Damene er aldri hjemme – Jostein Wang

Som noen kanskje vet spiller det norske kvinnelandslaget i fotball, laget som en gang også var kjent som Gresshoppene, avgjørende VM-kvalik-kamp mot Nederland tirsdag 04. september. Men hvor skal laget spille? Hvor går kampen? Hm. For hvis vi i ren quiz-nysgjerrighet forsøker finne svaret, er dette ikke umiddelbart gitt, til tross for spørsmålets tilsynelatende enkelhet. Svaret ligger slett ikke like lett tilgjengelig som et frokostspeileggs gule plomme midt på lyse formiddagen.

For ser vi på plasseringen av kvinnelandslagets hjemmekamper sesongen 2017, ble det for de fire aktuelle kampene valgt fire ulike arenaer hvor byene Skien, Sandefjord, Fredrikstad og Sarpsborg var plukket ut som vertskap. Strategien for valg av hjemmebane var den samme i 2016: fire kamper, fire ulike arenaer i henholdsvis Oslo, Molde, Ulsteinvik og Kristiansand. På disse to sesongene har altså Norges damelandslag (ja, det er landslaget for kvinner senior vi snakker om, A-laget) spilt åtte hjemmekamper og alle kampene ble lagt til forskjellige byer og arenaer. Tar vi i samme slengen en titt på banevalgene for sesongene 2015, -14 og -13 ser vi at reisevirksomheten var omfattende og arenaskiftene den samme: Ålesund, Drammen, Strømmen (2015), Randaberg, Stabæk, Bergen, Tønsberg (2014,) Sarpsborg, Oslo (Ullevål), Moss (2013.)

A-landslaget (herrer) har en helt annen og motsatt strategi når det gjelder stedsvalg for hjemmekampene. De spiller alltid på Ullevål. Årets hjemmekamper, fem i tallet, er uten unntak lagt dit. Den samme planen ligger til grunn når det gjelder U-21 laget. De har Marienlyst som sin bane. I år har de spilt alle sine tre hjemmekamper der. I 2017 spilte de fire hjemmekamper, hvor? Alle på Marienlyst.

Vi klarer hverken finne vektige grunner eller gode svar på hvorfor dette misforholdet praktiseres og retter derfor like godt et spørsmål ut mot intetheten (NFF):

Varför gör dom på detta viset?

– Er reisevirksomheten noe kvinnelandslaget ønsker selv, er det noe de betrakter som en ideell tilværelse og derfor et bidrag til styrking av laget? Blir de sportslige resultatene bedre fordi de flytter rundt hele tiden?
– Er det en vedtatt strategi hos fotballforbundet at kvinnelandslaget skal sendes rundt og ved det potensielt agere som ambassadører for kvinnefotball?
– Velger man, når det gjelder kvinnelandslaget, kategorisk å se bort fra den klare fordelen en fast hjemmebane har og ofrer denne i bytte mot en hypotetisk positiv virkning framvisningen av kvinnelaget rundt omkring i det ganske land har på rekrutteringen av unge kvinnelige spillere?
– Er det slik at det å bygge opp et godt og langsiktig forhold til egne fans, ikke prioriteres fordi damelaget heller ikke blir prioritert?
– Hvorfor treffer man flere norske fotballfans på en A-landskamp i Roma (menn) enn man gjør på en A-landskamp i Ålesund (kvinner)?

Vi sitter ikke på alle svarene, men en ting er vi helt sikre på: det er ikke gunstig for et lag å stadig bytte hjemmearena. Laget mister sin naturlige tilhørighet, følelsen av å komme hjem pulveriseres og tilskuere som over tid kunne blitt trofaste tilhengere, vendes ryggen og byttes i takt med arenabyttene. Slik blir et mulig ekteskap til utroskap. Realitetene sier også sitt, det kommer nesten aldri mer enn 8-900 slengere på kvinnelandslagets hjemmekamper.

Hvilken betydning har Camp Nou for laget som spiller der? Hva skjedde med Wimbledon når de flyttet ut fra London? Kan Rosenborg spille noen av sine hjemmekamper på Briskeby? Hvorfor investerer Tottenham milliardbeløp i ny hjemmebane?

Det norske kvinnelandslaget spilte sin aller første kamp 07.07.1978. Det er 40 år siden i år og selvfølgelig ikke verdt en markering. Fordi dette var lagets første offisielle kamp noensinne og derfor også et historisk viktig øyeblikk i norsk fotball, var det selvfølgelig et helt naturlig valg å legge den til Kolding i Danmark. (Tap 1-2 mot Sverige.) I 1979 kom imidlertid laget hjem og spilte tre kamper på fire dager, 05. 06. og 08. juli mot henholdsvis Finland, Sverige og Danmark. Alle kampene endte med tap, den første ble spilt på Lisleby for 621 tilskuere (omtrent det samme antall som ser en kamp i 2018). Kampen dagen etter ble spilt i (?) Setskog (!), den siste i Oslo. Kampreferatet på sidene til NFF sier ikke engang hvor i Oslo kampen ble spilt.

For de som lurer på hvor kvinnelandslaget skal spille sine hjemmekamper i 2019, vel, det er det ingen som vet. (Surprise) Banevalgene er ikke foretatt enda. Årets hittil eneste hjemmekamp ble spilt på SR-Bank Arena utenfor Stavanger. Årets neste og siste hjemmekamp går ikke bare på et håpløst tidspunkt, kl. 17.00 tirsdag ettermiddag, men også på en nybygd arena i nærheten av Alnabru i Oslo, en bane knapt noen av de norske spillerne har satt sin ben på enda.

Det ligger an til å bli et sikkert tap. Noe annet er også like sikkert:

Damene er alltid borte!

– Vi setter veldig pris på at folk støtter oss og gleder oss til kampen i morgen. Marienlyst er en fantastisk stadion. Det er en kompakt og fin arena og passer godt til landskamper. Vi likte oss veldig godt da vi trente der i dag. Vi håper at så mange som mulig tar turen og støtter oss i morgen, sier Pellerud som får støtte fra kaptein Trine Rønning.

Støtten fra folket betyr mye. At de har lyst til å se oss spille fotball gir oss masse energi, og det trenger vi inn mot et mesterskap. Vi er veldig revansjesugne etter hva vi presterte mot Belgia, så vi har lyst til å vise oss frem fra en helt annen side, sier hun.

(Dagsavisen, 28.05.2015.)