Mahmoud Sarsaks autograf

I

I kjelleren på Litteraturhuset sitter en gutt. Han titter ned i gulvet. Hører arabisk og norsk om hverandre. Det snakkes om tortur, om bombeangrep. Mahmoud Sarsak er på Norges-besøk for å fortelle om sin tid i israelsk fengsel og om forholdene til palestinsk fotball. Kjelleren er full av Palestina-venner. Det palestinske flagget er festet på bokhyllene som rommer boksamlingen til forfatterne Mia Berner og Pentti Saarikoski. Sarsak er kledd i en flott dress som bestemoren fikk sydd til han da hun hørte at han skulle utenlands. Han prater rolig. Tolkene oversetter. Arabisk. Norsk. Arabisk. Norsk. Når det prates på det språket man ikke forstår, synker informasjonen inn. Det går tre kvarter. Gutten sitter like rolig. En kvinne står ved siden av ham, ser på klokken. Snart 20.00. Midt i et språkbytte, tar kvinnen ordet.

– Jeg beklager å måtte avbryte, men det er en ni år gammel gutt her som snart må hjem og legge seg. Han har en palestinsk bestefar, og vil så gjerne ha autografen til en ekte palestinsk fotballspiller. Kan han få det?

Det oversettes til arabisk. Sarsak smiler og vinker den ni år gamle gutten til seg. Selvfølgelig kan han få det.

Sarsak skriver en av sine viktigste autografer.
Sarsak skriver en av sine viktigste autografer.

II

En time senere står jeg ansikt til ansikt med Mahmoud Sarsak. Det mange som vil hilse på ham, slå an prat, ta bilder. Tolken henter Sarsak og introduserer meg. Vi håndhilser. Noen ganger vet man med seg selv at dette kommer man aldri til å glemme, allerede før det har kommet skikkelig i gang, og det er definitivt et slikt øyeblikk. Jeg ser på ham. Øynene våre møtes. Han virker sliten etter en lang dag med intervjuer og møter, men lyser opp når jeg begynner å snakke om den ni år gamle gutten, og jeg spør om han hadde noen palestinske fotballspillere som forbilder da han var liten. Tolken oversetter. Først meg. Så Sarsak.

– Jeg elsket fotball og jeg elsket palestinske fotballspillere. Da jeg var liten pleide jeg å løpe etter dem og spørre om jeg kunne ta bilder med dem. Det var store øyeblikk, sier Sarsak.

En mann som står ved siden av oss, sier noe som får Sarsak og tolken til å le. Tolken tolker.

– Han sier at nå løper barna etter Sarsak for å ta bilder!

Noe som egentlig blir et svar på mitt neste spørsmål, men jeg spør allikevel.

– Er palestinske fotballspillere forbilder for dagens unge palestinere i Gaza og på Vestbredden?

– Alle fotballspillere er forbilder, men det er ikke bare lek. Omstendighetene er alvorlige. Alle fotballspillere har et mål, de må vise hvor sterke vi palestinere er, de må bevise for verden at vi er stolte. Det er mye som ligger på deres skuldre.

– I Norge er forholdene selvfølgelig helt annerledes for fotballspillerne, og nå skal U21-landslaget delta i EM i Israel. Hva tenker du om det? Har de forresten møtt noen norske fotballspillere?

– Jeg har ikke vært i kontakt med noen norske fotballspillere, men i dag var vi i møtet hos det norske fotballforbundet, og jeg håper å komme i kontakt med noen spillere etter hvert. Norge har vært et av landene i fremste reke til å etablere og formidle fred hos oss. Jeg ønsker at fotballaget kan stå for de samme verdiene. Tankegangen om fred. Ikke bare for oss palestinere, men for ungdom i verden generelt. Jeg ønsker at laget viser at de ikke er der for å støtte Israel, men for å støtte lek og fotball. For alle.

– Hva vil du si hvis du får muligheten til å møte de norske spillerne?

– Jeg vil be landslaget om å boikotte turneringen. Hvis de deltar, kan det oppfattes som et grønt lys for Israels behandling av palestinerne. Det er kanskje urealistisk å vente at hele laget trekker seg, men jeg håper at en eller flere gjør det.

III

Ansikt til ansikt med det jeg ikke nøler med å kalle en av fotballhistoriens modigste og tøffeste fotballspillere. For det er det jeg ser han som, en fotballspiller. Det finnes gode grunner for også å kalle ham for en aktivist og frigjøringshelt, men jeg tenker at det er del av agendaen til israelske myndigheters kamp mot palestinsk fotball og palestinske fotballspillere: å flytte dem fra en kulturell og sportslig sfære over til en politisk og militær sfære. I mine øyne blir det derfor viktig å kalle Mahmoud Sarsak for en fotballspiller.

I flere timer sitter møtet med Sarsak igjen i kroppen. Det eneste jeg klarer å gjøre, er å skrive. Notere. Transkribere. Finne vinklinger. Klokken blir 24, 01, 02. Jeg klarer ikke å sovne. Angrer på at jeg ikke fikk tatt et bilde med, angrer på at jeg ikke ba om en autograf. Heldigvis sover en ni år gammel norsk-palestinsk gutt et eller annet sted og slipper å tenke det.