårene tilbake. Hvorfor reagerer jeg sånn?

Kanskje har det seg slik, enn så banalt det kan høres ut: Både Espedals setning og Gustafssons intense følelser der nede i buret, med hele landets skuffelse rundt seg, står for meg som et perfekt bilde på en form for akutt og tung depresjon. Hele verden faller sammen, rives i stykker. Du befinner deg innestengt i et rom uten vegger. Du føler hele verden kollapse rundt deg, og det er din egen feil. Sett utenifra er det ikke slik, folk går skuffet hjem, snart er kampen glemt, livet fortsetter på vanlig vis. Men for personen der nede i ringen virker det slett ikke sånn. Fra utøverens ståsted er det som om verden raser sammen utenfor deg og inne i deg.

Arenaen tømmes fort. Klokka nærmer seg fem, halv seks. Joakim og jeg overværer pressekonferansen med en forslått Gustafsson pakket inn i en stor caps, skjerf virvlet tykt rundt halsen, hettegenser. Huden er full av hevelser og kutt. Han svarer kort på spørsmålene og forsøker så godt han kan å stenge alt ute ved å fokusere på mobilen han holder i hendene under benken han sitter bak. Når Joakim og jeg går ut i den tidlige Stockholm-morgenen kjenner jeg meg helt oppskaket, utmattet. I taxien på vei hjem tenker jeg på Alex Gustafsson. Under kveldens antiklimaks av et tap har jeg knyttet meg emosjonelt til den forslåtte, gråtende fighteren. Snart vil hevelsene hans gå ned. Snart vil kuttene og sårene gro. Snart står han i kampburet igjen. Den vakreste kunsten ligger i det å komme tilbake fra et nederlag.

Alex Gustafsson
Alex Gustafsson

Les flere av våre tekster om kampsport her!