Jeg er litt ustø, kanskje hånda er nedi: 17,17,5, 18. – Tom Stalsberg

 

Jeg spiser et lite stykke av en gjenglemt solnedgang.

Ser bakken er nypreparert.  Hører poetens trompet.

Ser de vanner liljene på den danske prøvehopperens grav.

Ser himmelen har tatt på seg topplue, øver på stående applaus.

Ser Roger Ruud sveve over minst sju hav, og tre K-punkt.

Kjenner noe skal løfte seg inne i meg. Kjenner en lei vind i fjeset.

Jeg er litt ustø,  kanskje nedi med hånda:

17,17,5, 18.

 

Jeg har ikke hastverk. Jeg har ikke lange nok ski.

Jeg har ikke bøtter av mot. Jeg tegner det siste svevet i hennes minnebok.

Men, jeg er Matti Nykänen i et blaff av en vinterkrig.

Strekker meg bortenfor bakkerekorden. Strekker meg ut av selve livet.

Strekker meg etter et annet språk.

Strekker meg så langt til å hoppe over bardisken.

Etter stengetid, heisene står. Nysnøen gjemmer sine spor.

 

Det er noe som løfter seg inne i meg. Så hun det siste, det lange svevet?

Jeg er litt ustø,  kanskje ikke hånda er nedi:

17,17,5, 18.

 

Ha-ha-ha. Jeg er stilhopperen Olav Hansson fra Røa.

Lander med poetisk presisjon rundt 90.

Jeg  tenker på Tom Hilde som må være hjemme alene.

Ha-ha-ha. Jeg er Hroar Stjernen som mister H-en i overgangen.

Jeg er fortsatt et barn.

Jeg er fortsatt den tyske munken som løper gatelangs, han som deler ut stilkarakterer.  Jeg er fortsatt liten bakke med store drømmer.

Jeg er verdensfredens prøvehopper, han som vannes, han som få ser.

Men, så hun det siste svevet mitt? Så hun det?

Hørte hun lyden av krigens nedslag?

Jeg er litt ustø,  kanskje nedi med hånda, nedi:

17,17,5, 18.

Jeg er litt ustø, Daniil Kharms visker:

Vi døde på det hverdagsliges slagmark.

Det finnes ikke håp lenger.

Drømmen om lykke er borte –

Bare armod står igjen.

Les flere hoppdikt her!