Sistebordet (mitt første møte med sjakkturneringer) – Pål Brynildsen

Det første som slo meg da jeg kom inn i lokalene til Oslo Schakselskap i Bogstadveien, var hvor ordinært det hele føltes. Dette er lokaler som av enkelte er blitt beskrevet med ord av typen ‘ærverdige’ og ‘sjakk-kulturen sitter i veggene’. Men for meg var det bare tre middels store rom fylt med masse bord og sjakkbrett.

En annen ting som var overraskende, var hvor lite folk det var der. Klokka var allerede farlig nær ti på sju, og ifølge nettsiden til sjakklubben skulle 18.50 være siste frist for å melde seg på det åpne klubbmesterskapet i lynsjakk. Er ikke sjakkspillere en gjeng med pedantiske regelryttere av noen advokater og ingeniører likevel?

Hva gjør jeg egentlig her? På vei gjennom lokalet mot turneringslederen, kunne jeg merke noen blikk fra rommet. «Her kommer en ukjent mann på 40 år. Er det en utenlandsk spiller? En seriøs konkurrent? Eller er det bare en av disse Magnus Carlsen-medgangssupporterne som plutselig har kastet seg på sjakkbølgen?» Turneringslederen spurte om navn og rating. «Brynildsen uten h», sa jeg. «Og jeg har ikke noe rating».

Etter hvert som det kom flere folk til, dro jeg kjensel på Jon Ludvig Hammer (stormester og Magnus Carlsens sekundant i VM-matchen), Aryan Tari (15 år gammel internasjonal mester) og Leif Erlend Johannessen (stormester og en av Norges beste spillere). Alle sammen har de frekventert sjakksendinger på NRK og VG-TV. Igjen kom denne litt rare følelsen av det ordinære, det hverdagslige, det nesten kjedelige.

Og plutselig sitter jeg der for første gang foran brettet i en konkurransesituasjon. Sofaen hjemme med sjakk på nettet er nå byttet ut med et fysisk stort brett, en ekte sjakk-klokke ved siden av og en motstander av kjøtt og blod. Er jeg nervøs? Egentlig ikke, men en følelse av uvirkelighet og manglende tilstedeværelse har sneket seg inn og gjort at hodet føles luftig og ukonsentrert på samme tid.

Min første motstander er en ung mann med cirka 2000 i rating. Vi utveksler et kjapt håndtrykk og partiet er i gang. Tre minutters total tenketid hver, med to sekunder ekstra per trekk. Og umiddelbart blir jeg overrasket over hva den uvante situasjonen tydeligvis gjør med psyken min. For av en eller annen grunn så begynner jeg å improvisere allerede i åpningen. Jeg spiller et eller annet som jeg aldri har spilt før. Hvorfor holder jeg meg ikke bare til noe jeg i hvert fall kan litt om?

Følelsen av manglende tilstedeværelse blir bare sterkere og sterkere. Det er som det er en annen person som sitter her og spiller mens jeg bare ser på fra utsiden. Tidlig mister jeg en bonde og står dårligere. Men så klarer jeg å omgruppere offiserene mine og vinner tilbake en bonde med et fikst triks. Pulsen slår kraftigere og jeg kjenner at det suser litt i hodet. Her står jeg da vitterlig ikke noe dårligere!? Kan jeg klare det utenkelige og vinne det første partiet mot en høyt ratet spiller? Får jeg møte Jon Ludvig Hammer i neste parti på toppbordet?

Men så gjør jeg ett dårlig bondetrekk på kanten av brettet og han angriper umiddelbart. Jeg begynner å få dårlig tid på klokka, forsvarer meg så godt jeg kan, men må raskt innse at det er umulig å hente seg inn igjen. Jeg registrerer at han har satt meg sjakk matt i nøyaktig samme øyeblikk som han stopper klokka og ser lett spørrende bort på meg.

I det andre partiet møter jeg en ny ung klubbspiller, og nå blir jeg regelrett rundspilt. Han flytter brikkene med en nonsjalant selvtillit og selvfølgelighet i åpningen, hele tiden uten tilsynelatende å tenke seg om. Partiet slutter etter bare cirka 12 trekk med at han spidder dronningen min med løperen sin. Jeg blir sittende litt ved bordet etterpå for å unngå at folk skal skjønne at jeg har tapt på rekordtid.

Det neste partiet ender også med tap, men uten at jeg er sjanseløs. Det begynner å bli tydelig for meg at det er en vesentlig forskjell mellom å spille lynsjakk på nett og fysisk tilstede i turnering. For en nybegynner som meg tar det to sekunder å flytte brikken og trykke på klokka. På internett tar selve flyttingen noen få tideler av et sekund. Dessuten kan du ikke gjøre ulovlige trekk på nettet.

Turneringssystemet er sånn at dersom du taper flere partier i starten, vil du raskt møte andre spillere som også har tapt mye. Jeg merker at motstanden etter hvert blir lettere og at jeg har mer kontroll over tingene. Med det kommer også den første seieren. Og like etterpå en seier til! Den totale ydmykelsen ved å få null poeng er nå eliminert. Jeg kjenner en barnslig glede ved selv å gå bort til turneringslederen etter et parti og si “Brynildsen vant på bord 12”.

Men jeg spiller fortsatt totalt uvanlige åpninger og improviserer uhørt mye. I de fleste tilfellene fører dette meg inn i litt dårligere stillinger, i tillegg til tidsnød, selvfølgelig. I parti etter parti spiller jeg tross dette ganske jevnt med motstanderen, men taper likevel (her vil nok mange sjakkspillere kjenne seg igjen, for det er lett å overvurdere sin egen stilling).

I det nest siste partiet står jeg dårligere, men ser at jeg har sjansen til kanskje å få inn en kontring med lite tid igjen på klokka. Jeg flytter kongen min til et bedre felt på g7. Det går et par sekunder. Motstanderen min ser på meg og sier «Det feltet er dekket av dronningen min». Jeg nøler litt og sier med usikker stemme «Og det betyr at jeg taper, det da?». Han bekrefter mistanken min, stopper klokka og vi begynner å rydde på plass brikkene.

I det siste partiet sitter jeg på det nederste bordet, taperbordet. Motstanderen min virker usikker underveis i partiet, og jeg får etter hvert et kraftig overtak. Jeg plasserer tårnet på syvenderaden og tar en bonde. Like etterpå får jeg inn en springergaffel og vinner en kvalitet (tårn mot springer). Jeg forenkler videre og står etter hvert igjen med et latterlig enkelt vunnet sluttspill, selv for meg.

Den berømmelige NRK-pila ville ha stått helt ute på kanten. Med hele ett minutt og 23 sekunder igjen på klokka (han har bare 14 sekunder) klarer jeg likevel å gjenta den famøse bedriften fra det forrige partiet: Jeg gjør et ulovlig trekk igjen. Han ser på meg med milde øyne og stopper klokka. «Det der var bittert», sier jeg. «Det var deilig å få en seier», sier han, uten å hovere eller være slem, men rett og slett konstaterende.

I minuttene etter partiet tolker jeg den siste kommentaren hans (“deilig å få en seier”) som at han ikke kan ha fått en eneste seier tidligere i turneringen. I så fall bør jo det bety at jeg med mine to seire vil slå ham i sammendraget! Ganske fornøyd går jeg ut i høstkulda og rusler hjemover mot sentrum.

Men da resultatlista blir publisert på klubbens nettside den kvelden, så står navnet mitt likevel aller nederst. Nummer 31 av 31. Ja ja, tenker jeg, noen må jo komme sist også. Det var tross alt den aller første sjakkturneringen min.

Og så, med et lite smil om munnen, registrerer jeg at det står ‘Brynhildsen’ med h. Med andre ord vil resultatet aldri dukke opp på internett, dersom noen skulle finne på å google navnet mitt.

Pål Brynildsen. Sjakkspiller og snookerentusiast.
Pål Brynildsen. Sjakkspiller og snookerentusiast.

Les flere sjakktekster her!