– Alle spillerne på G16-landslaget får «I skuggan av San Siro» / Intervju med Martin Bengtsson

Kjelleren på Litteraturhuset er fylt opp av ungdomsskoleelever som er invitert til å være med på lanseringen av Faktafyk, sakprosamagasinet for ungdom som utgis av Foreningen !les. Lanseringens hovedperson er den svenske forfatteren og tidligere fotballproffen Martin Bengtsson, som skrev I skuggan av San Siro i 2007. I samtale med Lise Klavenes forteller Bengtsson om sin korte fotballkarriere og hva som ledet til at han forsøkte å ta sitt eget liv.

Bengtsson var en fotballspiller utenom det vanlige, og som jobbet ekstremt hardt og målbevisst for å nå sitt store mål om å bli fotballproff i Italia. Allerede da han var ni år satte han opp et eget treningsprogram, med egentrening 3-4 timer hver eneste dag, i tillegg til lagtreningene. Men det var ikke bare treningsmengden som skilte Bengtsson fra sine jevnaldrende, han stilte også kritiske spørsmål til lagledelser om hierarki og den dårlige behandlingen av unge spillere, og etter hvert som han ble eldre begynte han å reflektere sin egen identitet. Hvem var han når han ikke var fotballspiller?

I en alder av 17 år fikk Bengtsson proffdrømmen oppfylt. Bengtsson skrev under for juniorlaget til Inter Milan og flyttet til Italia. Den første tiden i klubben gikk over all forventning. Bengtsson spilte bra på primavera-laget og fikk nye venner. Men så kom en rekke skader, og med skadene kom de vanskelige tankene tilbake: Hvem var Martin Bengtsson når han ikke var fotballspiller? Mørket ble stort og tungt. Når Bengtsson i tillegg opplevde at klubben ikke lot han utforske andre sider ved seg selv, som å spille gitar og skrive låter, ble mørket overveldende.

Opplevelsene fra denne tiden samlet han I skuggan av San Siro, som ble utgitt i 2007.

I skuggan av San Siro skiller seg ut fra den store mengden fotballbøker. Mange av dem som leser disse bøkene er barn og unge, som kanskje selv drømmer om å bli fotballspillere. Hva slags reaksjoner får du fra ungdommer som har lest boken din?

– Noen har sagt at det er den beste boken de har lest, at den har reddet livet til deres. Boken har fått så store reaksjoner at det nesten har vært vanskelig å ta innover seg. Det er interessant når det blir slik. Man tenker at det er sitt eget man skriver om, men så kjenner mange seg igjen. Det er eksistensielle spørsmål, om hvem man er. Mennesker kan speile seg i det. Men jeg har også fått kommentarer fra ungdommer som ikke forstår hvordan jeg kunne forlate fotballen, og som kanskje selv befinner seg i drømmen om å bli fotballproff.

I skuggan av San Siro er rystende lesning.
I skuggan av San Siro er rystende lesning.

I de siste årene har flere fotballspillere stått fram og fortalt at de sliter med depresjoner. Vi har hørt historiene bak de tragiske dødsfallene til Robert Enke og Gary Speed, som begge slet med depresjoner. Klarer fotballmiljøene å ta tak i denne tematikken?

– Ja, det vil jeg si. I hvert fall i Sverige. I fjor begynte jeg å jobbe med det svenske fotballforbundet, med deres G16-landslag. Der møter jeg trenerne og spillerne på en samling. Alle spillerne fikk I skuggan av San Siro i hånda i det de kom inn på møterommet. Det ser jeg på som en stor seier. At vi kan begynne å diskutere dette med depresjoner og psykisk helse. Sånn var det ikke da boken kom ut i 2007. Jeg holdt et foredrag og diskuterte med spillerne. Det var veldig spennende, og jeg fikk mange spørsmål. På et personlig plan var det også sterkt. For jeg har selv vært en av de guttene. Mange av bildene fra min tid på landslaget kom tilbake.

Du skriver at fotballmiljøet på noen måter kan ligne religiøse miljøer. Spillerne skal være 24-timersutøvere og ikke fokusere på noe annet enn det som gjør dem gode. Hva slags fotballspillere og personligheter kommer ut av dette?

– Ja… Det blir å stille spørsmål om hva slags mennesker som kommer ut av lukkede miljøer?  Det er mennesker som ikke vet helt hva som skjer i samfunnet. Som ikke vet hvordan man skal oppføre seg, hvordan de skal orientere seg, som ikke kjenner samfunnets koder. Min opplevelse er at det ikke er noe bra. Det er viktig at idretten og fotballen vender seg utover mot andre aktiviteter i samfunnet, mot kultur og politikk. Det er viktig å få impulser fra andre sider ved samfunnet. Det er ikke bra om miljøene blir helt lukkede. Av og til synes jeg det er provoserende å se at fotballedere ikke klarer å forholde seg til hva som skjer i samfunnet, at de ikke klarer å forholde seg til politiske spørsmål. Jeg synes det er flaut å se på. Det er viktig at spillerne får en allmenn utdanning.  Ellers blir det vanskelig for spillerne å komme inn i samfunnet i etterkant.

Tenker du noen ganger på hva som kunne skjedd hvis du fikk den leiligheten du var lovet, eller hvis ikke sangtekstene dine ble kastet? Kunne du fortsatt vært fotballspiller?

– Jeg kunne sikkert fortsatt å spille fotball en stund til. Men når jeg tenker over det, tror jeg at jeg uansett hadde sluttet ganske tidlig. Fordi jeg var så nysgjerrig på andre ting.  På livet. På å lære meg nye ting. Det var så vanskelig og trist å ikke få lov til å gjøre ting. Hvis man vil utvikle seg som menneske, går ikke det. Derfor hadde det tatt slutt på en mindre dramatisk måte, men det hadde tatt slutt allikevel.

Olympiastadion takker for praten og ønsker Martin Bengtsson lykke til med teaterstudiene i Malmö.

Les flere av våre intervjuer her.