Lyden av det siste skihoppet, en ode til Mork – Av Tom Stalsberg

Det er elektriske lyder inn i det andre værelset.

men like fordømt stille.

Den smale hoppkanten, menn i hjelmer

med ei kald pute rundt hodet mitt

under himlingens blåbleke flate.

Jeg sovner i alpene og våkner ved siden av K-punket.

Kan du føle det siste skihoppet?

Kan du høre sjelens blafring over kulen?
 

Byens gamle tempel med de ansiktsløse hopperne

som kanskje husker et fall, kanskje et vinterhav dekket av natt.

Jeg er kledd i topplue, strekkbukse og beksemstøvler,

sponset av en nervøs verden.

De religiøse flytter seg sidelengs som religiøse ofte gjør.

Sidelengs der 18 og 19 blir til 19.5 e.Kr.

Bikkja i bakken skulle visstnok vise seg på sletta

og vokse langsomt.

Skisporene hans er ei borte, synger de.

Byens gamle tempel. Byens gamle tempel med stilhopperne,

de som forsøker å nå bakken ned med munnen.
 

Flomlyset begynner å svikte oss for tidlig. Selvsagt.
 

Vi har ikke fått satt opp alle korsene over de gamle heltene.

Vi tar heisen nedover i historien,

den gamle sjefen hilser og vender seg bort.

Han som hoppet bakket ned, han som hoppet bukk over fjellene,

han som hoppet før under og etter Wirkola og landet i går,

han som bar de siste lyktene inn på kirkegården.

Byens gamle tempel. Byens gamle tempel der

dørklinken glir lydløst ned,

alle minnes Ingolf og der trompetisten kommer

med en marsipannøkkel

for låse opp fjellkjedenes innerste hvelv.
 

Aldri hadde jeg hatt så desperat behov

for jammer, bannskap, samlede ski og mengder av billig sprit.

Jeg må rekke dette toget. Til Garmisch via Innsbruck

og den hersens verdensfreden. Jeg må.

Venteværelsets ryddegutt tripper utålmodig,

kysser fergemannens datter.

Hun som uten ski satte smilets bakkerekord i natt.
 

Bikkja Kerberos ved K-punktet i hoppbakken kalt Styx.
Bikkja Kerberos ved K-punktet i hoppbakken kalt Styx.

Følg Olympiastadion på Facebook og Twitter!

Facebook: Olympiastadion

Twitter: Olympiastadion